Politisk islam

Islam har en mer altomfattende karakter enn mange andre religioner. Dette er fordi islam er en lovreligion som tilbyr regler og veiledning for det aller meste. Islams begynnelse på Muhammeds tid som både en religiøs og politisk bevegelse gjenspeiler også dette. Religion etter islamsk forståelse handler ikke bare om tro, etikk og etterlivet, men også om praktisk politikk, familielivet, personlig hygiene og livet her på jorda.

For å forstå denne utviklingen, og de rent politiske retningene innen islam, må vi se nærmere på islamisme, Muslimbrødrene, Iran, Saudi-Arabia og wahhabisme.

Islamisme, også kalt politisk islam, er en politisk ideologi som betegner moderne bevegelser som vektlegger at islam burde få større politisk innflytelse over samfunnet og staten. Siden den islamske revolusjonen i Iran i 1979 har islamisme spilt en stor rolle i hele den muslimske verden.

Islamisme er en bred kategori som omfatter alt fra voldelige, radikale og antivestlige terrorgrupper som IS (Den islamske stat) og al-Qaida til fredelige og moderate forkjempere for demokrati med islamske prinsipper, som islamske politiske partier. Felles for islamister uansett type er målet om et islamsk styresett basert på eller sterkt påvirket av sharia – islamsk lov. For mange islamister innebærer dette i praksis at straffelovene i samfunnet blir betydelig strengere. Et annet fellestrekk er skepsis eller ren opposisjon mot både liberalisme og kommunisme. Islamisme handler dermed om samfunnsreform og ønsket om å «rense» samfunnet fra korrupsjon og uislamsk innflytelse.

Det muslimske brorskap, også kalt Muslimbrødrene, ble stiftet i 1928 av Hasan al-Banna i Egypt. Organisasjonen regnes som den første moderne islamistiske organisasjonen, og påvirket mange andre. Islamister som al-Banna mente at samfunnet var i forfall på grunn av for dårlig moral blant Egypts muslimer, og fordi utenlandske krefter utnyttet landet politisk og økonomisk. På 1900-tallet var store deler av den muslimske verden enten styrt av vestlige kolonimakter eller av korrupte politikere, som førte til store sosiale problemer og økonomisk urettferdighet for lokalbefolkningen.

Muslimbrødrenes mål var å reformere samfunnet basert på sunni-islamske verdier fra Koranen og tradisjonen etter profeten Muhammed. Løsningen på alle samfunnsproblemer lå ifølge islamistene i én enkel prosess – islamiseringen av samfunnet.

Muslimbrødrene ble en massebevegelse, i stor grad på grunn av sitt sosiale arbeid med å bygge skoler og sykehus. I dag tar organisasjonen offisielt avstand fra vold, men viktige tidligere medlemmer, deriblant al-Banna, understreket behovet for å kjempe med vold mot kolonister og andre fiender av islam. Muslimbrødrene ble, på grunn av popularitet blant folket og oppfordringer til vold, forbudt og undertrykket av egyptiske myndigheter, som fryktet dem som politiske motstandere. Al-Banna ble selv henrettet, og i dag defineres organisasjonen som en terrororganisasjon av blant annet Russland, Egypt og Saudi-Arabia.

Henrettelsen av al-Banna og andre populære islamister av autoritære myndigheter førte til en radikalisering av mange islamistiske organisasjoner. Samtidig, fra 1970-tallet til nåtiden, ble hatet blant mange radikale islamister mot vestlige «korsfarere» (kristne) og sionister (Israel og jøder) sterkere. Dette fordi USA støttet brutale og upopulære diktatorer i Iran og flere arabiske stater, mens Israel erobret stadig mer territorium i det historiske Palestina og delvis Libanon. Reaksjonene på dette ble den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og opprettelsen av den militære motstandsbevegelsen Hizbollah i Libanon i 1982.

Revolusjonen i Iran førte til en islamisering av samfunnet, statsapparatet og lovverket, og innføringen av en islamsk republikk med det sjiamuslimske presteskapet som landets øverste og viktigste ledere. Iran er det eneste landet som har blitt islamisert på denne måten i moderne tid.

Wahhabismen er en streng puritansk reformbevegelse i sunni-islam som oppstod på 1700-tallet i det som i dag er Saudi-Arabia. En fanatisk rettslærd, Muhammed al-Wahhab, grunnla denne intolerante versjonen av islam som vektlegger Guds enhet, en bokstavtro lesing av Koranen, og at samfunnets lover skal være basert på Koranen. Al-Wahhab mente at alle muslimer som ikke deler hans syn på islam, er kjettere, og at det er tillatt å drepe slike falske muslimer eller andre ikke-muslimer.

Bevegelsen har fått stor innflytelse i vår tid, selv om den utgjør en svært liten andel, under 0,5 prosent, av verdens muslimer. Innflytelsen skyldes betydelig økonomisk støtte fra den oljerike Saud-familien, og fordi noen av de mest radikale islamistgruppene, de såkalte jihadistene, som vektlegger selvmordsbombing og terror, også er wahhabitter.

Osama bin Laden, mannen bak terrornettverket al-Qaida som stod bak terrorangrepene på USA 11. september 2001, var saudiaraber, i tillegg til 15 av de 19 flykaprerne 11.september. Den islamske staten (IS) som erklærte et nytt kalifat i 2014 i Syria og Irak, og som ble militært beseiret i 2017, er også wahhabitter. Deres brutale fremferd og behandling av kvinner, ikke-muslimer og meningsmotstandere legitimeres av wahhabismens intoleranse.

Wahhabismens innflytelse siden 1970-tallet har vært så formidabel, at man kan snakke om en wahhabisering av islam. Dette er en liten bevegelse som ikke er representativ for muslimer flest, men som har fått stor definisjonsmakt gjennom enorm medieoppmerksomhet og pengestøtte fra rike saudiarabere.