Vygotskij og kognitiv utvikling

Vi mottar og bearbeider informasjon, vi husker og lærer. Den kognitive utviklingen handler om hvordan barnets handlinger og bearbeiding av sanseinntrykk utvikles til å løse problemer og reflektere over seg selv på en moden måte. De ulike ferdighetene vi tar i bruk for å tenke, lære og løse problemer, er persepsjon (sanseoppfatning), oppmerksomhet, hukommelse, begrepsdannelse og språk, tenkning og problemløsning.

Den kognitive utviklingen drives framover av barnets søken etter å forstå verden. Kognitiv kompetanse handler om hvordan barnet oppfatter og tilpasser seg verden rundt seg, hvordan det bevarer og utvikler kunnskap og forståelse i samhandling med miljøet.

Barn tenker og handler annerledes enn voksne. For å finne ut hva barnet forstår, og om det har evnen til å mestre en bestemt oppgave, må vi ta utgangspunkt i barnets alder, erfaringer og forståelse.

Det er flere måter å se det kognitive utviklingsforløpet på. Her skal vi se på Lev Vygotskij sin beskrivelse av barns kognitive utvikling. I relaterte innhold kan du lese om Piagets teori. Hos Piaget er det sentralt at det er den biologiske utviklingen som skaper grunnlaget for læring, og at utviklingsforløpet nærmest er fastlagt, som i en stige. Barn må gjennom ett trinn før det kommer til neste.

Hos Vygotskij ser vi derimot at det er de sosiale relasjonene som setter i gang læringen. Læring skjer gjennom deltakelse i et sosialt og kulturelt fellesskap. Barnet bygger opp kunnskapen sin om verden gjennom erfaringer i direkte samhandling og dialog med andre. Det er denne samhandlingen med andre som former barnets erkjennelse og hjelper barnet til å tilegne seg og ta i bruk kunnskapen.

For at barnet skal lære seg å tolke og håndtere omgivelser og problemer som oppstår, må de ha et redskap for dette, og det mente Vygotskij er språket. Det er språket som gjør det mulig for barn å delta i sosiale samspill, både i form av konkrete samtaler med andre og i form av indre dialoger. De indre dialogene stimulerer barnets tenkning. Tenkning utvikles gjennom språklig samhandling. Språket blir dermed bærebjelken for barns intellektuelle utvikling.

Hos Vygotskij blir språket sett på som en grunnleggende byggestein for barnets tenkning og en forutsetning for læring og tenkning. Vi utvikler tenkningen vår gjennom deltakelse i samtaler, og vi utvikler språket vårt gjennom tenkning. Den kognitive utviklingen hos barn skjer i samtaler med andre. Barn opplever verden gjennom sansene, men også gjennom språket. De bruker språket til både å tenke på og bearbeide opplevelsene sine og til å kommunisere disse til andre. Språket utvikles etter hvert til et mentalt verktøy til å strukturer tankene og handlingene våre. Utviklingsprosessen går fra ytre opplevelser og samhandling til et indre språk.

Fra ytre språk til indre tale

Vygotskij beskriver utviklingsforløpet fra ytre språk til en indre tale. Det ytre språket bruker vi når vi kommuniserer med andre. I den indre talen forenes tenkning og språk.

Barnets første kommunikasjon med omverden skjer ved at det uttrykker følelser og ønsker gjennom vokalisering, lyder og kroppsspråk. Tenkningen er usammenhengende, og språk og tenkning er ennå ikke samordnet.

Etter hvert utvikler barn sitt første språk, med setninger som er direkte knyttet til praktiske situasjoner. Barn uttrykker ofte hva de gjør: "Jeg spiser." Når barna snakker om det det gjør, i en form for å tenke høyt, prøver de å skape sammenheng i tilværelsen. Dette kalles egosentrisk tale. Barnets tanker er om det de ser eller gjør. Barn bruker denne formen for tale i et overgangsstadium mellom ytre språk og indre tale. Språket blir gradvis en del av barnet og danner byggesteiner i tankeprosessen.

Allerede i førskolealderen utvikles språkets funksjon til å bli todelt. Det ytre språket blir forankret i den indre talen, i tankene. Tankene blir et mentalt verktøy som brukes til å kontrollere de indre kognitive prosessene, både til problemløsning og til indre refleksjoner. Det innebærer at de bruker den indre talen, tankene, til å regulere egne handlinger, kontrollere oppmerksomheten og justere følelsene sine.

Utviklingen skjer fra at barnet kan gjøre noe sammen med andre, til at det kan gjøre det selv. Vygotskij var opptatt av hvordan man som voksen kan støtte barnets læringsprosess. Han er kjent for begrepet den nærmeste utviklingssonen. Det vil si at vi kan skille mellom det barnet klarer uten hjelp (det barnet mestrer), og det barnet kan gjøre med støtte og veiledning fra en som er mer kompetent (den nærmeste utviklingssonen).

Den nærmeste utviklingssonen betegner det området av oppgaver som er for vanskelige til at barnet klarer dem alene, men som det kan klare med hjelp, veiledning og oppmuntring av andre som er mer kompetente. En som er mer kompetent, kan være et annet barn eller en voksen. Veiledningen som gis, må vekke barnets interesse, og spørsmål må stilles slik at barnet selv kan komme med løsninger. Når noen gir den støtten og veiledningen som barnet trenger for å lære, blir det mulig for barnet å løse problemet på egen hånd og bygge opp kompetanse. Slik blir barnet i stand til å løse flere oppgaver uten hjelp fra de andre. Dermed skjer læringen i den nærmeste utviklingssonen.

Læring foregår fra en sosial til en individuell prosess. Det ytre språket brukes når vi kommuniserer med andre. Det er dette språket som gir forutsetninger for en læringssituasjon mellom barnet og den andre. Det indre språket, som er en støtte til tankene, blir en del av barnets individuelle læringsprosess.

Glaser, V. (2014). Ulike psykologiske retninger og perspektiv. I V. Glaser, I. Størksen & M. B. Drugli (Red.), Utvikling, lek og læring i barnehagen. Forskning og praksis (s. 27–44). Fagbokforlaget.

Imsen, G. (2006). Elevenes verden (4. utg.). Universitetsforlaget.

Tetzchner, S. v. (2012) Utviklingspsykologi. Gyldendal.