Videoer og podkaster om hinduismen
Her får du en innføring i hinduismens historie.
Artikkel: Hinduisme – utvikling og utbredelse
Tre hinduer forteller om forholdet de har til religionen sin.
En jøde er på besøk hos en hindu for å snakke om religiøst liv, høytider og ritualer. De er med på feiringen av lysfesten divali.
Oppgaver til videoen: Høytider og ritualer
Juhashinee er hindu og besøker Ahmadiyya-muslimen Amandus Amadeus i moskéen for å snakke om de hellige skriftene.
Oppgaver til videoen: Skriften
Artikkel: Hinduisme – skrifter og myter
Yuhashinee er hindu og Ann Kristin er kristen. I denne podkasten forteller de om sitt forhold til Gud og åndelighet.
Åndelighet
Yuhashinee Shankkar er hindu, og Ann Kristin Van Zijp Nilsen er kristen. I denne podkasten snakker de med programleder Marthe Sveberg om forholdet sitt til Gud og åndelighet.
Tekstversjon
Y: Yuhashinee
I: Intervjuer (Marthe Sveberg)
AK: Ann Kristin
I: Yuhashinee er 20 år gammel og hindu, med Shiva som hovedgud.
Y: Jeg snakker med Gud hver dag og har opplevd at Gud har hjulpet meg ut av mange vanskelige situasjoner.
I: Ann Kristin er 43 år og medlem av Den norske kirke.
AK: Jeg opplever Gud som en usynlig virkelighet, som jeg har med meg.
I: Hva innebærer det å ha en annen virkelighet å forholde seg til, hva betyr det å være religiøs, sånn i hverdagen?
I: Kan du få kontakt med Gud?
AK: Ja, jeg tror det. Det høres ofte rart ut for dem som ikke opplever at de får kontakt med Gud. Og det er ikke sånn at jeg går rundt i verden og har en sånn kontinuerlig ..., ja, som å ha på Facetime eller mobil, og liksom hele veien har en pågående kontakt. Men, jeg tror at Gud er der hele tiden, sånn at det er en opplevelse, og at det er en usynlig virkelighet som er en slags del av livet mitt.
I: Du har med deg en slags kjærlighet når du går rundt i verden, og det er den du møter verden i, på et vis?
AK: Altså, det et slags fundament, et slags grunnlag i livet, som er en slik fin ting, en god erfaring. Noen ganger kjenner jeg det tydelig og tenker over det: "Wow, jeg er meg, faktisk. Jeg er elsket og anerkjent og villet: Jeg er en ønsket skapning av Gud." Det er en sånn fin ting, og det kan være en overveldende og sterk opplevelse av og til. Men stort sett er det et slags trygt gulv i livet.
Y: Jeg tenker at Gud er en kraft som er inni meg, og i alle andre. Så når jeg snakker med meg selv, så tenker jeg at jeg snakker til Gud, som er inni meg. Og da får jeg mot – og kraften til å gjøre alt i hverdagen.
I: Har du snakket med Gud i dag?
Y. Hehe, ja, det har jeg. Jeg pleier å snakke til Gud uansett hva jeg skal gjøre, før jeg skal gjøre ting. I hvert fall når jeg skal gjøre noe nytt. Det her er jo veldig nytt for meg, så da har jeg bedt til Gud før jeg kom hit og mens jeg satt der ute.
I: Å, det liker jeg så godt; at du og Gud har snakket om denne podkasten her i dag! Det er så fint. Hvordan snakker du, hva gjør du da?
Y: Nei, da bare sier jeg: "Gud, jeg skal gjøre dette, og da må du hjelpe meg med å gjøre det riktige og gi meg styrken til å komme meg over det."
I: Opplever du at du får svar?
