Ivar Aasen og landsmålet

Du visste kanskje ikke at Aasen reiste så langt, men bor du i Norge, får du med Ivar Aasen å gjøre på en eller annen måte. Kanskje er nynorsk “hjertespråket” ditt? Det er det som er norsk, skriftspråket du har vokst opp med, og som ligner på språket du snakker. Eller kanskje er nynorsk "smertespråket" ditt? Det "andre" skriftspråket, det du stort sett forstår, men som likevel føles fremmed for deg – og som du liksom ikke helt får taket på.

Mange av oss havner et eller annet sted mellom disse to ytterpunktene. Uansett har vi alle et eller annet forhold til Ivar Aasen. Hvem var han, og hvordan ble landsmålet egentlig til?

Ivar Aasen (1813–1896) vokste opp på et småbruk i Ørsta på Sunnmøre. Som ung gutt viste han uvanlig gode evner, og allerede i 18-årsalderen ble han lærer i hjembygda. Seinere fikk han tilbud om universitetsutdanning, men valgte i stedet å studere på egen hånd.

På den tida så samfunnseliten ned på bondekulturen og bondespråket, altså dialektene. Dette opplevde Aasen som sårende, så han gikk inn for å styrke bondestandens kulturelle og språklige selvtillit. Han lagde tidlig en grammatisk beskrivelse av talemålet på Sunnmøre. Denne var så god, at han etter hvert fikk stipend til å reise landet rundt og granske det norske folkemålet.

Det offisielle skriftspråket på 1800-tallet var dansk, og den norske embetsstanden snakka mer eller mindre dansk med norsk uttale. Folk ellers snakka norske dialekter omtrent som de gjør i dag. Avstanden mellom skrift og tale var stor for de aller fleste.

Ivar Aasen ønska seg et nytt skriftspråk basert på det norske talemålet. Også historikeren Peder Andreas Munch hadde foreslått å lage et skriftspråk basert på én norsk dialekt. I motsetning til P. A. Munch ville ikke Aasen skape noe "museumsspråk". Han ønska seg et skriftspråk som skulle sette hele folket i stand til å delta i samfunnslivet. Derfor lot han elementer fra flere ulike dialekter danne grunnlag for det nye språket.

I 1841 dro Aasen til Bergen og kom i kontakt med biskop Jacob Neumann. Biskopen var særlig interessert i sunnmørsgrammatikken som Aasen hadde laga, og hjalp ham med å få et stipend fra Videnskabs-Selskabet i Trondheim. Aasen fikk da i oppdrag å granske det norske folkemålet.

I fire år, fra 1842 til 1846, reiste Aasen rundt i landet og studerte bygdemåla. Bymål og dialekter på Sør-Østlandet unngikk han fordi han mente de var for danskpåvirka. Materialet han samla inn, utgjorde grunnlaget for to vitenskapelige verk: Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Helt fram til 1868 var Aasen nesten hvert år på språkreiser, gjerne til steder han ikke hadde vært før. Til sammen tilbakelegger han samme avstand som en biltur fra Ørsta til Cape Town – og tilbake.

Det norske Folkesprogs Grammatik var Aasens første store vitenskapelige verk. Grammatikken forklarer lydverk, bøyning, ordlaging og syntaks i de forskjellige norske dialektene. To år seinere, i 1850, utga han Ordbog over det norske Folkesprog. Boka har ca. 25 000 oppslagsord og er den første ordboka over norsk talemål som bygger på systematisk innsamlet materiale.

Ordbøker og grammatikker er gjerne normative (forklarende), det vil si at de forteller hva som er rett stavemåte, bøyning, setningsbygning og så videre i et skriftspråk. De to bøkene til Aasen er derimot først og fremst deskriptive (beskrivende). De forteller hva folk faktisk sier.

"Ivar Aasen skapte ikkje eit språk, han laga ikkje eit språk. Han fann eit språk."

Ottar Grepstad, forfatter og filolog

Med utgangspunkt i de to bøkene begynte han arbeidet med å skape et landsmål. Det ligger i ordet at han ville utvikle et nasjonalspråk, et skriftspråk for hele landet. Begrepet er likevel tvetydig, for Aasen unngikk talemålet i byene, og i Norge bruker vi ordet "landet" både om nasjonalstaten og om landsbygda. Landsmål kan derfor også bety "bygdespråk".

Aasen ville rett og slett skape et skriftspråk for "almuen", altså for vanlige folk, og han arbeida blant annet etter disse prinsippene:

Fellestrekk skal komme fram

Skriftspråket skal synliggjøre det felles systemet i dialektene så langt som mulig.

Gammelt framfor nytt

Dersom det finnes flere former, velger han den forma som ligger nærmest norrønt. Han bruker også den norrøne forma som rettesnor når han skal lage ei skriftform av et ord der ingen av dialektformene er noe opplagt valg.

Norsk framfor utenlandsk

Aasen er purist, det vil si språkrenser. Han vil ha et språk med færrest mulig utenlandske innslag. Blant annet avviser han de såkalte an-be-het-else-orda.

Fast norm

Aasen vil ha en fast norm for landsmålet sitt. Han mener at alle må gi avkall på noen av dialektformene sine for å få til en klar skriftspråksnorm.

