Det vi ikke snakker om, når vi snakker om fedme

Kroppene våre blir stadig større. Er fett-skam samfunnets siste sosialt aksepterte form for diskriminering?

Strangers sometimes feel moved to shout at bodies like mine, simply proclaiming my shameful fatness or issuing directives about what to eat, how to move, or how my fatness will hasten my death. - Aubrey Gordon

Kirsebærtrærne står i full blomst, skogbunnen er dekket av hvitveis - og tabloidavisene minner oss på at vi må trene hardt skal vi rekke å få sommerkroppen. I kjølvannet av NRK-serien Et feitt liv har mediene snakket, om mulig, enda mer enn denne våren om fett og kropp.

Når vi snakker om store kropper, handler det ofte om dårlig helse og sykdom, og om den økonomiske belastningen på fellesskapets helsetjenester. Vi snakker lite om kulturell fettfobi, om "fat-calling" (å bli ropt til på gata at du er tjukk), om hvordan store kropper er representert i media, om klasse og rase og om institusjonell og systemisk diskriminering. Dette skriver Aubrey Gordon om i What We Don't Talk About When We Talk About Fat. Boka har fått bred oppmerksomhet, i det den utfordrer oss alle, uansett kroppsform, til å ta et oppgjør med hva vi tenker om fedme.

"Jeg har alltid vært feit. Ikke lubben, fyldig eller frodig. Feit." Det er slik Gordon beskriver seg selv.

"Min kroppsstørrelse er et faktum. Jeg sliter ikke med selvfølelsen eller negativt selvbilde. Jeg ligger ikke våken om natten og lengter etter en tynnere kropp, eller et liv som ligger mange kilo utenfor rekkevidde. Kroppen min er ikke bra eller dårlig – den er den kroppen jeg har. Men for resten av verden virker det som at kroppen min byr på enorme problemer."

What we don't talk about when we talk about fat er en blanding av personlige erfaringer, omfattende forskning, kulturkritikk og et nødvendig blikk på våre sosiale og kulturelle holdninger ovenfor mennesker med store kropper. Forfatteren, som tidligere har blogget under pseudonymet Your Fat Friend, skriver om å leve i en verden der hun ikke passer inn. Fra det hverdagslige, som å finne klær som passer i butikken, til utfordringene ved å kunne bruke vanlige transportmidler som buss, tog og fly fordi setene er for små. Hun skriver om diskriminering i jobbmarkedet og manglende tilgang til helsetjenester. Om leger som ikke vil behandle henne, dersom hun ikke går ned i vekt, samtidig som hun krysser fingrene for at hun aldri trenger en MR- eller CT-skanning – fordi hun med stor sannsynlighet ikke vil få plass i maskinen.

Gordon beskriver en hverdag der venner, familie, kollegaer og tilfeldige folk hun møter, tilbyr råd om dietter og kirurgi, fullstendig uoppfordret. Vilt fremmede forteller henne at kroppen hennes er en vandrende dødsdom, og at hver bit hun spiser, er et skritt nærmere et langsomt selvmord. Kunder i butikken har fulgt etter henne og plukket mat ut av handlekurven hennes med kommentarer om hva hun ikke bør putte i seg. Bilister har ropt til henne i bilen: HVA MED Å PRØVE Å GÅ TIL EN FORANDRING?

Hun har vinduet stengt selv på varme dager. "Dersom jeg syns dette er vanskelig, er det mitt ansvar å 'bare' gå ned i vekt", skriver Gordon. "Det mest anstendige jeg kan gjøre, er å forandre kroppen min for å passe inn."

Krigen mot fettet

At overvekt er et folkehelseproblem i USA er kjent, i og utenfor dette enorme landets grenser. Dermed er det forståelig at myndighetene vil bekjempe det som beskrives som en nasjonal fedmeepidemi. Nordamerikanerne, som har ført krig mot terror og krig mot narkotika, fortsetter å bruke krigsanalogien, War on obesity. Gordon kritiserer forståelsen av situasjonen, og virkemidlene som blir tatt i bruk, som i praksis er en krig mot enkeltmennesker, som mange allerede lever under konstant angrep fra omgivelsene. Hun viser til et eksempel der overvektige barn avbildes på svære billboards: ADVARSEL: Lubne barn vil kanskje ikke overleve sine foreldre! Og denne: Han har sine fars øyne og latter, og kanskje hans diabetes!