Y: Jeg får i hvert fall et svar i form av at jeg får mot til å gjøre ting. Jeg føler meg sterkere, jeg føler at jeg har noen som er ved siden av meg. Og da når vi ber, så pleier man først å be til seg selv, sånn: "Gud, du må hjelpe meg med det her, du må velsigne meg, gi meg mot, og styrke til å utføre ting." Og så går man gjerne over til familie og nære slektninger: "Du må velsigne min familie, vi må være sterke sammen", for eksempel. Og så går man gjerne ut i samfunnet, og til slutt hele verden. For du tenker at: "Jeg er en del av familien min, familien min er en del av samfunnet, og vårt samfunn er en del av hele verden." Så alt henger jo sammen – hvis verden går igjennom noe dumt – så vil det på en måte påvirke meg som et individ også. Så da sier man: "Ja, det må være fred på jord, hjelp alle mennesker med å utføre handlingene de trenger hjelp med", og så videre.
I: Hva er det som er det viktigste i den kontakten for deg?
Y: Det er ikke alltid man kan snakke om alt med en ekte person på en måte, fordi man tenker: "Ok, hva er det den personen tenker om det?" eller noe sånn. Men når du har en inni deg på en måte, en gud, som du snakker konstant til, så får du på en måte ut alt det du har på hjertet og i tankene. Og samtidig så er det ingen som kan dømme deg, du får bare hjelp og styrke. "Ok, da har jeg sagt det", ok, da føler jeg meg litt sterkere, og at jeg har noen som kan hjelpe meg’.
I: Ann Kristin, kontakten med Gud kan beskrives som en opplevelse av å være elsket, sier du, er det noe du kan gjøre for å kjenne ekstra på den kontakten?
AK: Jeg tenker at stillhet, det å liksom falle til ro og bli stille; det er et sjakktrekk. Fordi hvis jeg sitter på mobilen og surfer og sjekker ting, så er jeg opptatt av det. Da er det ikke stille inni meg, og det må nok jeg være for å kunne føle det, oppleve det.
I: Jeg har ikke opplevd den kontakten som du beskriver, og jeg synes jo at det høres utrolig fint ut, liksom jeg vil også ha dette her. Jeg vil også ha det synet på verden, jeg vil også ha den grunnmuren inni meg, men samtidig så føles det nesten litt sånn: Jeg kunne ønske at jeg hadde blå øyne, men det har jeg ikke.
AK: Jeg tenker at du er en av mange som har det sånn. Jeg kan godt forstå hvordan det er å ha det sånn. Gud er en usynlig og ukjent gud for mange, og samtidig så synes jeg det er utrolig kult sagt – sånn som en som heter Paulus – han var en gang i Athen og snakket med Athenerne som møttes oppe på en plass som heter Areopagos, oppe på Akropolis, der oppe på en haug. Der var det noen som hadde satt opp et alter hvor det stod: "Til en ukjent gud". De hadde så mange guder, og så hadde de også et alter for en ukjent gud. Og så sa Paulus at "det er Han jeg snakker om", og "Gud er ikke langt borte fra én eneste en av oss, for det er i Han vi lever, og rører oss, og er til", sier han. Denne guden omgir oss alle, og hvis jeg tror det da, så tenker jeg at Gud er tilgjengelig for alle. Og en kan søke Gud, en kan prøve å få kontakt med Gud på ulike måter. En kan enten oppsøke steder eller miljøer der det er andre folk som gjør det, eller man kan lese bøker, men jeg tror nok mest av alt det handler om et slags ønske, da. Jeg tror jo at Gud er der hele tiden, og jeg tror at, uten at jeg vet hvordan det er for deg, så tenker jeg at Gud er som en mor som står usynlig der og venter med åpne armer. Og da er det på en måte ikke noe annet å gjøre, enn å gå imot de åpne armene. Og det kaller vi kristne for nåde. Det er Gud som venter, som er kjærlighet, den ytterste kjærligheten, den ytterste aksepten av oss mennesker; venter på oss.
I: Er det mulig å trene opp evnen til å få kontakt med Gud, eller er det bare sånn at om man kan være åpne for det, så er Gud der? Hva tenker du om det?
