Språkstyring i Norge

Språkstyring kan være blodig alvor og sterke følelser. Da vi fikk et teater med nynorsk som scenespråk, brakte tilhengere og motstandere sammen i knivslagsmål. Da a-endinger ble gjort obligatoriske i bokmål, retta foreldre barnas skolebøker med rød penn. Folk brente også skolebøker, gikk i demonstrasjonstog og skrev sinte leserbrev. Når språkrådet har foreslått fornorska skrivemåte i importerte ord, har nordmenn protestert høylytt. Ikke søren om de skulle skrive "pøbb" og "beiken". Og siden 1800-tallet har norske samer og kvener opplevd å bli diskriminert og undertrykt. Fremdeles må de kjempe for å få tilbake språket, kulturen og identiteten som ble tatt fra dem.

Språkstyring er å fatte vedtak og formulere regler og lover som har med språket å gjøre. Det kan for eksempel være å fastsette skriveregler og lage ordbøker, eller å gjennomføre tiltak eller lage lover som sørger for at noen språk og språkbrukere ikke blir diskriminert.

Alle land driver med språkstyring, men i Norge har vi hatt en veldig aktiv språkpolitikk og språkplanlegging helt siden frigjøringa fra unionen med Danmark. Den har vært mye mer aktiv og politisk enn for eksempel i Sverige og Danmark. Språkstyringa her til lands er en sentral årsak til språksituasjonen vår i dag.

Én av to viktige grunner til det er den unike situasjonen vår med to skriftspråk, som hele tida har vært politisk brennstoff her i landet. Den andre viktige grunnen er at skriftspråka er mye yngre enn i mange andre land, og derfor har vi strevd, og strever kanskje fortsatt, med å finne skriftspråkas endelige form.

Det er deg det handler om

Det er til syvende og sist deg og meg det handler om. Det er vårt språk som blir styrt. Og når noen tukler med språket vårt, blir det fort personlig.

Kampen for et norsk skriftspråk på 1800-tallet

Med løsrivinga fra Danmark i 1814 ble språk for alvor politikk i Norge. Gjennom hele 1800-tallet handla det stort sett om å finne den norske identiteten, bygge en nasjon – og få et eget norsk skriftspråk. Den offisielle politiske målsettinga i siste halvdel av århundret ble dermed å utvikle et norsk skriftspråk. I slutten av århundret hadde vi to: landsmål og dansk-norsk riksmål.

Kampen mellom to norske skriftspråk på 1900-tallet

Både da jamstillingsvedtaket ble gjort i 1885 og sidemålsstilen ble innført i 1906, var det Venstre som satt med regjeringsmakta. Men selv om det tradisjonelt er den politiske venstresida som har kjempa nynorskens sak, og høyresida bokmålets, har det siden den gang vært en målsetting i norsk språkpolitikk å legge til rette for reell likestilling mellom bokmål og nynorsk.

Samnorsk – drømmen som kom og gikk

Fra 1919 ble det å utvikle ett felles norsk språk den offisielle språkpolitikken i Norge. Det førte til at nynorsk og bokmål fikk felles rettskrivingsregler. Dessuten ble valgfrie former innført fra 1917, slik at folk kunne venne seg til de nye formene fram til valgfriheten etter hvert skulle tas bort. I tråd med blant andre Knud Knudsen, bokmålets far, både var og er norsk språkstyring opptatt av det ortofone prinsippet, som sier at det bør være samsvar mellom tale og skrift.

Etter krigen økte motstanden mot samnorsk. "Foreldreaksjonen mot samnorsk" ble stifta i 1951 og samla rundt 400 000 underskrifter i kampen mot samnorsk. Ifølge Arne Torp, pensjonert professor i nordisk språkvitenskap, hadde motstandsheltene fra krigen brukt riksmål, så argumentet om at riksmål ikke var norsk nok, var ikke gyldig lenger (Grov, 2017). Når riksmålssida samla seg mot samnorskpolitikken, og samnorskbevegelsen ikke fikk den støtta fra arbeiderbevegelsen som den trengte, betydde det slutten på samnorsken. Norge gav imidlertid ikke opp samnorskpolitikken offisielt før i 2002.

Samisk kamp, norsk skam

Fra siste halvdel av 1800-tallet førte Norge en aggressiv fornorskings- og assimileringspolitikk overfor samer og kvener. Samer og kvener fikk ikke lov til å bruke morsmålet sitt i skolen, og de ble tvunget til å lære å lese, skrive og snakke norsk.

