Husdyravl

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Når vi holder husdyr, kan vi avgjøre hvem som skal bli foreldre til neste generasjon i besetningen og får føre sine arveanlegg videre. Dermed avgjør vi også hvem som ikke blir foreldre, og hvilke arveanlegg som ikke blir ført videre. Muligheten for å velge foreldre til neste generasjon – det vi kaller avlsdyr – gjør at vi kan styre utviklinga av arvematerialet i besetningen. Men, som ellers i livet, gir flere valgmuligheter gjerne også flere utfordringer. Det gjelder å vite hvem som er best egna som foreldre, og hvilke egenskaper vi skal legge mest vekt på.

CC BY-NC-SA

Bilde: Science Photo Library

Arveanlegg

Det er bare egenskaper som er knyttet til arveanleggene hos dyra, vi kan framheve gjennom systematisk avlsarbeid. Hos alle dyr sitter arveanleggene i DNA-molekylet som hvert individ får ved unnfangelsen – en del fra mor og en fra far. Men arveanleggene bestemmer ikke alt når det gjelder hvordan et dyr skal se ut, produsere og fungere. Miljøet har også mye å si – relativt mye for noen egenskaper og relativt lite for andre.

Siden hvert hanndyr kan befrukte mange hunndyr, spesielt når vi benytter kunstig inseminasjon, kan vi gjøre det strengeste utvalget blant okser, råner eller haner. Vi har større sjanse for å få velge de beste avlsdyra jo større gruppe dyr – populasjon – vi har å velge mellom. Dette gjelder for både hunndyr og hanndyr.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Rasmus Lang-Ree

CC BY-NC-SA

Bilde: Ragnhild Kjeldsen

Det har vært et stort gode at norske avlsforskere allerede i 1950-åra begynte å gjøre utvalg blant alle norske kyr, griser, fjørfe og sauer, uavhengig av rase og ytre kjennetegn. De dyra som produserte best, ble satset på i avlen. Derfor er for eksempel norsk rødt fe og kvit norsk sau i dag blandingsraser med varierende ytre kjennetegn.

De opprinnelige norske rasene blir tatt vare på, mest ut fra historisk interesse, men også fordi de kan ha spesielle egenskaper som vi kan få bruk for i framtida.

Hvor mye av dyras framtoning, funksjon og prestasjon som bestemmes av arveanleggene, er det vi kaller arvegrad eller arvbarhet. Hvis arveanleggene er veldig avgjørende, er arvbarheten høy, mens arvbarheten er lav for egenskaper der arveanleggene avgjør bare en liten del. For eksempel kan noen egenskaper ved utseendet – som horn/kollet hos kyr – ha høy arvbarhet, mens motstandsevnen mot sjukdom gjerne er mer påvirket av miljø enn av arv, slik at denne egenskapen har lav arvbarhet. For egenskaper knyttet til ytelse, som mjølkeproduksjon eller tilvekst, ligger arvbarheten mellom høy og lav.

Moderne husdyravl handler om at vi ser på store grupper av dyr under ett. I arbeidet benytter vi et bredt sett av metoder for å velge arvbarhet og fastslå hvilke arvelige egenskaper hvert individ har. En viktig del av dette arbeidet er å registrere ytelse og atferd hos slektninger – foreldre, besteforeldre, søsken eller avkom. Det blir også introdusert nye metoder for å bestemme individenes arveegenskaper gjennom kartlegging av genene på DNA-molekylet. Dette kalles genomisk seleksjon, og dette er i første omgang aktuelt å ta i bruk hos storfe.

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Når vi kjenner arvbarheten og de enkelte dyras avlsverdi, må vi velge hvilke egenskaper det skal legges mest vekt på ved utvalg av framtidige foreldredyr. Slike valg gjøres i dag ved hjelp av omfattende analyser av store mengder data. Det er mange forskjellige egenskaper som blir vektlagt i moderne avlsarbeid. For 50 år siden ble hovedvekten lagt på produksjonsegenskaper som melkeytelse og tilvekst. Etter hvert har dette blitt utvidet til å gjelde en hel rekke egenskaper. Blant annet er helse og motstandsevne mot sjukdom blitt prioritert. Hvor mye vekt vi legger på ulike egenskapene, kalles avlsmålet.

Begrenset bruk

Bilde: Cathrine Hexeberg

Norge har gjennom mange tiår vært verdensledende innenfor husdyravl. Det skyldes den heldige kombinasjonen av dyktige forskere og et godt samarbeid mellom forskerne og de produsenteide avlsorganisasjonene. Derfor har avlsorganisasjonene for storfe og svin, Geno og Norsvin, i dag en betydelig eksport av sæd og avlsmessig kompetanse til andre land, ofte land med vesentlig større husdyrproduksjon enn vi har i Norge. Dette gjør at organisasjonene får avkastning på de investeringene som er gjort i avlsarbeidet, og håpet er at inntektene fra eksporten kan være med på å dekke deler av kostnadene for norsk avlsarbeid framover.