Y: Vi i hinduismen sier at Gud er i alt og alle, så hvis en er åpen for det, så vil jeg tenke at da vil man skjønne hva den andre mener. For eksempel: For andre kan de tenke at jeg snakker med Gud når jeg er på vei til ting, at det kan være rart, at du bare snakker med deg selv. Men det handler jo om tanker og hva en selv tror – så hvis jeg tror at jeg snakker til Gud – så tenker jeg jo at jeg gjør det. Hvis den andre personen, eller hvis noen andre også tenker det samme, "ok greit, nå skal jeg snakke med Gud" og faktisk snakker, så vil det være det samme. Det er ikke noe man kan trene seg opp til: Man trenger ikke bli noe bedre for å snakke med Gud, du er deg selv, og Gud godkjenner deg som den du er.
I: Så hvis jeg tenkte at: Nå vil jeg det, så kunne jeg gjøre det? Og så kunne jeg på en måte få snakke med din gud?
Y: Jaja, man trenger ikke noe spesielt språk eller noe sånt. Gud, som er over alt sammen, er over språket også, han skjønner alt det du sier. Det er din tanke som gjelder.
I: Er det noe spesielt du kan gjøre, for at den praten skal komme tydeligere i gang, på et vis?
Y: Mhm, det man sier at Gud liker, er når jeg hengir meg selv til Gud. Det er sånn at jeg bare: "Jeg er din", på en måte. "Bare hjelp meg, jeg er som ditt barn, jeg trenger din hjelp". Og jeg bare gir meg, som om jeg legger meg flat, til Gud. Så føler jeg at da vil han gjøre alt for å hjelpe deg, for jeg bare tenker at alt er i hans hender, på en måte. Og jeg kan gjøre noe smått som å gi ham ofringer, gi han det han liker – for eksempel blomster eller litt mat, eller noe sånt. Og Gud er jo egentlig overalt, han trenger jo egentlig ingenting, men jeg bare gjør det, sånn at jeg skal føle meg lykkelig, som at jeg skal takke ham da, på en måte. Den beste ofringen noensinne, er jo deg selv egentlig. Som når jeg gir mitt hjerte til han, så er det mer enn nok for ham egentlig. Men man kan gjøre andre ting også.
I: Du er med i Bhakti-bevegelsen, hva betyr det?
Y: I Bhakti-bevegelsen så er det en vei mot frelse for å oppnå Gud. Og da er det "hengivenhetens vei". Det er en av de tre veiene for å oppnå frelse. Denne veien er slik at du kan forestille deg Gud på den måten du vil: Jeg kan forestille meg ham som barnet mitt, der er det for eksempel Krishna- bevegelsen som kommer inn. Eller som min forelder, min bestevenn, venninne, eller den jeg måtte trenge, der og da.
I: Jeg forbinder kanskje hinduismen også med meditasjon, har det noe med de veiene å gjøre også?
Y: Ja, det er på en måte en annen vei: "Kunnskapens vei" kommer det inn under. Og når vi sier at Gud er i alle og alle andre, så tenker vi jo at Gud er i deg også, og når du går inn i deg selv og finner ut hvem du faktisk er, så finner du samtidig ut hvem Gud egentlig er. Og det er da meditasjon kommer inn. Meditasjon handler om at du går inn i deg selv og leter etter hvem du faktisk er. Jeg er Yuhashinee, jeg er en kvinne, men hvem er jeg egentlig?
I: Sånn som i dag da, at du får hjelp med å være her, gjør da den opplevelsen du har når du er her – er det på en måte et bevis på at du har rett, på at du er på rett vei?
Y: Ja, det jeg ba om var: "Gud, du må komme inn i meg og snakke for meg", og da føler jeg noen ganger at jeg ikke tenker over hva jeg sier. Tankene faller på plass sammen, og jeg klarer å svare noe fornuftig. Så da tenker jeg: "Ok greit, da har Gud hjulpet meg på en måte."
I: Når man leser om religioner, så kan man jo noen ganger få en oppfatning av at religion først og fremst er en institusjon med faste ritualer og regler egentlig. Men for deg personlig, handler religiøsiteten mest om følelser og opplevelser på innsiden, eller er det disse ytre tingene som er viktigst?
