Sosialsemiotikk

Betydningen av tegn oppstår ikke av seg selv, men gjennom samhandling i en sosial kontekst. Kommunikasjon er en sosial prosess som har en funksjon i sosiale relasjoner. Sosialsemiotikken handler om å spørre hvordan vi skaper og bruker tegn i samhandling, hvordan konteksten påvirker dette, og hva vi bruker tegnene til.

Semiotiske ressurser, ikke tegn

Sosialsemiotikken sier at vi ikke kan forstå tegn isolert fra den sosiale konteksten deres. Fokuset er altså ikke på tegnene selv, men på hvordan vi bruker og tilpasser ulike semiotiske ressurser til ulike kontekster og formål.

Sosialsemiotikere foretrekker å snakke om semiotiske ressurser, som viser til noe mindre fastlåst i måten de formidler betydning på, enn tegn. Det framhever også funksjonen til tegnene, at de brukes til noe i sosial samhandling.

Viktige spørsmål i en analyse basert på begreper fra sosialsemiotikken er derfor det som handler om de sosiale funksjonene til kommunikasjonen: Hvem som er avsender av et budskap, hvem som representeres i uttrykket, i hvilken situasjon budskapet sendes, og hvilken funksjon ytringen har.

Sosialsemiotikk handler i bunn og grunn om hvordan den sosiale konteksten påvirker betydningen av tegn, og om hvordan kommunikasjonen med tegn kan utføre sosiale funksjoner. Hvis vi bygger videre på den semiotiske analysen av bildet av den jublende mannen, kan vi se nærmere på hva begrepene fra sosialsemiotikken kan brukes til i en analyse. Repeter først artikkelen om semiotisk analyse.

Hva er den sosiale konteksten for budskapet?

Her må du se på hva som er kommunikasjonskonteksten. I vårt tilfelle kommer bildet opp i et bildedatabasesøk på ordet "lykke", eller "joy" på engelsk. Avsenderen er den som har produsert tegnet. I vårt tilfelle er det NDLAs bildedatabase, ei samling av bilder levert av blant annet NTB Scanpix. De leverer bilder til kunder som trenger dem til ulike formål, ofte som illustrasjonsbilder.

Illustrasjonsbilder har ofte et litt upersonlig preg fordi de skal kunne brukes i mange situasjoner av mange ulike aktører. De bør også være ganske tydelige i kommunikasjonen, siden de skal kunne kommunisere et innhold uavhengig av situasjonen, og de som skal fortolke bildet, skal lett avkode betydningen. I vårt tilfelle er fortolkeren både den som gjør søket og skal vurdere hva bildet kan brukes til, og den som skal lese teksten som bildet eventuelt blir brukt til å illustrere.

Hva betyr bildet i denne situasjonen?

Her er emneknaggene som bildet er lagret under, en viktig indikasjon. Avsenderen har merket bildene tydelig slik at brukere som trenger bilder, lett kan finne dem under denne emneknaggen. Dette sier oss at bildet er ment å være et bilde som kan illustrere lykke eller glede.

Hvem er representert?

Bildet viser en ung, hvit mann. I vestlig kultur er dette noe som ofte representerer det vi kaller en umarkert identitet, eller normalitet. Kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelser eller andre hudfarger enn hvit blir sett på som markerte identiteter som skiller seg fra "normalen". Dette kan tolkes som at personens identitet ikke er et vesentlig poeng i bildet, han skal representere et menneske.

Dette er et punkt vi kan problematisere i den siste delen av denne sosialsemiotiske tilnærmingen, når vi spør hva slags sosial funksjon det kan ha å bruke dette bildet.

Les mer om markerte og umarkerte identiteter i artikkelen Hvithet og hvite privilegier.

Sosial funksjon

I vårt tilfelle skal bildet illustrere læringsressurser på NDLA. Vi har elever fra videregående skole som målgruppe, men også andre som vil lære og lese om temaene vi skriver om. Læremidler generelt har som funksjon å formidle kunnskap om verden, og det er rimelig å tenke på at de er med på å forme hvordan elever ser på ulike fenomener.

Hvis vi tenker på representasjon, så bør bildene vi bruker, speile mangfoldet av elever som finnes i norsk skole. Dette kan bidra til å skape en inkluderende skole med rom for mange ulike kulturelle identiteter, noe som er nedfelt i den overordnede læreplanen for norsk skole.

Den sosiale funksjonen summen av bilder i læremidler kan ha, kan i verste fall sies å gjøre enkelte elevgrupper usynlige, selv om dette ikke har vært intensjonen til noen av dem som står bak produksjonen av læremidlene.

Bezemer, J. & Jewitt, C. (2009). Social Semiotics. https://doi.org/10.1075/hop.13.soc5