Spiseforstyrrelser

Deltakere:Berit Boman – programlederElin Heitmann – erfaring med spiseforstyrrelseLars Halse Kneppe – psykolog

Programleder: Spiseforstyrrelse er en betegnelse på flere lidelser der tanker, følelser og handlinger når det gjelder mat, kropp og vekt går utover livskvaliteten. Men hvordan utarter den seg, og hva gjør man om du eller en du kjenner, har et anstrengt forhold til mat? Jeg heter Berit Boman, og nå skal vi snakke både med en ekspert og en person som har slitt med det, Elin Heitmann, for å lære og eventuelt kunne hjelpe andre med å forstå. Når startet spiseforstyrrelsene for deg, Elin?

EH: Det er litt vanskelig å se akkurat når det starta, men jeg vet at jeg var mye engstelig da jeg var liten. Jeg var veldig redd for framtiden. Jeg tror det lå veldig mye angst til grunn. Så det starta med at jeg var veldig urolig og redd. Jeg husker jeg spurte mamma allerede som elleveåring om jeg kunne få gå til psykolog, og mamma skjønte ikke hvorfor. Jeg tror at allerede da begynte jeg å kjenne på at jeg ikke hadde det så fint. Jeg var så bekymra hele tiden. På skolen var jeg ikke flink nok. Jeg måtte prestere her og der og gjøre lekser i mange timer for å klare å være god nok. Så utvikla det seg gradvis. Jeg ble plutselig mer opptatt av trening og mat. Mamma oppdaga en dag at jeg kasta opp, og hun tok meg med til fastlegen. Da ble jeg satt på vekta – jeg hadde aldri forholdt meg til vekt før. Jeg tenkte at det var et veldig høyt tall, selv om legen min sa at det var helt normalt. Jeg ble henvist videre til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), hvor jeg fikk diagnosen anoreksi. Jeg husker at jeg gråt av glede, det er jo spesielt. Men jeg husker at jeg ble så glad for å få et navn på det, samtidig som jeg ble veldig opptatt av at jeg skulle holde på den diagnosen. Jeg var livredd for å få en annen diagnose, for anoreksi var positivt. Det gjorde nok at jeg ble veldig lenge i sykdommen, tror jeg.

Programleder: La oss snakke litt med en som kan mye om hvorfor dette skjer, og hva man bør gjøre. Lars Halse Kneppe, du er psykolog og jobber med ungdom på videregående skole. Hva kan føre til spiseforstyrrelser?

LHK: Det er vanskelig å svare på, for det er mange veier inn til en spiseforstyrrelse. For mange handler det om et forsøk på å mestre vonde følelser eller hendelser. For andre kan det begynne som et forsøk på å endre noe på kroppen sin. Og så blir det et voksende prosjekt. Men det er ofte gjennomgående at det begynner smått og blir til et prosjekt som bare vokser, som tar opp større og større deler av livet ditt. For mange er det litt tilfeldig at det blir spiseforstyrrelser. Vi er et veldig kroppsfokusert samfunn, der mennesker og ungdom blir bevisst sin egen kropp i mye yngre alder enn tidligere. Man begynner å tenke på kroppen sin som et objekt, i stedet for et subjekt, i ganske ung alder. Kanskje prøver man å endre kroppen før den er klar til å endres.

Programleder: Som for eksempel?

LHK: En risikofaktor er å komme tidlig i pubertet som jente, eller sent i pubertet som gutt – at du er den som skiller deg ut. Det å prøve å endre kroppen sin i det som egentlig er helt naturlige endringsfaser, utvikler mye ambivalens til egen kropp.

Programleder: Det at man har så mange å se på, og en følelse av hva man ønsker å være?

LHK: Hva som er normalt, og hvordan du vil være, og hvordan du er i forhold til normalen.

Programleder: Hvem er det som forteller oss hva som er normalt i dag?

LHK: Altfor mange! Vi er altfor strenge. Det er stor forskjell på denne generasjonen og tidligere generasjoner med tanke på all informasjonen vi har tilgjengelig på sosiale medier – det er en hel verden å sammenligne seg med. De har så mye tilgang til andre menneskers liv. Tips og mye annet virker så tilgjengelig og oppnåelig.

Programleder: Så hvis jeg sliter med sånne ting, hva kan jeg si når jeg går til lærere, venner, mamma eller pappa?

