Den fødte pratmaker

De fleste som har prøvd å lære seg et fremmedspråk i voksen alder, har opplevd at det krever en god porsjon pugg og stor arbeidsinnsats. Hvorfor er det slik at det å lære seg et språk er så vanskelig for voksne, mens det virker uproblematisk for barn? Er det ikke mer logisk at barn, som kognitivt og intellektuelt sett er mindre utviklet enn voksne, burde ha større problemer med å lære seg å snakke?

Et kjennetegn ved mennesket er at alle lærer seg et språk mens de ennå er barn. Innen fire- til femårsalderen har barn lært seg de aller fleste grammatiske strukturene i morsmålet sitt. Med tanke på hvor komplekst dette systemet er, er det underlig at det i det hele tatt er mulig å tilegne seg det i så ung alder. Et barn på fem år er ikke nødvendigvis i stand til å knyte sine egne sko, men å lære seg et komplekst sett av grammatiske strukturer går tydeligvis problemfritt. Barn lærer seg morsmålet relativt fort og ganske feilfritt, og innlæringen skjer noenlunde likt hos alle.

Innen språkvitenskapen er svaret på språklæringsproblema- tikken at alle mennesker har en medfødt evne til å lære språk, og det som er medfødt, trenger ikke å bli lært. I moderne tid regnes Noam Chomsky som mannen bak teorien om at språket er forankret i menneskets sinn. Alle friske mennesker er preprogrammert til å lære språk fordi vi har en medfødt universalgrammatikk. Universalgrammatikken, eller språkevnen, som den også kalles, er ifølge Chomsky et biologisk organ på lik linje med blodomløpet. Den er en biologisk del av menneskets hjerne, og det er den som gjør det mulig å lære og tolke språk.

I boka The Language Instinct omtaler Steven Pinker evnen til å lære språk som et instinkt^[1]. Et barn må ikke lære å lære morsmålet. Det skjer helt automatisk. Pinker sammenligner dette med fuglers instinkt til å fly, og edderkoppers instinkt til å lage spindelvev. Ingen edderkopper lære å lage spindelvev – det er noe de gjør helt automatisk. Alle barn som er friske og har en normal oppvekst, lærer seg å snakke. Språklæringen skjer helt ubevisst, og man trenger ingen opplæring. Et barn som skal lære å sykle, må gå aktivt inn for å lære seg det. Det finnes barn som aldri har lært å sykle, men det finnes så å si ingen friske barn som aldri har lært å snakke. Det eneste som må til for at et barn skal lære seg å snakke, er at det er omgitt av og hører språk.

Når et barn fødes, er språkevnen ferdig utviklet, men barnet må tilegne seg de spesifikke reglene i morsmålet. Evnen til å lære språk er knyttet til et bestemt biologisk stadium i livet, og det skjer automatisk. I boka Revolusjon i lingvistikken sammenligner Jan Terje Faarlund dette med at barn får tenner. Barn trenger ikke å lære å få tenner. Vi tenker oss at universalgrammatikken er aktiv og guider byggingen av morsmålsgrammatikken.

Forskning viser at det finnes kritiske grenser for språktilegning. Barn som lærer å snakke før seksårsalderen, er vanligvis garantert å få et normalt språk. Barn som ikke har lært et språk (muntlig eller tegnspråk) før pubertetsalder, er permanent ute av stand til å lære seg et språk fullstendig. Det finnes triste eksempler på barn som har hatt minimal menneskelig og språklig kontakt fram til pubertetsalder. Et eksempel er den amerikanske jenta ”Genie”, som ble holdt innestengt på sitt eget rom og som ble funnet først da hun var 13,5 år. ”Genie” kunne lære seg ord, men var ikke i stand til å sette dem sammen til fraser og setninger. Dette var altså et resultat av at hun hadde vært utestengt fra språklige stimuli i den alderen der språkevnen er mest aktiv. I likhet med at kvinner kun er fruktbare i en viss del av livet, er evnen til å tilegne seg språk begrenset til en bestemt del av livet.

Hvis Universalgrammatikken er lik for alle mennesker, hvordan er det da mulig at det eksisterer forskjellige språk? Selv om Universalgrammatikken er felles for alle, er den ikke spesifisert for ett bestemt språk. Universalgrammatikken består av et sett med generelle prinsipper som er felles for alle språk, slik at det barnet må lære seg, er de spesifikke reglene i det eller de språkene som omgir det. Språkevnen hjelper barnet med å analysere språket det hører, og å konstruere en grammatikk ut fra det. Barn er biologisk betinget til å finne fram til reglene som ligger til grunn for setningene de hører. Barn klarer det som ingen lingvister så langt har klart, nemlig å finne fram til en komplett analyse av grammatikken i språket som omgir dem.