Y: Nei, for meg vil jeg si at religion handler om følelser og ens personlige erfaringer, og hva man selv tenker. I hinduismen så har man egentlig ikke noen klare regler på hva du må være eller hva du skal gjøre. Men vi har alternativer hvor du kan velge selv hva du vil følge. Vi har "dette bør du gjøre", "dette kan du gjøre", det er mer slik det står skrevet i hinduismen. "Du bør ikke drikke alkohol" for eksempel, eller "Du bør ikke skade andre". Fordi, for eksempel med karma: Det er her alt kommer inn. Det du gjør mot andre, vil du få tilbake, uansett hva du gjør. Du kan gjøre noe godt, det får du tilbake. Du kan gjøre noe vondt, og da får du det tilbake.
AK: Det du stiller opp mot hverandre, det er enten de ytre ritualer eller det indre livet da, det som på en måte foregår på innsiden. Og da er det – det som foregår på innsiden. Det er på en måte ulike lag da kanskje, av følelser. Det som man kanskje kan kalle for erkjennelse. Og noe som ligger dypt og noe som du – et fundament – du tror på og forholder deg til. Sikkert fordi at jeg er i den lutherske tradisjon, så tenker jeg at den erkjennelsen og den troen og mitt personlige forhold til Gud, det er det sentrale. Samtidig så oppdager min lutherske tradisjon stadig mer at ritualer og praksis ikke var så oppskrytt som en har ofte har trodd. Man har tenkt at "Det trenger vi ikke, nei, vi er fri", og "Vi kan bare gjøre det som vi føler", og vi har ikke plikt til å verken be så og så mange ganger om dagen, eller plikt til å gå i kirka, det kan vi gjøre når vi vil. Mange har merka at: "Nei, vi trenger en slags rutine." Det er jo noe som funker, noe folk i hele samfunnet liksom oppdager. Vi oppdager at kroppen er viktig, vi oppdager at rutiner er viktige. Det er fint å liksom praktisere ett eller annet som gir oss noe. Og det oppdager lutherske kristne òg. Og det har gjort at vi stadig har blitt mer opptatt av for eksempel tidsbestemte bønner, å be flere ganger om dagen, faste bønner. Bordbønn, å gå til gudstjeneste, liksom gjøre forskjellige ting. Og selvfølgelig er det å praktisere ulike ting – det å være opptatt av verden da, litt sånn aktivist. Det å være opptatt av miljøet, være opptatt av fattigdom. Sånne ting er òg en del av det. Altså det er ikke sånne konkrete små ritualer, men det handler på en måte om handlinger i verden.
I: Hvordan hadde det vært med et liv uten Gud?
Y: For meg så hadde det vært tomt. Jeg har i hele mitt liv hatt Gud i tankene mine på en måte, og jeg har alltid trodd på Gud. Og når jeg plutselig ikke skal gjøre det, så ... Det er ikke noe jeg kan klare, på en måte. Jeg kommer til å gjøre det automatisk. Det å snakke til Gud, eller det å be til Gud, det gjør jeg automatisk nå. Jeg tenker ikke over at jeg snakker til Gud når jeg gjør det lenger, det bare faller meg automatisk inn. Så et liv uten Gud hadde vært veldig rart for meg, veldig tomt, og jeg kan egentlig ikke forklare eller beskrive det.
Oppgave til podkasten: Åndelighet
Gustav forteller om veien sin inn i ISKCON, bedre kjent som Hare Krishna-bevegelsen. ISKCON er en religiøs bevegelse med røtter i hinduismen som har spredt seg over store deler av verden.
Konvertering
Som 18-åring ble Gustav en del av Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON). Han hadde ingen religiøs bakgrunn. I denne podkastepisoden vil du høre om et møte Gustav hadde med en munk, og om hvordan han ble de...
Tekstversjon
G: GustavI: Intervjuer
G: Jeg var som de fleste andre gutter. Jeg spilte fotball og dro på fest og hadde det gøy. Men en dag, da jeg var på vei til polet, møtte jeg en munk, som skulle forandre livet mitt.
