Hva er et menneske?

Jeg er ...

Jeg skal ...

Jeg må ...

Hvor mange ganger bruker du ordet "jeg" i løpet av en dag? Hvis du tenker etter, kan du spørre hva det "jeget" du hele tiden refererer til, egentlig er. Er det tankene, følelsene eller kroppen din som gjør deg til den du er, eller er det noe annet? Har du en kjerne, en sjel, en bevissthet eller noe annet som binder deg sammen til en person?

Hvem er egentlig du, og hva gjør deg til et menneske? Et grunnleggende kjennetegn på mennesket er nettopp at vi kan stille spørsmål ved vår egen eksistens. Vi er selvbevisste vesener som kan ta et skritt tilbake og se oss selv i speilet. Men det vi ser, er ikke likt for alle. Det finnes mange ulike måter å forstå oss selv på, og i denne artikkelen skal vi se på noen alternativer.

De første årene av livet vårt er vi helt avhengige av andre mennesker for å overleve. I motsetning til hos dyrene tar det mange år før et menneskebarn er modent nok til å klare seg selv. Vi er med andre ord sosiale dyr som vokser opp som en del av et fellesskap. Mens vi vokser, lærer vi å se oss selv gjennom andres øyne, og dette er med på å forme hvordan vi oppfatter oss selv. Samtidig fins det også noe som gjør oss unike og skiller oss fra de andre.

Hvem vi er, bestemmes derfor både av relasjonen vår til andre og våre egne unike egenskaper. Vi er alle en del av et samfunn, en kultur og et språk. Vi er sønner, døtre, slektninger, venner og kollegaer til andre mennesker. Samtidig har vi vår egen unike personlighet og våre egne interesser og særegenheter. Hva som er viktigst av disse to, er det forskjellige meninger om. Noen filosofer fokuserer på mennesket som et sosialt vesen, mens andre fokuserer på mennesket som enkeltindivider. Vestlig kultur har i dag en tendens til å fokusere på enkeltindivider, mens andre kulturer i større grad fokuserer på det sosiale fellesskapet.

Et grunnleggende kjennetegn på mennesket er at vi er moralske vesener. Vi kan skille mellom hva som er rett galt. Det er ikke alltid vi er enige om hva som er moralsk riktig å gjøre i hvert enkelt tilfelle, men alle samfunn har normer og regler, og mange av disse er like. Noen mener at mennesket er født godt, og at det ligger i naturen vår å tenke på andre og bry oss om medmenneskene våre. Andre mener at mennesket tvert imot er født som egoister, og at vi har en tendens til å skade andre og bare bry oss om oss selv.

De som mener at mennesket er født godt, begrunner det på ulike måter. Noen peker på at vi har en medfødt evne til empati og å vise omsorg og medfølelse for andre. Andre mener at den medfødte fornuften vår gir oss et moralsk kompass som styrer oss i riktig retning, hvis vi bare velger å lytte til det. Til slutt er det de som har en religiøs begrunnelse. Hvis vi bruker kristendommen, jødedommen og islam som eksempel, finner vi en forestilling om at mennesket er godt fordi det er skapt i Guds bilde.

De som mener at mennesket er født egoistisk, viser ofte til verden rundt oss når de skal begrunne synet sitt. Hver dag er nyhetene fulle av eksempler på krig, drap, vold, lidelse og overgrep. Er ikke det et tydelig tegn på at mennesket er født ondt og egoistisk? Nei, mener de som forsvarer menneskets gode natur. Disse nyhetene er unntakene. Vanligvis er de aller, aller fleste mennesker gode og vennlige mot hverandre.

Har vi en sjel? Det er mange som tror det finnes noe mer ved mennesket enn det rent fysiske. En rekke religioner og filosofiske tradisjoner har forestillinger om at mennesket er delt i to, med både en fysisk kropp og en ikke-materiell sjel eller ånd. Dette er for eksempel en sentral tanke i kristendommen og islam.

I dag lever vi i vitenskapens tidsalder, og vitenskapen kan bare studere det som direkte kan observeres. Derfor er det flere som har et materialistisk syn på mennesket og tenker at mennesket bare består av fysiske atomer og celler, og ikke noe mer. Siden vi ikke kan observere en sjel eller ånd direkte, mener noen at fenomener som sjel og ånd ikke eksisterer. Andre mener at selv om vi ikke kan observere og studere sjelen vitenskapelig, kan den likevel eksistere. Det betyr bare at sjel og ånd er fenomener som ligger utenfor vitenskapens område, og tilhører områder som religion og filosofi.

