Journalistikk i postfaktasamfunnet

Postfaktasamfunnet er en betegnelse på et samfunn der fakta ikke lenger legges til grunn for måten vi tenker og handler på. I et postfaktuelt samfunn er det ikke fakta som veier tyngst når vi vurderer sannhetsgehalten i en nyhetsfortelling, men derimot våre egne følelser, meninger og preferanser.

Noen bruker begrepet emokrati om et samfunn der det er emosjoner (følelser) som styrer valgene vi tar.

Journalistikk handler om å formidle fakta. Slik bidrar de redaksjonelle mediene til den opplyste samtalen i et demokrati.

• Hvordan skal journalisten forholde seg til lesere som heller vil underholdes av historier med sviktende faktagrunnlag enn av fortellinger basert på bekreftede fakta?

• Hva skal en redaktør gjøre når seerne velger bort nyhetskanalen fordi den rapporterer om hendelser som ikke passer inn i deres oppfatning av verden?

Dette er to av de dilemmaene journalistikken i vår tid står overfor. Noen velger å nærme seg problemet ved å gjøre nyhetsfortellingene mer underholdende og følelsesbasert. Ett triks er å benytte dramaturgiske grep som vi kjenner fra fiksjonsfortellinger.

I USA, og i noen grad her til lands, har det vokst fram nyhetskanaler som skreddersyr nyheter rettet mot målgrupper med sterke politiske eller religiøse overbevisninger. Eksempler fra Norge er det høgreorienterte nettstedet Resett og den konservative kristne ukeavisa Norge i dag som ifølge seg selv "taler der andre tier".

I et debattinnlegg i Bergens Tidende (2017) viser lektor og medieviter Joachim Laberg til forskere som mener at mediene selv langt på vei har bidratt til å undergrave tilliten til faktasamfunnet. Både mediedebattanter, journalister og redaktører bruker ofte retoriske grep som appellerer til følelser mer enn fornuft. Derfor er det behov for mer åpenhet rundt journalistiske praksiser og tenkemåter.

God journalistikk appellerer både til hjerne og hjerte. Slik har det alltid vært, og slik bør det fortsatt være. Men Laberg peker på hvordan ordskiftet i sosiale medier påvirker både journalistikk og samfunnsdebatt i negativ retning:

Vi har i dag ein situasjon der vi applauderer og vidareformidlar tekstar som handsamar komplekse saker som om dei var enkle og einsidige, og vi har ein situasjon der politiske prosessar vert omtalte som dei vert utført av einskildpolitikarar i augneblikket.

Vi kan gi att motparten sine poeng tolka i verste meining, og sjå vekk frå både uttalte nyansar og uttalte atterhald. Vi kan peika på kor teite folk som tek feil er, men gløyma å visa kvifor dei tek feil. Og vi kan latterleggjera og demonisera våre meiningsmotstandarar med godkjenning frå hundrevis av tomlar opp. (Laberg, 2017)

I postfaktasamfunnet kan falske nyheter få like stor oppmerksomhet som faktabaserte nyheter, så lenge innholdet appellerer til følelsene våre og bekrefter oppfatningene vi har fra før.

Nyhetskriteriene i "falske nyheter" er gjerne de samme som vi kjenner fra "ekte nyheter". Vi lar oss trigge av fortellinger som er overraskende, kompromitterende og personifiserte.

I forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2016 lot mange amerikanere seg for eksempel overbevise av falske nyheter om at presidentkandidaten Hillary Clinton ledet et internasjonalt pedofilinettverk.

Slike opplagte løgner fungerer ikke like bra i Norge, siden vårt samfunn er mer gjennomsiktig enn det amerikanske og de fleste nordmenn har større tillit til politikere. Her til lands er problemet heller at uvesentlige nyheter, i form av kompromitterende og personifiserte fortellinger, ofte setter viktigere nyheter i skyggen.

Et eksempel er når enkelte aviser i 2022 fokuserer mer på justisminister Emilie Enger Mehls opptreden i underholdningskonseptet Kompani Lauritzen enn på regjeringens tiltak for å møte flyktningestrømmen fra den høyst reelle krigen i Ukraina.

I postfaktasamfunnet sprer desinformasjon, eller det noen kaller "falske nyheter", seg som ild i tørt gress. Journalistikken har forsøkt å møte utfordringene med falske nyheter ved å opprette egne redaksjoner, gjerne på tvers av mediehus, som har til oppgave å sjekke fakta i nyhetene vi får servert.

Men holder det å faktasjekke nyheter, når problemet er at mange uansett velger å ikke stole på fakta? I mediekommentaren "Donald, du lyver!" (2017) spør Sven Egil Omdal hva journalistene skal gjøre når vanlig faktasjekk ikke lenger har noen betydning i postfaktasamfunnet.

Han svarer ved å vise til Christiane Amanpour, CNNs stjernereporter. Hun hevder at de redaksjonelle mediene må legge til side anstrengelsene for å være nøytrale og heller skjerpe evnen og viljen til å være sannferdige. En løst fundert konspirasjonsteori bør ikke få den samme redaksjonelle plassen som en forskningsrapport som 99 prosent av verdens forskere står bak, uansett hvor sensasjonell den måtte være.

"Bekymringen for falske nyheter i postfaktasamfunnet er overdreven. Sannheten er at vi aldri før har hatt mer tilgang til nyheter, perspektiver og tolkninger av fakta", skriver professor og medieforsker Petter Bae Brandtzæg i en artikkel i Minerva (2018).

New York Times er like tilgjengelig på nett som VG. Og CNN og Al Jazeera inngår i de vanlige kanalpakkene norske husstander abonnerer på.

Informasjon fra alle verdens nyhetskanaler er altså bare et tastetrykk unna. Sosiale medier har skapt vekstvilkår for falske nyheter, men også nye former for interaksjon og meningsutveksling. En slik mangfoldtilstand kaller Brandtzæg et polyfaktuelt samfunn.

I et polyfaktuelt samfunn blir nyheter delt og nyansert av ulike aktører. Da har de store nyhetskanalene ikke lenger monopol på å formidle sannheten om det som skjer. En slik utvikling kan bidra til å styrke nyhetens troverdighet.

Brandtzæg, P. B. (2018). Medienes ubehag i det polyfaktuelle samfunn. Minerva, 94(1), 37–43.

Laberg, J. (2017). Vi har skapt eit kjenslemonster. Bergens Tidende. https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/deobo/vi-har-skapt-eit-kjenslemonster