Hopp til innhold
Fagartikkel

Gjentakelse

Gjentakelsen er kanskje det første språklige virkemidlet vi lærer oss – vi bruker gjentakelser så å si fra det øyeblikket vi klarer å snakke! Samtidig er gjentakelsen et allsidig virkemiddel som kan brukes på mange vis i både språk, musikk, kunst og design.

Et allsidig virkemiddel

Det er nesten ikke mulig å beskrive alle typer gjentakelser som fins, og alle måtene man kan bruke dem på. Vi kan gjenta lyder, rytmer, enkeltord, setninger og avsnitt. Til og med ulike deler av handlinga i en tekst kan bli gjentatt. Gjentakelsene kan være helt like, eller de kan variere noe.

Gjentakelse er lek

Helt fra vi er små, er vi oppmerksomme på lyder og rytmer, og vi elsker rim, regler og alle slags gjentakelser. I barneregler for eksempel er rim og rytme ofte langt viktigere enn orda. Vi kan si at gjentakelsen her gir oss en estetisk opplevelse: Vi oppfatter klanger og rytmer som vakre eller spennende, og vi gleder oss over dem.

Barneregle

Akka bakka,
bonka rakka,
etla metla,
sjång dång,
filli fong,
issa bissa,
topp stopp.
Du er ute!

Gjentakelse er huskehjelp

Dess oftere vi ser, hører eller gjør noe, dess bedre husker vi. Formålet med gjentakelser er nettopp å få oss til å huske visse ord, setninger eller avsnitt. Mange sanger har for eksempel refreng, det vil si strofer som blir gjentatt, og det er vanligvis disse vi først kan utenat.

Gjentakelse binder sammen

Rim, regler og andre former for gjentakelser er mer enn huskehjelp. De skaper også sammenheng i teksten. Når strofene i et dikt har samme oppbygning og rimmønster, forstår vi at de hører sammen.

Gjentakelse forsterker

Gjentakelser framhever og forsterker det vi sier. Dette vet vi allerede fra vi er små:

Vil ha is, pappa! Is! Iiiis!

Alle gode retorikere vet å utnytte denne virkninga. Den legendariske NRK-sportskommentatoren Bjørge Lillelien var en slik retorisk mester, og en av kommentarene hans har blitt verdenskjent. I 1981 kommenterte han en fotballkamp mellom England og Norge på Ullevål stadion. Ingen torde drømme en gang om at lille Norge skulle vinne. Men så skjedde det faktisk, og da seieren var et faktum, måtte Lillelien finne på noe helt nytt og ekstremt for å gi uttrykk for begeistringa si:

Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2–1 i fotball! Vi er best i verden, vi er best i verden. Vi har slått England 2–1 i fotball. Det er aldeles utrolig, vi har slått England. England, kjempers fødeland. Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana - vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. (...)

Også diktere gjør bruk av gjentakelsen som virkemiddel, som for eksempel Inger Hagerup i diktet "Jeg tror":

Jeg tror på mange ting. På Blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

(Hagerup, 1945)

Anafor

Når setninger eller setningsledd som kommer etter hverandre i en tekst begynner likt, slik som i eksempla ovenfor, kaller vi gjentakelsen anafor. Ordet blir uttalt med trykk på siste stavelse (en anafor).

Gjentakelse øker spenninga

I eventyret er gjentakelse et fast virkemiddel. Helten eller heltinna må ofte løse flere oppgaver etter hverandre − gjerne tre − før det kan bli en lykkelig slutt. Spenninga øker, både fordi oppgavene gjerne blir vanskeligere for hver gang, og fordi leseren eller tilhøreren må vente lenger på å få vite slutten.

Ofte er det slik at flere personer skal prøve seg på de samme oppgavene, som for eksempel Askeladden og de to brødrene hans. Men bare sistemann ut, Askeladden, lykkes. Her blir gjentakelsen brukt for å vise motsetninga mellom helten og de andre. Nettopp fordi brødrene mislykkes, framstår Askeladden som en enda større helt.

Kilder

Hagerup, I (1945). "Jeg tror" fra Videre. Oslo: Aschehoug.

Relatert innhold

Oppgaver og aktiviteter
Gjentakelse

Oppgaver til fagstoffet om det språklige virkemidlet gjentakelse.

Skrevet av Marion Federl og Cecilie Isaksen Eftedal.
Sist faglig oppdatert 11.12.2018