Religion og populærkultur – en oversikt

Religion har alltid blitt formidlet gjennom fortellinger, bilder, sang og tekster. I vår tid ser vi at mediene serverer oss religion og religiøsitet i mange og nye former, og at de ofte gjør dette på egne premisser. Religion kan få preg av å være underholdning og forbruksvare, og den enkelte velger innhold hen er interessert i. Det er altså ikke lenger bare familien og de tradisjonelle institusjonene som avgjør hvordan religion og moral framstilles – mediene og populærkulturen har i dag tatt over deler av denne rollen. Denne prosessen kalles medialisering av religion.

Statistikken sier at vi over tid har blitt mindre aktive i tradisjonelle, organiserte trossamfunn. I dag blir mange kjent med religion først og fremst gjennom populærkulturen. For å bli kjent med religionsmangfoldet i vår tid, er det derfor også viktig å se på hvordan religion framstilles i populærkulturen.

Populærkultur kjennetegnes ved at den skal nå ut til massene, og den er stort sett kommersiell: Noen skal tjene penger på den. Ofte er det ungdommen som har best oversikt over siste nytt innen populærkulturen.

Når vi jobber med religion i populærkultur, ser vi på religion på en noe annen måte enn når vi studerer tradisjonell religion. Vi jobber fremdeles med religiøse uttrykk, men det er likevel annerledes å studere religion i populærkultur enn for eksempel å studere riter i Den norske kirke eller å undersøke synet på Gud i hinduismen. Da må vi finne en definisjon på religion som dekker feltet vi jobber med.

Tradisjonelt defineres religion for eksempel som "møtet med det hellige" (Rudolf Otto) eller som "tro på Gud eller guder", men disse definisjonene dekker i liten grad det som menes med religion i populærkultur. Vi skal derfor se på to forslag fra norske forskere som har jobbet mye med religion i populærkultur:

• Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson (2014) definerer religion som "kommunikasjon om og med hypotetiske, overmenneskelige vesener" (Gilhus, 2014, s. 10).

• Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied (2011) ser på religion som "et arsenal av forestillinger, handlinger, symboler og fortellinger som bidrar til at kulturelle uttrykk og ytringer plasseres i en kosmisk sammenheng" ( s. 18).

Den første definisjonen fokuserer på at karakterene i en film, en sang, et spill osv. kommuniserer om og med tenkte, overmenneskelige vesener. I en film vil en da for eksempel kunne studere hvordan karakterene omtaler et overmenneskelig vesen, og hvordan de kommuniserer med dette vesenet.

Den andre definisjonen beskriver i større grad hva kommunikasjonen kan bestå i, og hvilken funksjon de ulike forestillingene, symbolene, handlingene og fortellingene i et populærkulturelt verk har: De er med på å sette personer og hendelser inn i en kosmisk, en altomfattende sammenheng. De hjelper oss til å forstå hvordan mennesker, verden og universet henger sammen i en tenkt, populærkulturell verden.

I religionsvitenskapen studeres religion og populærkultur fra et tydelig utenfraperspektiv. Det vil si at forskerne beskriver populærkulturelle fenomener, men de tar ikke stilling til hva som er sant og riktig i religiøs forstand.

Det kan være mange gode svar på dette spørsmålet. Endsjø og Lied (2011) peker på tre hovedgrunner:

• De tradisjonelle religiøse fortellingene har handlingsmønstre som lett kan danne grunnlag for nye fortellinger. Det kan være fortellinger om kjærlighet og svik, om heltedåder eller om kampen mellom det gode og det onde.

• Religion gir også innhold til historier der følelser og fascinasjon spiller en sentral rolle. I katastrofefilmer for eksempel ser vi hvordan en i møte med store kriser kan finne ut hva som er det aller viktigste i livet. I møtet med apokalypsen ser en hvordan familie, vennskap og omsorg for andre blir det som virkelig teller.

• Religiøse fortellinger kan gå imot vanlig, etablert logikk – for eksempel kan en jomfru bli gravid, eller havet kan dele seg. Fortellingene kan også romme overnaturlige vesener som monstre, fabeldyr, engler og demoner, og derfor fungerer de godt som inspirasjonskilder til nye vesener eller fortellinger. I filmer, tv-serier og dataspill er overnaturlige vesener noe som kan skape både gjenkjennelse og overraskelse.

