Og – En argentinsk au pairs ordbok (utdrag)

Tekstutdrag 1

Norge

Monika og jeg liker å gå tur.
Vi setter oss i solen.
"Å dø"
peker Monika på i ordboken.
Hun peker på noe som ligger i gata.
Er det en brun liten genser?
Jeg går nærmere.
Det er et pinnsvin.
Et fredfullt, dødt pinnsvin.
"Å dø" peker Monika
og gjentar ordet høyt.
Så peker jeg på ordet
"pinnsvin" og på ordet "stakkars".

Monika peker mye på det triste,
tenker jeg.
Så peker hun på "hvorfor" og "Norge".
– H v o r f o r     N o r g e, leser jeg høyt.
Jeg forstår at vi ikke snakker om pinnsvin lenger.
"Stakkars" "å dø" leser jeg høyt fra ordboken.

Vi ler, og latteren blir så voldsom.
Vi ler som om vi var på fest.
Så blir vi stille.

Jeg vil fortelle henne noe annet,
men har ikke ord.
Ikke ennå.

"En" "dag" "mange" "ord"
peker jeg på i ordboken.
– E n    d a g    m a n g e    o r d, leser Monika.

(Salinas, 2016, s. 22–23)

Tekstutdrag 2

Norge

Monika passer en liten gutt.
Jeg passer to jenter.
Vi ser på barna leke sammen.
Monika peker på ordene "savn" og "vanskelig".

Så peker hun
ø n s k e r    å    f o r t e l l e
m o r s o m m e    t i n g.
G l e d e r    m e g    å    f o r t e l l e
e n    h i s t o r i e
e n    g a n g.

Det er forferdelig å ikke kunne fortelle.
Historiene våre er viktige.

I dag tenker jeg:
Vi er blod, kjøtt,
organer, celler og bein
av fortellinger.

(Salinas, 2016, s. 65)

Tekstutdrag 3

Norge

Monika er ikke på skolen i dag.
Aoi fra Japan setter seg ved siden av meg.
Det er hun som ikke kan si r- eller p-lyden.
Hun sier "å ofne dølen"
når hun mener "å åpne døren".
Jeg må konsentrere meg når jeg prater med henne.
Jeg må bytte inn de riktige bokstavene.
Skjønne når det skal være r og når det skal være p.

Jeg har vondt i magen i dag.
Jeg har lyst til å si det:
Jeg har vondt i magen.
Jeg sier det ikke.

Vi jobber med en oppgave.
Jeg går ut av klasserommet.
Jeg kjenner at det kniper i magen.
Jeg går inn igjen.
Setter meg ned.
– Hal du det bla? sier Aoi.
– Jeg har fått diaré, sier jeg.
– Så koselig, smiler hun.

Magesmertene fortsetter da jeg kommer hjem.
Foreldrene står på kjøkkenet og ler.
De stopper og hilser.
– Alt bra? spør faren.
– Alt bra, svarer jeg.
– Kan du leke med jentene? sier han.
– En liten time mens vi lager middag?

Foreldrene til barna fortsetter å prate sammen.
De ler.
Jeg sitter med jentene.

– Hus, sier jenta og peker på et hus i en bok.
– Hus, gjentar jeg.
– Mamma, sier hun.
– Mamma, gjentar jeg.
– Bestemor, sier hun.
– Bestemor, gjentar jeg.
– Søster, sier hun.
– Søster, gjentar jeg.
– Hjem, sier hun.

Hjem, tenker jeg.

(Salinas, 2016, s. 70–71)

Tekstutdrag 4

Norge

Ahmad kommer alltid seint.
Læreren sier han må lære å følge klokken.
– Klokken ti er ikke det samme som halv tolv,
sier læreren.
– Vi klarer ikke å komme til tiden,
sier Ahmad og setter seg.

Vi? tenker jeg. Hva mener han med vi?
Jeg merker at jeg blir irritert.
Jeg liker ikke folk som ikke respekterer andres tid.

I pausen sitter jeg ute i solen.
Ahmad kommer.
Jeg smiler ikke tilbake til ham.

– Lærer forstår ikke, sier han og sparker en stein.
– Familietrøbbel, om du skjønner hva jeg mener.

For å være helt ærlig,
så skjønner jeg ikke hva Ahmad mener.
Jeg bare ser på ham og er fortsatt irritert.
Jeg klarer ikke å føle empati.
– Det er bra du forstår, sier han.
– Læreren forstår ingenting om familietrøbbel,
fortsetter han.

Ahmad blir avbrutt av Yan Zhu.
– Jei dere! Fikk dere i går ukens timeplan?
Så jeg kan sjekke når tiden skal passe på meg?

Yan Zhu … har jeg lyst til å si.
Yan Zhu, søte du, tiden kan ikke passe på deg.
Og det heter ikke Jei, det heter Hei!

Men jeg sier ikke det.

Det er litt morsomt når hun sier
"tiden skal passe på meg".
Men jeg har ikke noe å le av.
Jeg sier feil hele tiden selv.
Jeg kan ikke le nå.
Bare fordi jeg har skjønt hun har sagt noe feil.
Dessuten er det deilig at hun avbrøt Ahmad.
Jeg orker ikke å snakke med ham.