I: Hva er det som får en ung mann på 23 år til å slutte med alkohol, slutte å spise kjøtt, slutte å ha sex, og i stedet vie flere timer hver dag til Gud? Det er fem år siden Gustav ble en Hare Krishna, men hvorfor ble det sånn? Og hvordan er det?
I: Hvordan vil du beskrive deg selv, før du ble religiøs?
G: Jeg vil beskrive meg selv som en ganske vanlig gutt, som gjorde vanlige ting. Opptatt av fotball og fest, vanlige greier egentlig. Jeg hadde ikke noen spesiell tilhørighet, verken den ene veien eller den andre. Jeg er ikke døpt og er konfirmert borgerlig. Ikke noen spesiell tilknytning. Gikk ikke i kirken på søndager – det var kanskje bare til jul med skolen og sånne ting, men jeg følte alltid at jeg hadde en viss respekt for religion. Jeg var ikke imot det, men jeg hadde ikke noen kunnskap eller erfaring med det.
I: Og ikke noen opplevelse av at det var noen gud heller?
G: Nei, jeg hadde kanskje tenkt på det, men ikke noen sterk overbevisning.
I: Det var etter videregående dette her, på vei inn i voksenlivet, hvordan var den veien – var den klar for deg, visste du hva du ville og hvem du var, og alt det som man holder på med?
G: Nei, jeg gjorde vel kanskje ikke det. Etter skolen jobba jeg litt og tok meg noen friår og sånne ting, men det var nok mange ting som jeg gjerne skulle ha visst på forhånd, før jeg tok hånd om voksenlivet.
I: Hvilke ting var det som gjorde deg i tvil?
G: Jeg skulle kanskje vært flinkere til å rydde rommet mitt og lage mat selv og betale regningene og sånne ting – det var litt overgang.
I: Følte du deg ikke helt skikket for den nye fasen? Hvor fornøyd vil du si du var da, var det liksom godt på innsiden, eller var det mye som gnagde?
G: Nei, det var vel begge deler. Som alle andre så opplevde jeg opp- og nedturer, jeg vil ikke tro at jeg skilte meg noe ut fra andre, sånn sett.
I: Så plutselig en dag, så skjedde det noe i livet ditt, egentlig helt tilfeldig. Hva var det som skjedde?
G: Vel, det var 16. mai 2014, og jeg var på vei til vinmonopolet, for jeg skulle vel ha litt vin til dagen etter da, som var 17.mai. Så gikk jeg nedover Grünerløkka, og på veien der møtte jeg en munk. Denne munken var veldig hyggelig og smilte til meg, og sa at ’du så ut som en bra mann’. Så ble jeg litt smigret og tenkte at jeg skulle gi han litt oppmerksomhet da, og høre hva han har å si. Og han hadde noen bøker fra Østen, på en måte hinduistiske bøker. Han fortalte litt om dem, og jeg syntes han var veldig, veldig oppegående, og syntes jo at dette var ganske interessant, da. Han hadde også noen venner som satt i bakgrunnen og spilte litt musikk, det var egentlig en veldig hyggelig atmosfære rundt ham. Så jeg lovet at jeg skulle – jeg skulle først på vinmonopolet da (ler) – og så skulle jeg ta ut 100 kroner, så skulle jeg få den boken av han. Sånn startet det.
I: Hva var det du håpet den boka skulle gi deg svar på – var det en følelse som manglet, eller var det mer konkrete, eksistensielle spørsmål?
G: Ja, kanskje det. Det var jo liksom litt sånne absolutte svar og store spørsmål og svar i den boka, det var i hvert fall det jeg trodde. Jeg følte jo at det kanskje kunne være noe sånt noe der. Jeg har jo liksom sett munker og sånn på film og har hørt om det før, så jeg hadde en viss forståelse av hva det kanskje innebar. Så jeg var litt nysgjerrig og ville gjerne vite litt mer.
I: Og hvilke konkrete spørsmål var det?
G: Nei, det er på en måte sånne spørsmål som: ’Hvor kommer jeg fra?’, ’Hva er meningen med livet?’, ’Hva skjer etter man dør?’ Sånn type ting.
