Renessansen

Det ble slutt for den meget religiøse gotiske stilepoken med Martin Luther og reformasjonen omkring 1520. I Italia var minnet om oldtiden og den antikke kunsten blitt bevart gjennom hele middelalderen.

Mens den gotiske stilen hadde sin storhetstid i Nord-Europa, begynte det i Italia å vokse fram en bevegelse som med et fransk ord ble betegnet som ”renaissance”, som direkte oversatt betyr gjenfødelse. Og det var antikkens idealer som skulle gjenoppstå. Det må være riktig å hevde at renessansen i europeisk historie er noe langt mer enn en ny stilepoke i kunst og håndverk. Renessansen innleder et helt nytt syn på mennesket.

Rennesansemøblene var ofte kunstferdig utskåret, gjerne med arkitektoniske motiver. Til ornamentikken hørte ofte mytologiske figurer som kjeruber, urner og akantusranker. Fra renessansen ble skapet et vanlig møbel, først i palasser og slott, senere hos borgerskapet og til slutt hos bøndene.

Klesdrakten var i begynnelsen av perioden kroppsnær, men dette forandret seg etter hvert som erobringstokter til andre deler av verden førte nye varer til Europa. Portugal, Spania og England ble stormakter på havet, og viktige handels- og kultursentre vokste opp her. Mens det i middelalderen kunne være vanskelig å se forskjell på herre- og dameklær, ble nå kjønnsforskjellene understreket gjennom klesdrakten.

En vanlig mannsdrakt i renessansen besto av skjorte, kappe og vams – etter hvert en vest med løse ermer festet med snøringer.

På underkroppen brukte mennene hoser eller buksebein, holdt sammen med snøringer og knapper i livet og skrittet.

Herrejakken var polstret med ridderrustningen som forbilde. Utenpå hadde mennene gjerne en pelsfôret jakke med korte ermer.

Nedentil bar mennene korte ballongbukser med hull i skrittet. Kjønnsorganet ble framhevet med en skamkapsel.

Både buksene, puffermene på skuldrene og hattene, som ofte var pyntet med fjær, var runde. Mot slutten av perioden kom det på moten å ha snittede hull i klærne, der stoffene fra plaggene under, som ofte var finere, kunne tyte ut.

Kvinnedrakten besto av en lang underkjortel med lange smale ermer, lang overkjortel og kappe. Etter hvert ble skjørtene større, mens overkroppen var formet ved hjelp av bånd under brystet og stive korsetter.

Skoene i renessansen var først enkle snabelsko, men etter hvert gikk moten over til brede sko med rund tå. Kvinnene brukte et korsett som flatet ut brystene og tvang overkroppen inn i en V-form. Med flere lag av underskjørt og tunge, dekorerte skjørt med ermer over, kunne det være vanskelig for overklassekvinnene å røre mye på seg.

Renessansearkitekturen hadde sitt opphav i Firenze på begynnelsen av 1500-tallet, ved en oppblomstring av verdslig byggevirksomhet. Bakgrunnen for dette var utviklingen av en kapitalistisk økonomi. Takket være bankvesenet, ble det innført en pengehusholdning som samlet store formuer på private verdslige hender.

Orden og symmetri karakteriserte utformingen av de italienske palassene. Typiske trekk var bruken av det antikke byggesystemet med søyler og dekorative border, kombinert med vannrette linjer og rektangulære former. Dette ble brutt opp av framhevede inngangspartier og trappepodier. Vinduene hadde en buet form, plassert symmetrisk og ofte todelt av lette søyler.

Renessansens billedvev kom til Norge med utenlandske håndverkere i andre halvdel av 1500-tallet. Johannes Jensdatter var en av kvinnene som tok opp håndverket. Hun drev ei vevstue med flere lærepiker i Bergen, men ble brent som heks i 1594.

Det er først med renessansen at vi ser det utvikler seg et skille mellom håndverkeren og kunstneren. De førstnevnte var styrt av sine oppdragsgivere. De sistnevnte bestemte både motiv og pris på verkene sine selv.

Det var et mål å finne tilbake til det ekte og naturlige fra kunsten i antikken. Et inngående studium av selve menneskekroppen utgjorde en vesentlig del av dette. De kjente renessansekunstnerne Michelangelo og Leonardo da Vinci undersøkte til og med musklene og beinbygningen til døde personer. Skulpturene deres skulle uttrykke likevekt og harmoni. Som malere var de opptatt av de nyoppdagede perspektivlovene, og lys- og skyggevirkninger var sentralt for å få motivene så virkelighetstro som mulig.

William Shakespeare var den store renessanseforfatteren. Han har skrevet verk som Hamlet og Romeo og Julie.

Den største tekniske oppfinnelsen i Europa under renessansen var boktrykkerkunsten. Den baserte seg på at støpte enkeltbokstaver av bly ble satt sammen til ord og setninger til et satsspeil over hele sider. Dette utkonkurrerte umiddelbart de håndkopierte bøkene. Mye av estetikken fra de håndkolorerte vignettene ble likevel videreført i boktrykkerkunsten.

Oppfinnelsen av sekstanten, som kunne måle ulike himmellegemers høyde over horisonten, sammen med en sterk forbedring av kompasset, gjorde det mulig med større sikkerhet å ta seg ut på det åpne havet. Christofer Columbus’ ferd over Atlanterhavet til Bahamas i 1492 og Vasco da Gamas reise rundt sørspissen av Afrika til Calicut i India i 1498, var en direkte konsekvens av disse oppfinnelsene.

I kunsthistorien har seinrenessansen fått sin egen benevnelse, manierismen, siden 1920-tallet. Den pågikk i siste halvdel av 1500-tallet. I malerkunsten er dette uttrykt gjennom overraskende perspektiver og kompliserte komposisjoner. I skulpturen uttrykkes det gjennom voldsommere bevegelser og større plastisitet. Uttrykket må ses på som en reaksjon mot renessansens harmoni, struktur og balanse.

Mens renessanseidealet var en logisk, klar og velproporsjonert design, eksperimenterte og manipulerte manierismen med former, dekor og symboler for å skape komplekse illusjoner. Det er en forsmak og en overgangsform til den neste epoken i stilhistorien, nemlig barokken.

Manierismen oppstod rundt 1520 som en reaksjon mot høyrenessansens vekt på harmoni, symmetri og balanse. Typiske kjennetegn på den nye stilen er uortodokse arkitektoniske elementer og detaljer. Innen musikken er madrigalen et av de tydeligste uttrykkene for manierismen. Her legger vi manierismen tidsmessig til barokken.