Fornorskingspolitikken hang sammen med den norske nasjonsbygginga, som blant annet var inspirert av den tyske nasjonalromantikken. Sentralt i nasjonalromantikken var tanken om at en nasjons befolkning har en felles kultur, et felles språk og en felles historie. Den norske politikken overfor samer og kvener ble også inspirert av sosialdarwinistisk ideologi. Paaske (2018) skriver at sosialdarwinismen mener seleksjon også foregår blant menneskene i et samfunn. De hevder at noen grupper har bedre evne enn andre til å tilpasse seg endringer. Derfor blir visse menneskegrupper oppfatta som mindreverdige.

På Norgeshistorie.no kan vi lese følgende:

Dette var idear som folk flest aksepterte i samtida, og som fungerte både som forsvar og grunngjeving for fornorskingspolitikken. Ifølgje denne tankegangen hjelpte ein samane og kvenane når ein fekk dei til å gje slipp på språket, religionen, klesstilen eller andre kulturelle trekk som signaliserte kva minoritet dei høyrde til.

Zachariassen, u.å.

På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet mente mange at samene måtte tilpasse seg storsamfunnet hvis de skulle overleve moderniseringa av Norge. (Paaske, 2018)

Et tydelig eksempel på moderne språkstyring finner vi i regjeringens forslag til en egen lov om språk – språkloven fra 2020. Aldri før har Norge hatt en egen språklov, så dette forslaget viser at språk er viktig. I lovforslaget står det:

Kvart einaste språk er ein kulturell rikdom. [...] språket er den fremste beraren og formidlaren av kultur, historie og identitet. [...] Noreg har eit særskilt ansvar for norsk, både bokmål og nynorsk, norsk teiknspråk, samiske språk og dei nasjonale minoritetsspråka. [...] Språk ber kulturarven vår, gjev oss identitet og ei kjensle av å høyre til.

Det kongelige kulturdepartement (2020)

Språkvern og den enkeltes rettigheter

Norsk språkpolitikk i dag handler om å sørge for at norsk – men også de nasjonale minoritetsspråkene og norsk tegnspråk – står sterkt på alle samfunnsområder. Vi skal i tillegg sørge for den enkeltes rett på tilgang til nasjonalspråket vårt norsk, men også den enkeltes rett til å bruke og utvikle eget morsmål dersom det er et annet språk enn norsk. Dessuten skal vi legge forholdene til rette for nynorsk som et mindretallsspråk og jobbe for reell likestilling mellom bokmål og nynorsk. Vi må også legge til rette for at minoritetsspråklige, døve og blinde får samme tilgang på informasjon som andre.

Engelsk – en trussel?

Hovedmålet for språkpolitikken er å sikre bruken av et velfungerende norsk språk på alle samfunnsområder.

Regjeringen (2020)

Det norske språket er under press fra engelsk. Engelskdominansen øker i mediene, i høyere utdanning, i arbeidslivet og i den nye teknologien. Vi møter også engelsk mer og tidligere enn før. Utviklinga går så fort at mange eldre ikke greier å følge med. Hvordan skal vi sørge for at alle – ung eller gammel – forstår språket i samfunnet? Den norske språkpolitikken er å verne om og fremme det norske språket og sørge for at språket kan brukes av alle på alle områder i samfunnet.

Felles identitet

Ett argument for å sikre at norsk er hovedspråket i Norge, og at det blir brukt i alle områder av samfunnet, er at språket er en viktig bærer av norsk kultur og identitet. Språket binder oss sammen med landets historie og gir tilgang til historisk litteratur. Det norske språket innebærer også et språklig mangfold med to skriftspråk og utallige dialekter, som er sterkt knytta til den norske identiteten. Dessuten bidrar et felles språk til å bygge felles identitet.

Felles språk bidrar til å bygge sterke og inkluderande fellesskap.

Regjeringen (2020)

Et demokratisk, tolerant og inkluderende samfunn

Hovedmålet for språkpolitikken er å sikre bruken av et velfungerende norsk språk på alle samfunnsområder.
Regjeringen (2020)

Det er viktig å sørge for at vi har en inkluderende språksituasjon. Et godt demokrati og en velfungerende velferdsstat er nemlig avhengig av et åpent og inkluderende samfunn. Det er et samfunn med tillit og god informasjonsflyt mellom innbyggerne, fagpersoner og styresmakter. Det er et samfunn der alle har så lik tilgang på informasjon som mulig, og så like muligheter for å bli hørt som mulig. Da er det viktig med et sterkt, klart og velfungerende norsk språk. Et velfungerende språk er et språk som kan brukes i alle sammenhenger, og som alle forstår. Du skal for eksempel ikke trenge å lese et brev mange ganger for å forstå innholdet.