I: For dette høres jo veldig sånn hverdagslig ut; ’Dette så da veldig hyggelig ut’. Var det egentlig ikke sånn: ’Åh, her tror jeg virkelig at jeg kommer til å finne noe!’. Det var virkelig mer sånn ’Nå ja, jeg går på polet, og så kjøper jeg den boka og leser litt om det’? Skjønner du hva jeg mener?
G: Det var egentlig litt sånn det startet. Det var en god beskrivelse egentlig, ganske hverdagslig. Det var sol og sommer, eller vår, da. Jeg hadde ikke noen planer om at jeg skulle bli munk med en gang jeg så han. Det var nok boken som gjorde det litt mer interessant for meg.
I: Hvor mye gikk du med de spørsmålene, da – var det noe som tok stor plass i livet ditt? Eller var det mer sånn: ’Ja, det hadde vært hyggelig å vite det’?
G: Ja, jeg ville ikke se på meg selv som en sånn filosof da jeg var liten, liksom, men jeg har alltid tenkt litt på de spørsmålene. Jeg tror på en måte at de spørsmålene har vært der, og liksom dukket opp titt og stadig. Det er på en måte relevante spørsmål for meg, som jeg hadde.
I: Du kjøpte den boka, hva skjedde så?
G: Den boka ble liggende hos meg 17.mai, da tenkte jeg ikke så mye på den. Men etter det, så tok jeg den opp og begynte å lese den, og jeg syntes den var ganske interessant. Jeg ble litt oppslukt av den. Jeg følte at den ga svar på ting som jeg ikke hadde fått svar på før, eller andre steder. Og det var på en måte om ting som jeg ikke hadde hørt om, egentlig. Som det stod i boken, så har vi en materiell verden, og så er det en spirituell verden. Og vi er i den materielle verden, og vi kan komme i kontakt med den spirituelle verden nå, og vi kan dra dit etter døden. Og i den spirituelle verden så er alt evig, mens i den materielle verden er ting forgjengelige, da. Det ga meg på en måte avlastning.
I: Og hva var det i den spirituelle verden, som var så bra? Sorry at jeg stiller så dumt spørsmål, men jeg skjønner jo ikke hva som skjer der, i den spirituelle verden.
G: Nei, det er jo litt mystisk. Man må kanskje lese litt og få litt informasjon om hva det egentlig betyr. Du kan si det er lyset, og det er de fine tingene og på en måte de rene tingene. Det er ikke død, det er ikke ødeleggelse og sånt, og det syntes jeg var veldig fint.
I: Og det er den verden man kan få kontakt med, også når man er her i den materielle verden?
G: Det tror jeg. Jeg følte jeg ble mindre stresset med en gang jeg leste, og begynte å tro på de tingene. Da var ikke det så viktig. Det endret fokuset litt fra de tingene til andre ting.
I: Hvor viktig var de syngende, hyggelige munkene, det å dele disse spørsmålene, og denne troen?
G: Ja, jeg syns jo at det var veldig fint å komme til, ikke bare en visdom, men også en samling med mennesker som var entusiastiske og glade og på en måte tok meg inn, litt sånn uten at jeg nødvendigvis hadde fortjent det. Og det var også en morsom aktivitet å gjøre – å synge og danse og spille instrumenter, og så var det jo nytt og spennende. For det er jo en litt annen kultur, det er på en måte litt spesielle trommer, og litt spesielle klær og mye farger og litt sånne skulpturer rundt omkring, og røkelse og sånt. Det syntes jeg også var veldig morsomt.
I: Noen sier at de den ene dagen var den helt vanlige, gamle seg selv, og så var det nesten som et lynnedslag, så kjente de liksom at ’nå er Gud her’. Var det sånn for deg?
G: For meg så var det vel en litt gradvis prosess. Der hvor jo mer jeg leste, jo mer jeg mediterte, jo mer begynte jeg å tro. Det var ikke for meg et sånt lynnedslag, men jeg måtte ta noen valg. Der hvor kanskje boken sier at her må du tro hvis du skal gå videre, så må man kanskje overgi seg til det, og så på en måte økte troen min.
