Klassisisme

Vulkanen Vesuv hadde et utbrudd i år 79 og begravde de to byene Pompeii og Herculaneum fullstendig i aske. Først i klassisismen kunne funnene gi et tydelig bilde av dagliglivet i antikken. En ny vitenskap så dagens lys, nemlig arkeologien.

Det brukes en rekke forskjellige betegnelser på stilepokene fra 1770 til 1820. Først og fremst snakker vi om nyklassisismen fra 1770 til 1790. I Frankrike heter denne Louis-seize-stilen etter Ludvig den 16. Han var gift med den østerrikske prinsessen Marie Antoinette fra 1770, til de begge ble henrettet under den franske revolusjon i 1793.

I Sverige kalles den første perioden med nyklassisisme for Gustaviansk stil, og den andre perioden for Karl Johan-stil. Begge epokene er oppkalt etter de regjerende svenske kongene.

I 1790-årene snakker vi om direktoarstilen, som har fått sitt navn etter direktoriet i Frankrike fra 1795 til 1799. Denne programfaste og nøkterne stilen innen fransk kunstindustri utgjør overgangen til empirestilen, eller keiserstilen, som var fra 1800 til cirka 1820. Den har fått navnet sitt etter keiserdømmet under Napoleon.

Endelig kalles etterfølgeren av empireperioden i Tyskland for biedermeierstil, som var fra cirka 1820 til 1850. Dette begrepet er en sammenslåing av to tyske navn, hentet fra et vittighetsblad: biedermann, som betyr "besteborger", og bummelmeyer, der bummel betyr "ranglefant". I Frankrike kalte de biedermeierstilen for Louis-Phillippe-stilen.

For hele perioden gjaldt det at opplysningstidas fornuftsorientering førte til et oppgjør med de voldsomme formene i barokken og rokokkoen. I stedet vendte man seg til de klassiske formene fra antikken. Disse ble både kopierte og brukt som inspirasjon. Dette ser en blant annet i ornamenter og klassisk motivbruk.

Louis-seize-stilen er en overgangsstil mellom rokokkoen og empirestilen. Fortsatt er blomstermotivene mye i bruk, men de er blitt langt mer symmetriske. Samtidig blir det lagt til antikke motiver etter veggdekorasjoner i Pompeii, som meanderborder, girlander, perlesnorer og vaser.

Da Napoleon ble keiser i 1804, brukte han de antikke forbildene bevisst. Gjennom antikkens formspråk knyttet han en forbindelse mellom seg og romerrikets storhetstid. Med empirestilen forsvant sporene av rokokkoen helt, og linjene ble enklere og strengere. Da Napoleon tapte slaget ved Waterloo, sommeren 1815, gikk Europa inn i et fredeligere århundre. De kunne legge større vekt på lun hjemmehygge, og stilen som oppstod, kalles biedermeier. Stuene ble nå lune og koselige og langt rikere møblert enn empireperiodens rom.

Møbeltypene har endret seg gjennom tidene. Nye behov og nye moter har skapt nye prinsipper og former i møbelkunsten.

Middelalderens paller og langbenker ble på 1600- og 1700-tallet delvis erstattet av flyttbare stoler. Dette foregikk over lang tid, særlig kom det sent til bygdene i Norge.

I middelalderen brukte de bordplater som ble hengt på veggen, når de ikke var i bruk. Disse ble erstattet av bord som stod framme hele tiden.

Kister er fremdeles i bruk mange steder, men skuffmøblene kom på 1700-tallet og erstattet den tradisjonelle kista som oppbevaringsmøbel.

Himmelsenga stod i eldre tid ofte i oppholdsrommet, og hadde forheng som vern mot trekk og innsikt. Denne ble etter hvert erstattet av åpne senger som stod i egne soverom. På 1800-tallet ble soveromsmøblene utviklet. De kunne bestå av dobbeltsenger, to nattbord, toalettkommode og vaskeservant.

På 1800-tallet utviklet også spisestuemøblementet seg, i hvert fall i overklassen. Her skulle alle møblene være enhetlige, utført i samme treslag og samme stil, enten det gjaldt bord, stoler, buffé eller dekketøyskap. Sofagruppen blir på 1800-tallet, under empire og biedermeier, også en samlende enhet med myke og behagelige sittemøbler.

I England formet George Hepplewhite en nyklassisk stil etter designtradisjonen fra Chippendale. Konturene av stolryggen ble formet som omrisset av ei urne, av Hepplewhite. Det var de engelske møblene som fikk størst innpass i Norge. Til de engelske mønstrene kunne norske håndverkere også bruke tresortene her hjemme, som bøk og bjørk.

Biedermeier var stort sett en møbelstil. Den minner om den klassiske stilen, men er noe mykere i formene. Biedermeier var på en måte en reaksjon på den strenge og kjølige empirestilen. Runde eller ovale bord ble foretrukket framfor firkantete. Disse ble heller båret av en dreid søyle på midten, enn av fire bein, ett i hvert hjørne.

I stedet for empirens messingbeslag ble nå selve treet utskåret. Møblene fikk svungne armlener og buet rygg, som rundet seg bedre om kroppen. Materialet møblene ble laget av, var i hovedsak mahogni som ble beiset og polert.

Under klassisismen kan vi se tydelig inspirasjon fra antikken i kvinnenes klesdrakter og hår. Kjolene ble lange og smale, var laget av tynn bomull og liknet draperingene i antikken. Endringene fra rokokko til empire er tydelige. Fra innsnørte liv og vide kjoler, falt kjolene nå rett ned fra en høy midje. Kjolene ble svært utringede og hadde puffermer.

Frisyren var liten og uten pudder. Håret kunne også bindes opp etter inspirasjon fra de greske kvinnene. På hodet brukte de kysehatt. Kysehatten er karakteristisk for denne tida, og kvinnene brukte gjerne sjal eller cape med vide ermer.

Kåpa ble for første gang tatt i bruk som ytterplagg på denne tida. Damenes biedermeierkjoler hadde ikke like stor utringning som empirekjolene, og beltet var senket til sin naturlige plass i midja. Skjørtelengden økte fram mot 1850, da krinolinen ble innført.

Mennene la bort knebuksene og begynte med langbukser, som matroser, soldater og bønder hadde gjort før dem. Det er ikke tilfeldig at de revolusjonære under den franske revolusjon blir kalt sansculotter, som betyr ”uten knebukser”. Ensfargede snippkjoler med hvite halsbånd tok over for de broderte frakkene fra barokken.

Parykkene forsvant også for mennene, og litt uryddig hår og kinnskjegg kom på moten. Mange menn gjorde som Napoleon og etterliknet de romerske keiserne og senatorenes kortklipte frisyrer, der de kjemmet håret framover. Fortsatt var det likevel mange menn som valgte å beholde håret langt, og de holdt det da gjerne sammen, som tidligere, i pudrede hestehaler. På hodet bar mennene en svart ”sylinder”, som senere ble til flosshatt.

I den urolige tida var det mange menn som bar uniformer, og til uniformsjakka hørte det lyse, trange bukser, skaftestøvler og en napoleonshatt. I biedermeierstilen skulle herrene ha hvite eller grå benklær med stropp under foten. Frakk og en høy hatt hørte til. Mannsdrakten skulle være innsvinget i midja og ha en viss bredde over hoftene.

Til slutt et eksempel på typisk nyklassisk arkitektur i Norge. Det kongelige slott i Oslo ble tegnet av Hans Ditlev Francis Linstow, og det ble bygd i perioden 1825–49. Det er et eksempel på norsk empirestil.