For at det skal være mulig, må norsk språk brukes på jobb, i medier, i opplæringa og i det offentlige. Ifølge den nye språkloven ligger dette ansvaret særlig hos det offentlige.

Alle offentlege organ får ansvar for å bruke, utvikle og styrke norsk i sin sektor.

Regjeringen (2020)

Fra 1950-tallet og fram til i dag har engelskpåvirkninga økt. I dagens mediesamfunn er økninga kolossal. Om engelsk er en trussel eller rikdom, kan diskuteres. Svaret er nok begge deler. Uansett viser den nye språkloven at Språkrådet og de som driver med språkstyring i Norge i dag, er opptatt av å verne om norsk – både muntlig og skriftlig. Det betyr å passe på at engelsk ikke presser ut norsk innenfor ulike samfunnsområder. Det betyr også å bestemme hva vi skal gjøre med ord vi låner fra engelsk.

Vi snatcher mad mange ord fra engelsk. Og vi bruker dem som regel i talespråket først. Hvis et importord etablerer seg i norsk tale, vurderer Språkrådet om ordet skal tas inn i ordbøkene – det vil si om ordet skal normeres i skrift. Dette er en viktig del av arbeidet med å sørge for et velfungerende norsk språk. Hvis Språkrådet er positive til å ta inn ordet i skrift, må de vurdere hva de skal gjøre med ordet.

1. Fornorske?

   • Språkrådet ønsker først og fremst å fornorske. Det gjør de ved å finne et norsk ord som kan erstatte det fremmede ordet. Det kalles avløserord.

2. Norvagisere?

   • Hvis de ikke finner et godt avløserord, og uttalen av det fremmede ordet samtidig har tilpassa norske lyder og bøyingsmønstre, vurderer de å også tilpasse skrivemåten til norsk. Det kalles å norvagisere. For eksempel "snatche" til "snætsje".

   • De norvagiserer ikke før ordet er i allmenn bruk i språket.

   • De norvagiserer heller ikke dersom ordet bare brukes innenfor et begrensa fagområde.

   • De norvagiserer helst ikke før uttalen er noenlunde den samme overalt i Norge.

3. Beholde ordet i sin fremmede form?

   • Lykkes de ikke å finne et godt norsk avløserord, må de godta det fremmede ordet.

   • Det må de som regel også hvis uttalen av ordet har tilpassa seg bøyinga eller lydene i det fremmede ordet, for eksempel uttalen av "jeans".

Kilde: Sandøy 1997, s. 10

Kilder:

Det kongelige kulturdepartement (2020). Prop. 108 L (2019 –2020)
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)
Lov om språk (språklova). Henta fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-108-l-20192020/id2701451/?ch=1 (mars, 2021)

Grov, A. M. (2017). Samnorsk – språket som aldri vart. I: Språknytt 4/2017. Henta fra: https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/spraknytt-42017/samnorsk--spraket-som-aldri-vart/ (mars, 2021)

Paaske, N. (2018). Konservatisme, tradisjonalisme og nasjonalisme. Henta fra: https://ndla.no/nn/subject:9/topic:1:182163/topic:1:157787/resource:1:158057?filters=urn:filter:9132d125-4d8f-41a6-b61d-77741662d5a9 (mars, 2021)

Regjeringen (2020). Historisk språklov – pressemelding. Publisert 12.05.2020. Henta fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/historisk-spraklov/id2702234/ (februar, 2021)

Sandøy, H. (1997). Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord. Utgreiing for kulturdepartementet og norsk språkråd. Henta fra: https://www.sprakradet.no/globalassets/sprakhjelp/skriverad/567norvb.pdf (mars, 2021)

Sjekkeland, M. (2010). Dialektlandet. Portal forlag. Kristiansand.

Torp, A. & Vikør L. (1993). Hovuddrag i norsk språkhistorie. 2. utgave. Gyldendal norsk forlag AS.

Zachariassen, K. (2020). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Henta fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html (februar, 2021)