I: Hva var det som gjorde det, var det noen opplevelser eller var det at ordene ga mening, eller hva var det som gjorde at du hele tiden beveget deg mot –?
G: Ordene ga veldig mye mening for meg, jeg følte at den (boka) samtykket litt i forhold til mange av de tingene jeg trodde fra før av òg, og opplevelsene ga på en måte en inspirasjon til å fortsette. Fordi det var veldig spennende, og jeg tenkte også at når folk er så hyggelige og greie og så glade, så kan det kanskje ikke være så gærent? Det resonnerte mer med ting jeg følte, mer enn kanskje eksakte ting. Jeg følte at det passet meg veldig godt. Det passer meg veldig fint at selv om kroppen min dør, så dør ikke jeg, det synes jeg hørtes veldig bra ut. Så det er kanskje på et mer overordnet nivå, at jeg følte at de tingene passet meg, enn rent eksakte ting. Det var eksakte ting også, som for eksempel – jeg hadde en tanke om at kanskje det finnes – i forskjellige religioner kaller man det forskjellige ting: engler og lignende. I norrøn mytologi så har du Thor og Odin og sånt, så jeg tenkte at det finnes kanskje høyere makter, og det bekreftet den boken, at det finnes.
I: Var det et sånt øyeblikk, hvor du tok skrittet: ’Nå blir det sånn’, ’Nå kjenner jeg meg sikker på dette her’?
G: Det var vel flere ganger, faktisk. Underveis har jeg måttet ta flere valg som kanskje har vært litt vanskelige. Men som jeg har vært fornøyd med, også senere. Og det kan jo være valg som der hvor jeg måtte gi avkall på ting. Ett av de første valgene jeg tok, var å bli vegetarianer. Og det stod det, da, at man burde bli vegetarianer, det var veldig bra. Så tenkte jeg: ’Ok, skal jeg bli vegetarianer?’, ’Aldri spise kjøtt igjen?’. Det er ganske digg, da, å ta en burger, eller spise noe god pasta med kjøttboller, eller sånne ting. Men så tenkte jeg: ’Ok, jeg tar sjansen, så prøver jeg på det’. Så har jeg klart det siden, og nå er det snart fem år jeg har vært vegetarianer.
I: Er det andre store øyeblikk, hvor du har valgt?
G: Ja, for eksempel alkohol, da, det stod også i bøkene at det er kanskje ikke så bra med alkohol heller, med tanke på meditasjonen og så videre. Og det er jo et valg som jeg har måttet ta flere ganger, for det var litt vanskeligere for meg å gi opp akkurat det. Jeg prøvde først, og så gikk det en stund og så får man litt tekstmelding av kamerater: ’Skal du være med på fest?’, ’Ok, jeg kan bli med på fest, men jeg skal ikke drikke’. Og så: ’Ok, jeg kan ta meg én øl, da’, (I ler) og så plutselig så blir det et par øl, da.
I: Men er det greit da, eller må du gå og si unnskyld til noen, hvordan er det?
G: Nei, jeg føler ikke at – det kan jo kanskje være greit å beklage noen ganger, hvis jeg har vært på fylla eller noe sånt – men jeg føler ikke at det er så viktig for meg. Viktigere for meg er hva jeg gjør nå.
I: Hva er de store forskjellene på hverdagen din, før og nå? Helt sånn praktisk, hvordan er hverdagen din i Hare Krishna?
G: Den er på mange måter mer strukturert. Jeg prøver å stå opp tidlig hver dag, legge meg i rimelig tid, prøver å få til litt meditasjon og gjerne litt lesing før jeg drar på skolen eller gjør de tingene jeg skal gjøre. Det er å ha en kontakt med åndelige folk, eller folk som er interessert i spiritualitet og sånne ting. Og å dra på regelmessige samlinger, sånn på søndager, for eksempel, og synge og chante. Og den største forskjellen er kanskje det som skjer på innsiden: at fokuset er forandret.
I: Hva er det troen har gitt deg, da?