Forfatteren stiller spørsmål ved om (krigs)strategien er den beste. Man kunne bruke ressurser til å organisere grupper for å lære foreldre om kosthold, øke budsjettene for bedre mat i skolene eller adressere fattigdomsproblematikken som gjør at mange kun har råd til ultraprosessert mat med høyt innhold av fett og sukker. Istedenfor blir store summer brukt til å kjøpe dyr reklameplass til "en massiv mobbekampanje av overvektige barn". En krig mot barneovervekt, skriver Gordon, der målskiven er barnets forhold til sin egen kropp.

Gordon kritiserer også Michelle Obama for Let's Move-kampanjen hun ledet som USA’s folkekjære førstedame. Selv om kampanjen hadde et bredt fokus fra bevegelsesglede til dyrking av jorda, sunn skolemat og matvaremerking, mener forfatteren at den førte til mer stigmatisering ved å framheve de overvektige barna. Felles for mange som forteller sine overvekthistorier, Gordon inkludert, er at de ble sendt på "fat-camp" som barn. Personer som uoppfordret får slanketips fra ukjente på bussen, har gjerne kompetanse fra å ha vært på ulike dietter et helt liv. Slankekurer for barn og unge er dessuten sterkt forbundet med å utvikle en spiseforstyrrelse. Det er heller ingen forskning som støtter at å mobbe og/eller stigmatisere, vil føre til positive resultater. Det er motsatt, en økt stressrespons, der kroppen går i overlevelsesmodus og tviholder på ressursene. Denne forskningen som det nå er konsensus rundt, har vi vært uvillige til å ta inn over oss.

Problematisk kroppsmasseindeks

Gordon går flere medisinske antagelser etter i sømmene. En av dem er måleenheten Body Mass Index (BMI), som aldri var ment til å måle individers helse. BMI ble utviklet av en belgisk statistiker på 1830-tallet (Adolphe Quetelet) som måleenhet på gruppenivå for å måle idealmannen (les: referansemannen). BMI ble først individualisert da forsikringsbransjen trengte en måleenhet for ønsket vekt ved salg av livsforsikring i 1942, 30 år før det medisinske miljøet brukte den (1972). I tillegg til å gi et dårlig bilde av individets helsetilstand, en person med høy BMI kan være sunnere og ha bedre helse enn en radmager person, har måleenheten et inkluderingsproblem, påpeker Gordon. Dersom du ikke var hvit mann i den vesteuropeiske befolkningen i 1830, faller du utenfor den satte standarden. Afro-amerikanske kvinner topper statistikken med høyest BMI i den amerikanske befolkningen i dag. Det er vanskelig å vite i hvor stor grad dette er påvirket av at hun ikke er tatt høyde for i utarbeidelsen av målestokken hun blir veid ut i fra.

Mange leger og helsearbeidere henger fortsatt igjen i gammel tenkning om BMI, og i det medisinske miljøet er fordommer overfor store kropper betydelig, skriver Gordon. Hennes opplevelser med å ikke bli tatt på alvor av helsevesenet er det overveldende mange som stemmer i. Det er kun én ting i veien med deg: Du er feit. På denne måten blir andre helseproblemer lett oversett. Det er kjente helseutfordringer forbundet med overvekt som bør tas på største alvor. Gordon sier at vi også må ta høyde for kunnskapen om at det er mange faktorer som avgjør vekt, og at noen av dem ligger utenfor en persons egen mulighet for påvirkning. Da er det ikke nok at en lege ber deg gå ned noen kilo og komme tilbake for en ny undersøkelse. Dersom ikke legen kan se mer enn vekten din, kan vedkommende, hvis jobb er å hjelpe deg, ende opp med å gjøre livet ditt litt farligere.

Kjendiser som gir råd

Tv-dronningen Oprah Winfrey får også kjørt seg i Gordons bok. Winfrey er talsperson for, og eier ti prosent av aksjene i slankeselskapet Weight Watchers (WW), som igjen er eid av matprodusenten Heinz – en stor aktør innen prosessert mat, mat som ifølge studier bidrar til å øke blodsukkeret og bidra til fettlagring. I 2020 arrangerte Winfrey i samarbeid med WW en riksdekkende turné for å promotere our most holistic weight loss approach. Med seg hadde hun gjester som Lady Gaga og Jennifer Lopez. Man kan diskutere verdien denne representasjonen har for de veldig store kroppene. Om disse superstjernene og idolene har kjent på stigmaet eller de daglige utfordringene ved å ha en kropp utenfor den aksepterte normen. Mange har en lommebok som ikke rommer nok til å fø en familie på økologiske råvarer, eller tid til å lage mat fra grunnen, og langt mindre hyre inn en kokk og personlig trener.

