Den retoriske situasjonen

Det er lørdag kveld. Du vil være ute til seint, men folka hjemme deler ikke synet ditt på hva "seint" betyr. Den avtalte innetida er altfor streng etter ditt syn. Det er antakeligvis en kjent situasjon – og definitivt en retorisk situasjon.

Den retoriske situasjonen består av tre deler:

1. påtrengende problem

2. retorisk publikum

3. tvingende omstendigheter

Påtrengende problem

Du vil være ute lenger enn til avtalt innetid, altså har du et påtrengende problem. Problemet kan kanskje løses med ord dersom du velger de rette orda, legger dem fram på den rette måten i det rette øyeblikket – for de rette folka. Derfor kan vi også kalle det påtrengende problemet for et retorisk problem.

Det retoriske problemet er et hvilket som helst problem som kan løses med retorikk – som oftest i form av ord, men også bilder og annen visuell kommunikasjon kan overbevise. Retoriske problemer kommer i mange former: en trussel, et hinder, et ønske, ei forventning, et behov eller en mangel.

Problemer som ikke kan løses ved å kommunisere og argumentere, er ikke retoriske problemer. Eksempler kan være strømbrudd, dårlig vær, en brukket skistav, et punktert sykkeldekk, sykdom eller dødsfall. Disse er praktiske problemer, og de har ingenting med retorikk å gjøre.

Hvis vi ikke har et retorisk problem, oppstår det heller ingen retorisk situasjon. Vi kan derfor si at det påtrengende problemet skaper den retoriske situasjonen.

Retorisk publikum

Skal du løse problemet, må du argumentere – du må bruke retorikk. I den retoriske situasjonen som oppstår, er du avsender, mens foreldrene dine er mottakerne. Det er dem du må overbevise hvis du vil ha tillatelse til å komme hjem seinere. På fagspråket er foreldrene det retoriske publikummet ditt.

Et retorisk publikum er nemlig ett eller flere mennesker som det er mulig å påvirke med retorikk, og som har mulighet til løse det påtrengende problemet. Det er mulig å påvirke foreldre med ord og argumenter – tro det eller ei – og det er de som har makt til å løse problemet ditt, ingen andre.

Vennen din som er til stede mens du diskuterer innetid med de voksne, er publikum i situasjonen. Men det er bare foreldrene dine som kan løse problemet ditt, og som derfor er det retoriske publikummet.

Dersom det ikke er noen å kommunisere med eller prøve å overbevise, blir det selvsagt ingen retorisk situasjon. Derfor må en retorisk situasjon ha et retorisk publikum.

Tvingende omstendigheter

Hvis du vil overbevise folka dine om å få komme hjem seinere, er det selvsagt viktig med gode argumenter og effektiv retorikk. Men du må også ta hensyn til omstendighetene. Hvordan er forholdet mellom deg og foreldrene dine? Har du "mast" om det samme før? Kjenner du og foreldrene dine hverandres argumenter? Hva er den egentlige grunnen til at du vil komme hjem seinere? Vet foreldrene den egentlige grunnen? Og hvordan påvirker vennen din hva du kan si, og hva du tror foreldrene kan si?

De tvingende omstendighetene i en retorisk situasjon er alt det som på en eller annen måte påvirker hva du kan si, og hvordan, hvor og når du kan si det. Omstendighetene er altså det som ligger i situasjonen eller kulturen deltakerne er en del av. Det kan for eksempel være personer, relasjoner, hendelser, ting og ord som allerede er sagt. Men også tid og sted kan påvirke hva du kan og bør si, og hvordan du kan og bør si det.

Prøver du å oppnå seinere innetid idet du er på vei ut, risikerer du en krangel, og kanskje må du komme hjem enda tidligere. Ringer du hjem en time før avtalt innetid, risikerer du å gjøre foreldrene dine mistenksomme og usikre. Tar du det opp på en søndag, i muntre omstendigheter rundt frokostbordet etter at du kom hjem til avtalt tid kvelden før, øker kanskje sjansene for å nå fram med argumentasjonen.

Alle retoriske ytringer eksisterer i en kontekst. Derfor er det alltid tvingende omstendigheter. Noen ganger er de mange, noen ganger få, noen ganger er de klinkende klare, andre ganger veldig uklare og vanskelige å se.

Et retorisk begrep du kanskje har hørt om, er kairos. I dag er det mange som bruker kairos og den retoriske situasjonen om hverandre. De har mye til felles, men betyr ikke helt det samme likevel.

Kairos – et praktisk begrep

I den greske antikken var retorikk et praktisk fag der de lærte seg å bli gode talere. Og den gang som nå burde en god taler vite når hen skulle ta ordet, og ikke minst hva hen skulle si i det rette øyeblikket. Hvis ikke risikerte taleren å ikke nå fram i det hele tatt – selv om argumenter og ordvalg var aldri så gode.

Begrepet egner seg kanskje bedre som et praktisk råd til retorikere enn til retorisk analyse. Vil du for eksempel overbevise foreldrene dine om å få komme hjem seinere, men gruer deg til å spørre, må du kanskje gripe sjansen når den byr seg – eller skape den selv ved å tilby deg å lage middag og ta oppvasken. (Men pass på – smisking blir fort avslørt!)

Mens den retoriske situasjonen beskriver alle relevante sider ved den retoriske teksten og konteksten den er en del av, bruker vi kairosbegrepet først og fremst om å gripe øyeblikket når situasjonen tillater det. Avsenderen kan imidlertid ikke utnytte det rette øyeblikket for å ytre den retoriske teksten sin før det faktisk har oppstått en retorisk situasjon.

Vi kan også si at formålet med begrepene er forskjellig. Kairos er et nyttig begrep som råd til taleren eller retorikeren, men er ikke utvikla for å studere tekst i kontekst. Den retoriske situasjonen er derimot et mer omfattende retorisk fagbegrep som er utvikla for nettopp å studere tekst i kontekst. Begrepet egner seg derfor godt i retorisk analyse.