G: Den har gitt meg mange ting. Den har gitt meg en mening med livet, som jeg ikke fant før. Og den har gitt meg nye tanker om ting rundt meg.
I: Hvordan da, for eksempel?
G: Jeg tror igjennom meditasjon og filosofi, at jeg har klart å endre mitt syn på ting og situasjoner, og kanskje jeg har litt lengre lunte nå enn før.
I: Hva er den største forskjellen på deg som person?
G: Nei, kanskje litt mer pliktoppfyllende enn jeg var før. Litt mer strukturert. Litt mer pålitelig, kanskje. Jeg vet ikke, det er kanskje litt vanskelig for meg å bedømme selv, egentlig. Jeg har jo ikke blitt en annen person, jeg er jo fremdeles den samme som jeg var før.
I: Vil du si at du levde livet feil før du ble en Hare Krishna?
G: Kanskje ikke helt feil, men hvis det er mulig å si: kanskje delvis feil. Jeg ønsket jo gjerne å oppnå før også, glede og gode relasjoner og sånne ting, men jeg tror kanskje at jeg lette etter det på en litt feil måte.
I: Hvordan har det vært for de rundt deg?
G: Jeg føler at jeg har vært veldig heldig, for jeg har ikke møtt noe særlig motstand rundt meg. Verken fra familie – og det har vært veldig betryggende at jeg har sluppet å måtte forsvare meg så veldig. Så jeg har vært ganske heldig. Jeg har mange av de samme vennene som jeg hadde før, og det går egentlig veldig fint. Vi snakker ikke nødvendigvis alltid om disse tingene, men de vet at jeg gjør det jeg gjør, og de har respekt for det. Så det er veldig greit for meg.
I: Nå vier du livet ditt i ganske stor grad til dette her, og belager det du er og det du tror på, og hvordan du lever – blir du noen ganger redd for at du tar feil, at du blir lurt liksom?
G: Jeg har ikke følt det i så veldig stor grad, men av og til så tenker jeg: ’Ok, denne veien her er kanskje ikke riktig å gå, denne veien her er kanskje riktig å gå’. Så noe tvil er det der, men jeg føler jeg kan bruke den tvilen til en nytte, da.
I: At da kan du lese litt mer eller lete litt mer på innsiden, eller?
G: Ja, eller så kan jeg snakke med familien min, eller snakke med venner, som på en måte også er på utsiden, men som jeg har tillit til. Og jeg kan høre litt på dem også, og det har jeg merket at det har gitt meg mye: å snakke med venner og familie om sånne ting.
I: Ja, hva er det det hjelper med?
G: Det er på en måte som å snakke litt med en tredjepart, der hvor man får synspunkt fra en annen side. Og jeg tror det kan være veldig nyttig å se ting litt fra utsiden av og til, også. Man blir kanskje litt ’tatt med’ og sånn, i det man holder på med, og så klarer man ikke helt å ha et objektivt syn på det.
I: Livet ditt har tatt en veldig annen vei, enn det det kanskje kunne se ut som 15.mai 2014. Hvorfor ble det dette her, for akkurat deg, tror du?
G: Nei, jeg tror det var kanskje litt flaks. Noen ga meg et godt tilbud, og jeg følte det tilbudet var for godt til å si nei til. Det har kanskje litt med timing å gjøre, og personlige preferanser og sånt. En blanding av flere faktorer. Både de eksisterende Hare Krishna, som ga meg muligheten, og meg personlig, og også kanskje omgivelsene: I Norge så er det jo rom for å praktisere på den måten, og tro hva man vil. Og det er også en bidragende faktor til at jeg tok de valgene jeg tok.
I: Hvor viktig var det stedet du var på i livet, at du var i en sånn brytning?
G: Ja, det tror jeg er viktig. Jeg bodde alene, hadde ikke noen forpliktelser sånn sett, jeg gikk ikke på skole på den tiden, så det var en periode i livet mitt hvor jeg hadde ganske mye frihet. Og da brukte jeg den på den måten, og det er jeg veldig glad for.
I: Det er her du vil være i livet?
G: Ja.