Hvordan skrive kortsvar der du "gjør greie for"?

Denne ressursen er bygd opp slik:

1. Først får du en beskrivelse av hva som må til for å svare godt på ei kortsvarsoppgave som måler leseforståelse.

2. Deretter kan du se et eksempel på ei oppgave som måler leseforståelse.

3. Så skal du lese en modelltekst og diskutere hvorfor den er et godt svar på oppgava.

4. Til sist skal du skrive ned hva du har lært og kan ta med til din egen skriving.

Eksempel på ei oppgave

Vedlegget er et utdrag fra et brev fra Alexander Kielland til forfatterkollegaen Edvard Brandes 24. januar 1881.

Gjør greie for hva Alexander Kielland forteller om skriving. Bruk eksempler fra vedlegget i svaret ditt.  

Anbefalt lengde på svaret er ca. 200 ord. 

Svaret blir vurdert på følgende områder:

Tekstforståelse 

• Du gjør greie for tekstens innhold på en presis måte.

• Du begrunner svaret ditt.

• Du bruker relevante eksempler fra vedlegget.

Språkføring

• Du bruker et språk som er gjennomgående godt formulert, med et variert ordforråd.

Struktur 

• Du bruker en formålstjenlig og variert setningsstruktur og god sammenbinding mellom setninger.  

Formelle ferdigheter 

Du bruker gjennomgående korrekt rettskriving og tegnsetting. 

Vedlegg:

Søndag Aften – jeg tror den 24de Jan. 81.

[…] Før jeg begynte å skrive, var det en makt i meg, en indignasjonens glød, som jeg virkelig selv følte som min styrke og som en stor styrke. Nå – ja nå ligger jeg doven og ser på meg selv – ikke så mye av forfengelighet, men med en følelse av at nå har jeg fått luft, nå har jeg gjort mitt – nå er det ikke mer!

Og hva er det så jeg har gjort! – ingenting – aldeles ingenting! For hvordan skulle alle kunne rose den, som virkelig hadde gjort noe? og de roser meg jo alle, – det er ikke en, som unner meg æren av et hatefullt ord. Derfor kan jeg vite, at jeg er på gal vei. – Så leste jeg i denne stemningen deres brors første "innledningsforedrag": "For så snart en skribent ikke når ned til det vesentlige i menneskesjelen o.s.v." og etter den tid er min dårlige samvittighet over meg som en hauk. Ikke at jeg krymper meg ved at ta plass mellom de underordnede talenter, hvis verk er kalde lik etter en menneskealder; for var jeg bare sikker på, at der er min plass, skulle jeg vel uten et sukk sette meg ned. Men tingen er, at jeg har en mistanke til meg selv. Bortskjemt og dårlig utrustet (…) med et sunt og vakkert legeme, kvikt hode og et godmodig humør, har jeg alltid fått livet i presang; jeg har aldri anstrengt meg, og det jeg har villet ha, har jeg fått i fanget mitt – […]

Men derfor er jeg også så doven, tar det hele så lett, at mitt arbeid umulig kan være godt – d.v.s. så godt som jeg burde og kunne gjøre det. Fra skolen hører jeg ennå denne talen, som har fulgt meg: Ja – det er riktig godt; men du – Kielland! – burde kunne gjøre det langt bedre! […]

Se nå den nye romanen! – overfladisk vil jeg så nødig kalle den; for den er jo kommet opp dypt nedenfra i mitt sinn; men den er kommet altfor lett; den har tatt for lite opp; – den er gjort i en håndvending – klar, grei, flytende, kanskje delvis glimrende, – men lett – lett – så forbannet lett som jeg selv!

Er nå dette min grense? […] – Ja de skal ikke svare, forstår de; men hvis nå min nye bok virkelig er lett gods, så må de ta meg alvorlig fatt og hjelpe meg. En hel ny plan har jeg i hodet – fiks og ferdig! – samme slags! – en mengde skikkelser, som skulle illustrere hulheten i det, vi kaller "kristelig godhet". Men hva er det så mer? – Folk vil more seg; de vil beundre min treffsikkerhet, bukke og si: De er en skarp Satan! – og så er den historien ute.

[…]

Kilde: Bull, F. (1941). Georg og Edv. Brandes: brevveksling med Bjørnson, Ibsen, Kielland, Elster, Garborg, Lie. Gyldendal Norsk Forlag.

Språklig modernisert.