LHK: Det enkle svaret på det er å være ærlig, si det du strever med. Men det er ofte vanskelig og skummelt. Ofte kan det være lurt å si det til flere personer, sånn at du får øvd deg litt på det. Noen synes det er greit å skrive ned. For noen er det også skummelt, så det kan være lurt å tenke over hva det er viktigst å si. Det viktigste man skal si er: "Akkurat nå strever jeg med mat, med kroppen min, og jeg trenger hjelp til å få det bedre med det." Mange stopper fordi de tenker at om de først åpner opp, må de si alt med en gang. Men sånn er det ikke – man må ikke gi alle detaljer med en gang. Å fortelle historien sin tar tid. Det handler om å begynne med den tingen som er vanskelig og la det gå videre derfra.

Programleder: Hva gjør jeg hvis jeg lurer på om min venn eller mitt barn har noe sånt?

LHK: Spør.

Programleder: Hva spør jeg om?

LHK: Det er veldig vanskelig å spørre. Igjen, det er et sårt tema og ofte en hemmelighet. Det handler om å være åpen på hva man har sett. Vær åpen på hvorfor du spør, hvorfor du er bekymra, hva du har sett som gjør at du lurer.

Programleder: Hvordan var du da du var syk, Elin?

EH: Hele livet mitt var et stort regnestykke som bare måtte gå opp. Det var veldig slitsomt. Skole, komme hjem, veldig mye trening, og hvis jeg spiste noe som var feil, gikk alt i tusen knas – da kunne jeg bli illsint. Jeg husker at mamma og pappa også måtte stå i det, de var jo fanga i mitt, fordi jeg ble så sint. Hvis vi skulle ha noe feil til middag, var det fullstendig krise. Hvis jeg ikke fikk trent, var det krise.

Programleder: Hva var feil til middag, for eksempel?

EH: Ting jeg tenkte ikke var bra, som ikke var bra for kroppen min, eller som jeg ville legge på meg av. Da fikk jeg panikk. Etter hvert begynte jeg å kaste opp eller overtrene, så det ble en blandingslidelse med flere typer spiseforstyrrelser i en boks.

Programleder: Når jeg bruker ordet spiseforstyrrelse, hva ligger i det? Hva er de forskjellige, Lars?

LHK: Et utrolig vidt spekter. Det er alt fra de som strever med å ta til seg veldig lite næring, sånn som anoreksi, til de som tar til seg veldig mye næring, som overspising. Og så har vi bulimi, en lidelse der du veksler mellom å ta inn mye næring for så å kaste opp. For mange er ikke det skillet så tydelig. Mange strever med ulike symptomer her, men går gjennom ulike faser: spiser veldig lite i en periode, overspiser og kaster opp neste i periode. Det som sitter igjen, er det ambivalente, litt ødelagte forholdet til egen kropp. Når det gjelder skillet mellom spiseforstyrrelser og forstyrret kosthold, handler det for meg om hvor mye det styrer livet ditt, hvor mye det går ut over andre ting – om du for eksempel unngår situasjoner eller mat, slik at det blir hemmende for et normalt liv.

EH: Mamma og pappa prøvde så godt de kunne å holde fatningen, å være støttende. Men noen ganger så jeg at det knakk litt for mamma. Det var vanskelig for henne å se at jeg hadde det så vondt. Men som regel var de bare støttende. Jeg pleide å stenge meg inne på rommet, så kom mamma etter hvert for å høre hvordan det gikk og prøve å finne ut av det.

Programleder: Hvorfor tar det så stor plass i en familie?

LHK: Fordi det er skummelt.

Programleder: For familien, eller for dem?

LHK: For alle. Spiseforstyrrelser er farlig, og det vet alle som har hatt det eller har noen i familien sin som har det. Så det vekker en angst. Og det er egentlig en veldig rasjonell angst.

Programleder: Det du sier, er at det er en angst de bør ha?

LHK: Den angsten er helt naturlig og helt forståelig, og den gjør at det ofte blir litt anstrengt hjemme. Det er vanskelig å snakke om, så ofte trenger man hjelp til å finne ut hvordan og når man skal snakke om det, når man trenger en pause og så videre. Hvordan skal man forholde seg til måltider? Å spise er noe du må gjøre flere ganger hver eneste dag, helst minst fire, og mange ganger må du gjøre det sammen med andre mennesker. Det kan være det vanskeligste i verden for noen som strever med det her.

Programleder: Hvordan kan vi oppdage at noen sliter?

LHK: Det er kjempevanskelig. Spiseforstyrrelser skiller seg fra mange andre lidelser fordi det ofte er en hemmelighet.

Programleder: Hvorfor er det det?

LHK: Fordi det for veldig mange er noe de har lyst å fortsette med.

Programleder: Hvorfor vil de fortsette?

LHK: Fordi det virker. Og fordi de føler at det gir mestring i livet. Det er et kontrollbehov. En spiseforstyrrelse tar veldig stor plass i et liv. Å slutte med en spiseforstyrrelse er kjempeskummelt.

