Kristendom – etikk

Ettersom kristendommen er den desidert største religionen i verden, har kristen etikk fått stor historisk innflytelse. Flere verdier som omhandler frihet, toleranse, menneskeverd og sosial rettferdighet har i europeisk historie blitt påvirket av kristendommen. Selv om det finnes betydelige uenigheter blant dagens 2,5 milliarder kristne om etiske spørsmål, er de alle enige om grunnlaget til kristen etikk. Bibelens etiske retningslinjer og Jesu liv og eksempel utgjør dette grunnlaget.

I Det gamle testamentet – jødenes bibel – finnes det hundrevis av etiske påbud og forbud. For eksempel er det påbudt å omskjære alle guttebarn og holde hviledagen hellig, men forbudt å spise svinekjøtt, tatovere huden eller drepe et annet menneske. Alle disse reglene kalles for Moseloven, for de skal ha blitt formidlet av Gud til Moses. De aller fleste kristne forholder seg ikke til flertallet av disse reglene. Det som derimot alle kristne fortsatt forholder seg til av Moseloven, er de ti bud.

De ti bud, også kjent som Dekalogen (gr. «de ti ordene»), omhandler hvordan jøder og kristne skal forholde seg til Gud og til andre mennesker. De tre første budene pålegger den kristne å tro på én gud, respektere hviledagen og ikke misbruke guds navn. De øvrige budene handler om å respektere sine foreldre og en rekke forbud mot å drepe, stjele, lyve og mot å være utro eller sjalu.

I Det nye testamentet blir Jesus spurt av en ekspert på Moseloven om hvilket bud som er det viktigste. Da svarte Jesus:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand». Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv». (Matt. 22, 37–40)

Dette kalles for det dobbelte kjærlighetsbudet og kan anses som en kortversjon av de ti bud. Her vektlegges det å sette Gud først, men samtidig å behandle andre mennesker godt.

Bergprekenen er en sentral tale av Jesus som står i Matteusevangeliet. Det er også en svært radikal tekst. Flere kristne regner denne talen som det viktigste uttrykket for kristen etikk og lære. Jesus, som selv var jøde, kommenterer og omtolker Moseloven i denne talen. Noen ganger er han strengere, andre ganger mildere med hensyn til hvordan man skal følge Moseloven. Flere ganger opphever han deler av loven.

For eksempel omtolker han strengere budene om å ikke drepe eller ikke bryte ekteskapet, til også å gjelde det indre følelseslivet. Det som fører til drap og utroskap, nemlig vrede og lyst, er i seg selv noe man må unngå ifølge Jesus.

På den mildere siden opphever han bud som omhandler hevn, slik som det kjente «øye for øye og tann for tann», eller budet om å «hate dine fiender.» Jesus svarer med at man heller skal elske sine fiender, gjøre godt mot dem som hater, og be for mishandlere og forfølgere. Kort sagt sier Jesus at man skal gjengjelde ondskap med godhet.

Sentralt, og kanskje mest radikalt i hele Bergprekenen, er Jesu påbud om å ikke dømme, men tilgi andre. Hvis man skal bli tilgitt av Gud, må man ifølge Jesus selv lære å tilgi andre. Samtidig er det en sammenheng mellom hvordan man bedømmer andre og hvordan Gud vil dømme deg. Er du ikke-dømmende mot andre, vil Gud være mildere i sin dom over deg. Ettersom ingen er perfekte, burde man heller ikke dømme andre ifølge Jesus.

Jesu eget liv er et eksempel på det han forkynner i Bergprekenen. Han levde sammen med samfunnets utstøtte og fattige, tilgav sine fiender, men krevde samtidig mye av sine disipler med tanke på etisk selvdisiplin. Hans radikale toleranse og budskap om nestekjærlighet, tilgivelse og rettferdighet oppsummeres best i hans versjon av den gylne regelen: «Alt du vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i én sum.» (Matt. 7,12)

I overgangen mellom antikken og middelalderen utvikler kirken en forståelse av dårlige egenskaper som blir kalt dødssynder. Kort sagt er en dødssynd en moralsk disposisjon som er så alvorlig at å begå den garantert fører en person til helvete, med mindre man angrer og får tilgivelse for synden.

Det er særlig i katolsk tradisjon disse dødssyndene er gjeldende. Motpolen til disse er de syv kristne dyder, dvs. gode egenskaper som den kristne burde dyrke og trene opp som motsvar til de syv dødssyndene. Disse er

1. kyskhet (renhet)
2. måtehold
3. barmhjertighet
4. arbeidsomhet
5. tålmodighet/tilgivelse
6. velvilje/godhet
7. ydmykhet