De fleste opplever seg selv som en enkeltstående og sammenhengende person. Slik finnes det en utbredt forestilling om at vi mennesker har en kjerne eller essens. Vi oppfatter at det finnes noe fast og stabilt som gjør oss til den vi er. Men det finnes ulike svar på hva det er som utgjør menneskets "essens". Det kan for eksempel være at vi har en sjel, en unik bevissthet, et iboende potensiale eller en fast personlighet.

Forestillingen om at mennesket har en kjerne, har imidlertid blitt utsatt for mye kritikk. I løpet av livet forandrer den fysiske kroppen vår seg fullstendig, og de aller fleste av cellene våre blir byttet ut og erstattet av nye. Tankene og følelsene våre er også i konstant endring, og måten vi tenker og føler på som unge og som gamle, kan være svært forskjellig. Siden alt i oss hele tida endres, mener noen at mennesket i virkeligheten er "tomt". Vi har ingen essens eller kjerne. Det er ikke noe annet enn navnet vårt som forbinder oss til ting og hendelser gjennom livet, og selv det kan vi jo lett forandre.

Thesevs paradoks

Thesevs var sønn av Athens konge. Ifølge gresk mytologi seilte han til Kreta og befridde ei gruppe athenske ungdommer fra minotauren, et uhyre som var halvt menneske og halvt okse.

Til minne om Thesevs sitt heltemot tok athenerne vare på skipet hans, men ettersom årene gikk, måtte de bytte ut én og én del av skipet som var råtnet vekk. Til slutt var det ingenting igjen av det orginale skipet.

De athenske filosofene stilte da spørsmålet om dette fremdeles var skipet til Thesevs, noe som senere har blitt kalt Thesevs' paradoks. Det samme spørsmålet kan vi stille om vår egen kropp. Gjennom livet bytter vi ut de aller fleste cellene i kroppen. Er vi da den samme personen?

Et grunnleggende kjennetegn ved mennesket er at vi bruker språket til å fortelle historier om oss selv. Vi er et historiefortellende dyr som bruker fortellinger til å skape sammenheng og mening. Livene våre har ei fortid, ei nåtid og ei framtid, som vi binder sammen til en sammenhengende fortelling. Den personlige historien vår er samtidig en del av en større fortelling om kulturen, samfunnet og arten vår – og verdens opprinnelse og utvikling.

For tusen år siden var det vanlig i Europa å tenke at jorden var sentrum i universet, og at mennesket stod høyt hevet over andre skapninger fordi vi var fornuftige vesener. Så fikk vi et nytt verdensbilde som reduserte jordens posisjon til en hvilken som helst annen planet. Deretter fikk vi evolusjonslæren som fastslo at mennesket i virkeligheten bare var et dyr. Til slutt hevdet psykologen Sigmund Freud at mennesket ikke egentlig styrer seg selv ved hjelp av fornuften, men at vi i virkeligheten er styrt av ubevisste impulser og drifter som vi ikke er klar over. På denne måten har fortellingene om menneskets overlegenhet mistet mye av den kraften den hadde tidligere.

Samtidig har vi også fått nye fortellinger om menneskets evner og muligheter. For fem hundre år siden lovpriste filosofer i renessansens Italia mennesket på grunn av friheten vår og den unike evnen til å forme oss selv og verden. Siden den gang har vi, ved hjelp av vitenskapelige framskritt og nye teknologiske oppfinnelser, endret verden fullstendig. Nå har vi ikke bare muligheten til forandre verden rundt oss, men også våre egne kropper. Ved hjelp av den nye bioteknologien kan vi endre genene våre og skape et nytt og forbedret menneske – mennesket 2.0. For noen er dette en fortelling om menneskets utrolige potensiale, mens det for andre er en fortelling om menneskets overmot og arroganse.

I dag står ulike fortellinger om hva mennesket er, og ikke minst hva vi skal være i framtida, mot hverandre. Ingen vet hvilke fortellinger vi kommer til å fortelle om oss selv om hundre, to hundre og tusen år.