Sentralt og lokalt i kinesisk historie

Før landet ble samlet til ett rike i 221 fvt., var Kina i mange århundrer flere regionale stater. Det var verdens første mellomstatlige system og blir på mange måter sett på som en skapende periode i Kinas historie. Også etter at keiserdømmet ble opprettet, har landet i perioder vært splittet i flere småstater. Men disse periodene ble alltid oppfattet som en ulykkelig tilstand. Den dag i dag er både politikere og folk flest svært opptatt av landets «enhet» – tǒngyī 统一 – og frykter «splittelse» – fēnliè 分裂 – uavhengig av hvor stort eller lite landet har vært i utstrekning. Dagens folkerepublikk er grunnlovsfestet som en «enhetlig» stat, der ingen del har rett til å løsrive seg. Dette står i sterk kontrast til det tidligere Sovjetunionen, som var en føderasjon av mange stater, noe som åpnet for at unionen gikk i oppløsning i 1991.

Samtidig har de mange regionale småstatene satt sitt preg på den kinesiske historien i den forstand at de har bevart regionale kulturelle særtrekk. Dette kommer ikke minst til uttrykk gjennom forskjellige dialekter, som i en del tilfeller følger provinsgrensene. Mange av dagens provinser har en lang historie, og både i dagligtale og i en del offisielle sammenhenger (for eksempel på bilskilter!) brukes de gamle landskapsnavnene, for eksempel Jì 冀 for Hebei-provinsen, Xiāng 湘 for Hunan-provinsen og Diān 滇 for Yunnan-provinsen. To forhold bidro til å holde det store riket sammen. For det første ble det tidlig utviklet et statlig administrativt system som gikk ned til det vi vanligvis oversetter med «fylke», xiàn 县. Dette systemet hadde blitt utprøvd allerede før keiserriket ble grunnlagt for mer enn to tusen år siden. Det at en stor stat så tidlig som dette utviklet en lokaladministrasjon som fungerte så bra, var enestående i verden. Noe tilsvarende fikk vi ikke i Europa før Napoleon på begynnelsen av 1800-tallet opprettet lokale administrative inndelinger han kalte for departementer.

Det andre forholdet kan illustreres ved å se på Europa. Her ble byene arnesteder for framveksten av et autonomt handelsborgerskap, mens landsbygda ble styrt av mer eller mindre føydale maktstrukturer, med fyrster og en konge på toppen. I Kina var det nærmest omvendt. Kongemakten var riktignok basert på skatteinntekter fra landsbygda, men styrte fra byer som var politiske og administrative sentre – og bare i mindre grad kommersielle. Handelen ble regulert i større grad enn i Europa, og den sentrale kongemakten utviklet en sentralstyrt embetsmannsstat for å hindre at føydalismen ble dominerende.

Men heller ikke i det tradisjonelle Kina nådde kongemakten helt ned til små og større landsbyer. Under fylkesnivå (xiàn) var øvrigheten lite til stede. Det fantes skatteinnkrevere, og det ble avkrevd soldater til keiserens hærer, men lokalsamfunnene ble stort sett styrt av lokale eliter. Faktisk var det først da kommunistene opprettet folkekommuner på 1950-tallet, at lokalsamfunnene for første gang i kinesisk historie ble kontrollert helt ned til grasrota.

I Europa var det stort sett skattefuten og presten som var representanter for øvrigheten. Kina hadde derimot ingen statsbærende religion (dvs. en religion som staten bruker til å legitimere sin makt med), bare forfedreritualer helt fra keisernivå og ned til den enkelte slekta. Daoismen, buddhismen og folkereligioner preget i høyeste grad lokalsamfunnene, men de var ikke øvrighetens forlengede arm, ofte snarere tvert imot. Mange av Kinas tradisjonelle bondeopprør har vært inspirert av disse religionene. Et kjent kinesisk ordtak lyder slik: «Himmelen er høy og keiseren langt borte», Tiān gāo, huángdì yuǎn 天高皇帝远. Så selv om Kina (som oftest) har vært sentralstyrt, har lokalsamfunnene i betydelig grad levd sine egne liv.