I 1853 lanserte Aasen et forslag til ny skriftspråksnormal i boka Prøver av Landsmaalet i Norge. Seinere omarbeida han både grammatikken og ordboka. I Norsk Grammatik, som kom ut i 1864, hadde han tatt med sitt eget utkast til skriftspråksnormal og redegjort grundig for valga sine. Norsk Ordbog kom ut i 1873.

Videoen er henta fra en programserie som NRK laga i 1996 om Ivar Aasen og landsmålet. Du kan se programmene i sin helhet her:

• Ivar Aasen – mannen og verket
• Ivar Aasen – spora han sette

For Ivar Aasen var ikke språk bare et spørsmål om endinger og grammatikk, det var mest av alt et spørsmål om demokrati. I et demokrati har alle rett til å bli hørt og til å delta – da må også alle ha et språk å uttrykke seg på.

Eliten i Norge skrev dansk og la talemålet sitt så nært opp til dansk som mulig – de snakka noe man kaller "danna dagligtale". Aasen mente at det var denne eliten som måtte endre skriftspråket sitt – de var tross alt i mindretall. I et demokrati må man ta hensyn til flertallet – og den store majoriteten i Norge var bønder med et talemål langt fra dansk. Det var dette språket, folkespråket, som måtte danne grunnlaget for skriftspråket til den nye nasjonen Norge.

Et eget norsk språk var også viktig for å utjevne sosiale forskjeller i landet. Avstanden mellom eliten i byene og folk flest på landet var enorm. En nøkkel for å utjevne disse forskjellene var en bedre skole. Mange barn lærte nemlig aldri å skrive eller lese – de fikk få timer på skolebenken, og når de først var der, opplevde de at bokstavene og språket i lærebøkene var fjerne for dem. Hva betydde egentlig "dreng" og "bange"?

Å lese var selve inngangsbilletten til samfunnet. For eksempel måtte de på 1800-tallet bli konfirmerte for å bli regna som myndige. For å bli konfirmert, måtte de kunne lese og gjøre rede for det som sto i Bibelen. Dette ble vanskelig for mange, siden det var mange analfabeter i Norge. At skriftspråket var dansk, var derfor et stort pedagogisk problem.

De pedagogiske, sosiale og demokratiske motivene til Aasen er alle nært knytta til tanker fra opplysningstida på 1700-tallet. Utdanning og opplysning var viktig for framskrittet og utviklinga i samfunnet.

Det viktigste for Aasen var likevel at språket skulle være norsk. Dette var tufta på tanker fra nasjonalromantikken – nemlig at en selvstendig nasjon måtte ha sitt eget språk, et språk som er typisk for den nasjonale folkeånden. Dette blir kalt for det nasjonale motivet til Aasen. Det var derfor Aasen unngikk byspråket, som han mente var altfor påvirka av dansk.

Framgang på alle fronter

Landsmålet opplevde stor framgang fra ca. 1860 og fram til 1900. Organisasjoner og forlag ble stifta, det kom ut egne nynorskaviser og -tidsskrift, og landsmålet hadde støtte i mange folkehøyskoler. Landsmålsstøtta var også stor i det politiske partiet Venstre, og da de kom til makta i 1884, tok det bare ett år før partiet sørga for å likestille landsmålet med det eksisterende danske skriftspråket. Vedtaket er kjent som Jamstillingsvedtaket av 1885. 7 år seinere, i 1892, ble hvert enkelt skolestyre rundt om i landet gitt retten til å bestemme hvilket skriftspråk de skulle bruke i lærebøkene.

Landsmålet – et radikalt prosjekt

Landsmålsprosjektet til Aasen ble stort sett positivt mottatt, men landsmålet var også uhyre kontroversielt. Vi må huske at regelen i de fleste andre land er at talespråket etterligner skriftspråket, ikke omvendt. I tillegg er skriftspråket vanligvis et elitespråk. Å lage et skriftspråk basert på talemålet, attpåtil talemålet i bygdene, var veldig radikalt.

Motstand

Det var populært blant bøndene og nasjonalistiske grupper, men mange folk i byene identifiserte seg ikke med landsmålet. Landsmålet var "bondespråk". Noen mente også at landsmålet var et udanna, usivilisert språk, og at det var språket til den intellektuelle "eliten" som representerte dannelse. Andre, Bjørnstjerne Bjørnson for eksempel, mente landsmålet var bakstreversk og representerte fortida, ikke framtida. Han syntes også at landsmålstilhengernes syn på "det norske" var for snevert. "Hvad er norsk?", spurte Bjørnson retorisk i 1899. "Ja, det er, hvad som passer os, det være fra Frankrige eller fra Hardanger."

Når 1800 ble til 1900, hadde Ivar Aasen vært død i fire år, og stemninga mellom landsmålstilhengerne og riksmålstilhengerne var mer fiendtlig enn noen gang. Under første halvdel av 1900-tallet var forholdet mellom de to norske skriftspråka veldig turbulent, men i perioden 1960 til 2000 levde de to fredelig side om side. Først i de aller siste åra har forslag om å fjerne sidemålsundervisninga i skolen satt fart på debatten igjen. Bokmål og nynorsk handler for mange ennå om "hjerte" og "smerte".