Gordon hevder at den ikoniske tv-verten bidrar til å forsterke budskapet om at tynne kropper er mer verdt. I en tv-reklame sier Winfrey Inside every overweight woman is a woman she knows she can be!, basert på ideen om at det bor en tynn og lekker kvinne i oss alle. I memoaren Hunger fra 2017 skriver forfatter Roxane Gay at hun som afroamerikaner, og en veldig stor kvinne, gjerne vil like Oprah. Men hver gang hun ser den reklamen, tenker hun: "Jeg spiste den tynne dama og hun var smakfull, men næringsfattig."

Kroppspositiv?

"Det er radikalt å være glad i sin egen kropp når den er stor", forteller yogainstruktør Kristine Sofiedal. Hun legger til: "For ikke å snakke om egen seksualitet! Å uttrykke sin seksualitet når du er stor, er tabu." Men en endring er kanskje på gang. De siste årene har store kropper tatt mer plass på en positiv måte. Norske eksempler er instagramprofilene fetmenfattet og theonlymarte, som blant annet poster bilder av sine egne kropper med og uten klær, sammen med informerte refleksjoner. Den kroppspositive bevegelsen er en motreaksjon på stereotypier, og har åpnet døra på gløtt for en bredere representasjon av kropper. Det kroppspositive prosjektet vil ikke glorifisere fedme, men utvide samtalen om helse, funksjonalitet og skjønnhet til mer enn bare et ideal om tynnhet.

Gordons beskrivelser fra USA kan virke overdrevne, men Sofiedal bekrefter mange av de samme erfaringene i Norge. Fra fremmedes uoppfordrete råd om kirurgi, til hvor dyrt og tidkrevende det er å finne klær som passer. En personlig kampanje for å motbevise at man med stor kropp per definisjon er lat og har høyere sykefravær, arbeidet Sofiedal 14 timers skift uten pause. Strategien gjorde henne utbrent. Yoga ble en vei tilbake. Men også yoga-markedsplassen retter seg i hovedsak mot en slankere målgruppe. Det merker hun blant annet på at yogatights kommer i størrelsene S til L. Hun syr sine egne.

Sofiedal startet Formfull yoga for å tilby yoga for alle kroppsstørrelser. Om valg av bruken av ordet formfull forklarer hun at hun ville finne et ord som rommer alle, også de som ikke er veldig overvektige. Selv om noen kroppspositive aktivister har tatt eierskap til ord som tykk/tjukk og fet/feit, kan det være en lang prosess å eie ord det er stigma rundt. På den andre siden kan det å bruke forskjønnende synonymer, som overvektig og kraftig, virke provoserende for noen, fordi det forsterker ideen om at å være tjukk er noe å skamme seg over.

Den kroppspositive bevegelsen promoterer synlighet og positivitet rundt kropper i alle størrelser. Men synlighet koster, og det er dager da det å gå ut av huset føles som å tre inn på en slagmark, forteller Roxane Gay. I boka Hunger: A Memoir of (My) Body beskriver hun paradokset med alltid å være veldig synlig, og lengselen etter å være usynlig. Du kan ikke gjemme deg uansett hvor hardt du prøver, skriver Gay. For ikke å ta opp plass utvikler man strategier for å "krympe". Som å gå tett inntil husvegger for ikke å ta opp all plassen på fortauet, og å holde rundt armene dine i et flysete for ikke å komme borti armlenet (du tar nok plass som det er!). Sofiedal sier at hun ved flere anledninger har valgt å stå heller enn å sitte på en times busstur. Yogainstruktøren tør ikke å være så synlig som hun ønsker i sosiale medier, i frykt for at hun da åpner døra til nettrollene. Det koster å være den som stiller seg opp som våpenskjold, og tar i mot prosjektilene man vet kommer. I motsetning til uenighet i sak, og misogynien synlige kvinner er vant til å bli møtt med, er denne hetsen alltid personlig.