Bruk av religion i et populærkulturelt verk

Ringenes herre er en roman av J.R.R. Tolkien som også har blitt filmatisert. Tolkien brukte flittig religiøse motiver i romanen og skapte fantasy-univers fullt av magi, fantastiske skapninger, helter og skurker. Det som driver historien framover, er kampen mellom det gode og det onde.

Religion og populærkultur kan møtes på flere måter. Noen forfattere bruker helt tydelige referanser til etablerte religiøse tradisjoner. Rick Riordan viser for eksempel tydelig til gresk, romersk og norrøn mytologi i sine romaner, og i den dystopiske romanen A Handmaid's Tale av Margaret Atwood er det brukt tekster hentet fra Bibelen.

Men selv om det er tydelig hvor det religiøse innholdet er hentet fra, har begge forfatterne endret konteksten det brukes i. Atwood har tatt tekster fra Bibelen, og hun hevder at alt som hun beskriver i romanen, har skjedd et sted i verden, men det betyr likevel ikke at hendelsene i boka er knyttet til kristendommen som vi kjenner den. Riordan på sin side bruker elementer fra mytologiene og dikter videre på dem. Hovedpersonene hans er for eksempel "ukjente barn" av kjente guder.

Engler er et eksempel på overnaturlige vesener fra tradisjonelle religioner som er mye brukt i populærkulturen. I både kristen og muslimsk kunst fins det en rik bildetradisjon som framstiller engler. Samtidig ser vi engler i bruk som pynt i folks hjem, som glansbilder, som ledd i kurs og terapier, som figurer i reklame og som sentrale aktører i filmer og serier. Vår egen oppfatning av engler er sannsynligvis farget av både de religiøse og de populærkulturelle framstillingene.

Populærkulturelle verk kan også vise til kosmiske sammenhenger som ikke er tatt direkte fra religioner, men som likevel kan ha et preg av religiøsitet. Filmen Avatar med sitt økospirituelle budskap kan være et eksempel på dette. Økospiritualitet handler om at naturen anses som hellig, og at forholdet mellom menneske og natur bør gjenspeile det guddommelige i verden.

I filmen er handlingen lagt til månen Pandora. Innbyggerne på Pandora, na'viene, har tette bånd til alt levende rundt seg, og deres religionsutøvelse er tett knyttet til naturen. Livet på Pandora er i balanse. Menneskene derimot har ødelagt jorda ved å tømme den for alle ressursene, og nå er de på vei for å utnytte ressursene på Pandora.

Noen mener at denne filmen kan sees på som et uttrykk for en voksende og global "grønn religion", en trend mot at vi i større grad jobber sammen for å redde jorda vår. Fanskaren som Avatar har fått i ettertid, gjør filmen også til et eksempel på hvordan populærkultur kan omforme og formidle religiøsitet.

Vi ser også eksempler på at populærkulturelle fenomener kan utvikle seg til religion. Mange har hørt om jediisme, som henter idégrunnlaget sitt fra Star Wars-universet til George Lucas, men der fins også en godt utviklet Tolkien-spiritualitet basert på Tolkiens bøker, fortrinnsvis Ringenes herre og Silmarillion.

Fandom er en annen del av populærkulturen som grenser tett opp til religion. Fans kan være tilhengere av alt fra artister til fotballklubber. Her er der gjerne følelsen av fellesskap og ekstase i møte med idolene som trekkes fram. Vi ser også at det kan oppstå en slags kult etter kjente personer. Et eksempel på dette kan være Iglesia Maradoniana (Maradona-kirken), startet som en gag av tre argentinske fans av den legendariske argentinske fotballspilleren Diego Maradona i 1998. Påfunnet deres ble kjent og populært, og tallet på medlemmer økte. "Kirken" har for eksempel sine egne ti bud – som selvsagt handler om fotball og om Maradona.

Som vi har sett, både skapes og omformes religion gjennom populærkulturen. Vi ser at elementer fra tradisjonelle religioner brukes, men ofte på en ny måte og i en annen kontekst. Det kan føre til nyskaping av religion.

Når religiøse fortellinger og symboler brukes i populærkulturen, kan dette også virke tilbake på de tradisjonelle religionene og føre til at de endrer seg. De populære førjulskonsertene er et godt eksempel på hvordan populærkulturen har kommet inn i kirkene. Disse konsertene kan også være et eksempel på at endringene kan tjene både populærkultur og trossamfunn.