Fra kristenretten til Magnus Lagabøte

Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.

Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.

Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.

Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.

Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.

Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.

Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.

Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.

Sættargjerden i Tunsberg

I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.