Trusler og trolling

Som veldig feit bruker jeg mye tid på å finne ut hvordan jeg skal navigere rundt andre menneskers reaksjoner i løpet av en vanlig dag, skriver Aubrey Gordon i boka. Hvem vil rope til meg, ta bilde av eller filme kroppen min i smug og legge det ut på internett? Jeg har lært meg hvordan jeg skal holde disse menneskene unna, vel vitende om at ingen andre vil gripe inn og forsvare meg. Kropper som den jeg har, skriver Gordon, ses på som avskyelige. Fett-skamming blir ikke møtt med samme irettesettelse som for eksempel rasisme og homofobi. Men bare fordi vi er vant til dette, betyr ikke at det er humant eller til hjelp. Gordon mener det underliggende budskapet ved den stille aksepten er at denne mobbingen ikke ville skjedd dersom du gikk ned i vekt. Altså er det din egen skyld at vi er slemme mot deg, vi ville jo ikke skadet deg hvis ikke du, med din kropp, fikk oss til det.

Men det vanskeligste er ikke mobbingen og frykten. Jeg forventer det, skriver forfatteren. Men jeg har aldri vent meg til den komplette mangel på empati fra så mange av menneskene i livet mitt. Folk ser ikke hindringer de ikke selv er utsatt for. Fettfobiske kommentarer er dermed vanskelig for normalvektige å møte med forståelse, skriver Gordon. De blir møtt med bortforklaringer av typen: "Kanskje de bare ville hjelpe deg?", og "Det var sikkert godt ment". Det er som å forklare misogyni til dem som ble overrasket over #metoo-omfanget. Gordon skriver også mennesker med store kropper sliter med å bli trodd i overgrepssaker. Koblingen fettfobi og misogyni fusjoneres til utsagn som: "Hvem vil ta en som deg?" "Du er heldig som i det hele tatt fikk deg noe".

Mer enn aksept

What we don't talk about when we talk about fat er ikke en bok om hvordan noen lengter etter en tynnere kropp, og hvor langt personen er villig til å gå for å nå dit. Den fokuserer ikke på selvtillit og kroppsbilde. Den handler om å kunne føle seg trygg og bli behandlet med menneskeverd. Boka er usentimental i formen, men krever en emosjonell respons av leseren. Forfatteren vever inn sin egne opplevelser mellom forskning og rapporter. Hun holder opp speilet og ber oss undersøke hvilke fettfobiske tanker vi selv har, og hvordan dette omsettes i fordommer. De av oss som ikke roper til tjukke fremmede på gata, er ikke helt fritatt. Forfatterens opplevelser med miljøer som liker å se seg selv som progressive og inkluderende, er ikke rosenrøde. Selv ikke den feministiske bevegelsen klarer å se forbi sin egen internaliserte fettfobi, hevder hun, på tross av dens langvarige kamp mot kroppsidealer. Det er den ultimate synden å være veldig feit. Du fortjener ikke beskyttelse noe sted, mener Gordon, selv ikke i inkluderende miljøer.

Forakten for fedme bunner i frykten for å bli feit og dermed utsatt for den latterliggjøringen vi alle vet eksisterer, mener Gordon. Og vi har grunn til å bekymre oss. Gjennomsnittsvekten øker i befolkningen. Som et eksempel har norske vernepliktige blitt nesten tre kilo tyngre de siste 15 årene. Samtidig viser tall fra Harvard at fettfobien har økt de siste tiårene. Aversjonen mot fedme øker i takt med kroppsstørrelsen. Det er på tide vi tar den praten forfatteren inviterer til.

Gordon er mindre opptatt av kroppspositivisme og mer fokusert på fat justice – rettferdighet framfor aksept. Hun lengter etter mer enn nøytralitet og toleranse – noe som slår henne som en ydmyk bønn. Gordon ber oss forstå sammenhengen mellom rase, klasse og økonomiske interesser, og utfordre strukturene der vi kan, og samtidig ta et oppgjør med personlige fordommer. Som Gordon sier: "Vi trenger en verden som insisterer på trygghet og verdighet for oss all sammen. Ikke fordi vi er vakre, sunne, skyldfrie, eksepsjonelle eller hevet over enhver kritikk – men fordi vi er mennesker."

Kilder

Gordon, A. (2020). What We Don't Talk About When We Talk About Fat. Beacon Press.

Roxane G. (2017). Hunger: A Memoir of (My) Body. Harper Collins.

Bokomtalen er henta fra Harvest Magazine , publisert 04.05.2021.