Vi er på norskkurs.
Vi må lage setninger.
Jeg skriver og leser høyt til læreren:

– Buenos Aires,
frosker, sirisser, sol
og bjeffing uten meg.

Jeg trives ikke hos familien.
Jeg arbeider lange dager.
Fra tidlig om morgenen til sent på kvelden.
De tar det som en selvfølge at jeg er hos dem,
at jeg hjelper dem hele tiden.

Den setningen vi bruker mest er: Alt bra?
De er alltid opptatt av at alt skal være bra.

– Alt bra? spør de hver morgen ved frokostbordet.
– Alt bra, svarer jeg. – Alt bra?
– Alt bra, svarer de.
Men alt er ikke bra.

Jeg står og lager frokost.
De sitter og leser aviser.
Noen ganger veksler de noen ord med hverandre.

Jeg hvisker for meg selv de ordene jeg forstår:
"Hva?"
"Nei."
"Og det sa du fordi?"
"Det må du aldri si igjen!"
"Gud bedre."

– Ost! roper den lille jenta.
– Vent! sier moren.
– Banan! roper den andre jenta.

Jeg skynder meg å dekke på bordet.
Jeg vil spørre om de har sett … hva heter det?
Jeg må stoppe fordi jeg ikke husker hva det heter.
Plutselig er det noe i meg som sier "ostehøvelen",
men før jeg klarer å si "ostehøvelen" høyt,
har faren reist seg fra sofaen.
– Alt bra? sier faren og ser på meg.
– Alt bra! sier jeg.
– Vet du hvor    o s t e h ø v e l e n    er?
– Vent, sier han og forsvinner opp trappen.

"Vent", gjentar jeg inni meg.
"Vent" og "alt bra".
Det er slike ord jeg lærer
av foreldrene til barna jeg passer på.

Og så tenker jeg at det kunne ha vært flott,
om ting var annerledes.
Det kunne ha vært så flott.
De skulle bare visst hvor morsomt vi kunne hatt det.
Jeg synes synd på meg selv.
Jeg synes synd på dem.

(Salinas, 2016, s. 83–87)

Tekstutdrag 5

Argentina

Sisi og jeg kom fra byen.
Vi brukte sko.
Barna i jungelen gikk uten sko.
Huden under føttene deres var tjukk som lær.
De gjorde selvfølgelig narr av oss.
– Ouerekó sapatú? spurte de
og pekte på skoene våre.
– Buenos Aires peé, svarte vi.

Vi ville så gjerne være som dem,
så vi tok av oss skoene.
Hver sommer gjorde vi det.
Det gjorde vondt i starten.
Det tok alltid et par uker
før vi ble vant til å gå barbeint.

Det deiligste var å gå på hønebæsj.
Det lå alltid hønebæsj på gårdsplassen.
Små grå og hvite klumper.
Når vi gikk på klumpene,
ble de presset opp mellom tærne,
som flytende krem.
Hønebæsjen var kald og myk.
Verre var det med maistornene
og den røde, varme jorda som brant mot huden.

I Buenos Aires brukte jeg selvfølgelig sko,
men ikke hvilke som helst sko.
Jeg måtte ha ortopediske sko.
Legen sa at føttene ville gi meg skjev rygg,
vonde hofter og grått hår.
Jeg hadde nemlig åpne føtter, "indianerføtter",
som måtte kureres for enhver pris.

Men hos Lola levde føttene mine et fritt liv.
Der fant de tilbake til sin opprinnelige form.
I dag kan jeg si at føttene mine får være som de er.
Guaraníen i meg kan ikke tas bort.

På skolen hadde ikke Sisi og jeg
riktige sko eller klær,
og vi var mørkere enn de andre barna.
Vi så ut som de indianerne vi var,
og det fikk vi høre hver dag.

Det var bare Sisi og meg.
Vi var de fattige blant de rike.
Vi var de rike blant de fattige.
Vi var indianerne blant skoleelevene i byen.
Vi var byjenter blant barna i jungelen.
Vi var ikke herfra og ikke derfra.
Vi var verken eller, og vi var både og
– det var Sisi og meg.

(Salinas, 2016, s. 101–102)

Tekstutdrag 6

Norge

I begynnelsen var det bare lyden til ordet
"og"
som var lett.
Jeg kunne si "og" uten problemer,
men visste ikke hva jeg kunne bruke det til.

I dag er det mange ord som er lette.
Men "og" er min favoritt.
OG.

Jeg liker "OG"!

"O"
"G"

Jeg elsker å tygge på OG.

"Og" istedenfor "eller"!

Er du fra provinsen eller fra byen?
Er du fattig eller rik?
Er du herfra eller derfra?
Liker du havet eller fjellet?

Jeg er fra provinsen og fra byen.
Jeg er fattig og rik.
Jeg er herfra og derfra.
Jeg liker havet og fjellet!

OG

Hele min historie er reisen til et ord:

OG

Ett ord:

OG

Og jeg er argentinsk.
Og jeg er.

(Salinas, 2016, s. 170–171)