Renessansedramaet

Dramaene fra denne perioden er preget av humanismens fokus på menneskets egen evne til å takle tilværelsen. Mennesket framstilles som et komplekst, feilbarlig og sammensatt vesen, som både tror og tviler. Gud er den store skaper, men mennesket må søke i seg selv for å finne løsninger på livets mysterier.

Den viktigste kulturelle arenaen på den tida var teateret. De fleste vanlige folk var analfabeter. Bøker var dyre og tilgjengelig bare for aristokratiet. Men teater var en samlende arena der alle kunne bli betatt av det de så og hørte. Folk var gode lyttere, og det å fortelle var en utbredt tradisjon. Disse dramatiserte fortellingene tiltrakk seg derfor et stort publikum.

Skuespillere og dramatikere var kjendiser på den tida. Teatere var eid av aristokrater som tilbød noe i nærheten av det vi i dag vil kalle sponsing. Alle skuespillerne var menn; kvinnelige roller blei spilt av unge gutter, noe som også var vanlig i antikkens Hellas.

Det er ikke lett å vite hvor mye publikum forsto av det pompøse og poetiske språket som skuespillerne brukte, men det som er sikkert, er at teater var umåtelig populær blant folk i alle samfunnsklasser.

Mange renessansetragedier har elementer som kan spores tilbake til den greske tragediens far, dramatikeren Aiskhylos. Forfatterne lot seg inspirere av diktere som Sofokles og Euripides. Også plott og intriger er gjerne lånt fra antikken.

En tragedie er ment å gjøre deg trist og sint, men ikke alt som gjør deg trist og sint, er en tragedie. Noen av de grunnleggende tragiske elementene er for eksempel når hovedpersonen blir tvunget inn i fatale situasjoner forårsaket enten av en feil i personligheten hans eller av forhold han ikke har kontroll over. I en tragedie vil de positive elementene etter hvert bli beseiret av det onde. Den uskyldige og velvillige hovedpersonen blir drevet inn i ei handlingsrekke som stadig forverres av destruktive hendelser. Vanligvis ender det i døden.

Den siste scenen av Shakespeares drama Romeo og Julie er et klassisk eksempel. Det ender ikke bare med at de to elskende ikke kan få hverandre, men begge omkommer i en unødvendig og selvpåført død. Døden var nærmest en obligatorisk ingrediens i en tragedie, og i de fleste tilfeller er protagonistens død forårsaket enten av ham selv eller forhold som han selv har lagt opp til.

Plottet kan ofte være ganske komplisert, og omfatter ofte populære elementer som kamp med sverd, mord, gjengjeldt kjærlighet, hevn, svik, spøkelser, hekser og trolldom. Forfatterne spilte på at de fleste tilskuerne var overtroiske.

En annen teknikk, som fortsatt er vanlig i både tragedier og komedier, er å la noen få informasjon som ikke var ment for dem. Det kan for eksempel skje gjennom at de overhører en samtale fra en skjult posisjon.

Et annet populært element er falsk identitet. Hovedpersonen vil da framstå i forkledning, kanskje til og med som ei kvinne, og på den måten være i stand til å endre det som skjer til egen fordel. Denne teknikken er mye brukt i komedier. Publikum vet da mer enn karakterene på scenen, og komplikasjonene som følger, har stort komisk potensial.