Fra byttehandel og selvforsyning til pengeøkonomi og eksport
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html