Programleder: Hva er de mest redd for, de som slutter?

LHK: De er ofte veldig redde for hva som skjer om de slutter – hva om skjer med kroppen – om de kommer til å legge på seg mye. De har mye katastrofetanker. Men de lurer også på hva de skal gjøre nå, hva de skal bruke livet til. Det er trist, men jeg hører det ofte. Når en spiseforstyrrelse har vart over lang tid, er det mye man har sluttet å gjøre. Kanskje har man mistet interesser og relasjoner. Man får en frykt for at livet kan føles tomt uten.

Programleder: Så hvordan gikk dette utover skolen?

EH: Det gikk ikke utover prestasjonene mine, for der var jeg veldig opptatt av å gjøre det riktig. Så jeg jobba på. Jeg tror kanskje spiseforstyrrelsen gjorde at jeg ble mer manisk når det kom til skolen, skulle få de beste karakterene. Men etter hvert klarte jeg for eksempel ikke å være med i gymtimer, da hadde jeg alltid fri på mandager. Vi måtte liksom få tilpasninger her og der. Det var godt, men veldig vanskelig, for jeg skjønte jo at folk så at jeg ikke var i gymtimen. Jeg skjønte jo at de lurte på hvorfor. Det syns jeg var vanskelig.

Programleder: Hvordan forklarte du det?

EH: Jeg var ærlig med min nærmeste venninne, men de andre snakka jeg ikke så mye med. Jeg likte ikke å spise lunsj med andre enn bare venninna mi. Så vi satt alltid for oss selv. Det gjorde nok kanskje at hun også ble litt mindre sosial på grunn av meg. Hun har nok spesielt fått kjenne på at jeg sleit, fordi jeg kunne være vanskelig å ha med å gjøre. Jeg var så veldig opptatt av hva man skulle spise og opptatt av trening. Veldig rigid.

Programleder: Hvordan har du det nå? Hvor frisk er du? Går det an å bli frisk?

EH: Jeg er helt frisk. Men mange kommenterer at man aldri kan bli frisk. Det er en av de mytene der ute at man aldri kan det – at du alltid vil ha det med deg, og det har jeg ikke. Men jeg har fortsatt dårlige dager. Jeg kan fortsatt begynne å tenke på slanking, men det betyr ikke at jeg er syk.

Programleder: Hva betyr det, da?

EH: Det betyr at jeg er et menneske. Jeg ser meg ikke alltid i speilet og tenker: "Wow, så flott du er!" Noen ganger liker jeg ikke helt det jeg ser, og det er helt greit! Jeg trenger ikke å måtte elske kroppen min for å ha det greit med meg selv. For å være frisk trenger ikke alt å være perfekt.

Programleder: Hvor lang tid brukte du på å bli frisk?

EH: Veldig lang tid. Jeg var vel syk i ti år, så da jeg var tjuefire, merka jeg at tankene var borte. Venninnene mine fortalte at de fikk noen perioder hvor de ble helt besatt av trening, og så tenkte jeg at "oi, det gjør jeg også!". Da tenkte jeg at egentlig er disse tankene helt vanlige, men kanskje jeg sykeliggjør dem. Da begynte jeg å forstå at kanskje jeg er helt frisk. Jeg begynte å bli helt komfortabel med å gå ut og spise, for det var en av tingene jeg syntes var forferdelig vanskelig. Men plutselig var det helt greit for meg å spise pizza eller ta en øl. Jeg fikk en følelse av å være fri. Når du har frihet til å kunne velge, da er du frisk. Når jeg kan gå i matvarebutikken og velge det jeg vil ha, men samtidig være opptatt av å få i meg grønnsaker og ta vare på seg selv – da er jeg fri.

Programleder: Hvordan forebygger jeg selv?

LHK: Mye handler om hvordan du har det generelt i livet. Det handler om at du har et liv der du opplever at din verdi som menneske, din selvfølelse, ikke bare handler om utseendet ditt, at du opplever at andre mennesker er glad i deg uansett, at selvfølelsen din har flere bein å stå på. Det er at du har flere ting i livet som gir deg glede og verdi, og at du har trygge relasjoner til andre mennesker. Hvis livet ditt er fylt opp av positive ting, og du føler deg trygg på deg selv, har du et veldig godt utgangspunkt. Men selv for mennesker som har et godt liv, gode relasjoner og støttende foreldre, kan det være perioder da du er sårbar for det.

Programleder: Kan du si litt om hva slags behandling man får hvis man oppsøker hjelp?

LHK: Det kommer an på hva slags lidelse du har, og hvor alvorlig det er. Mange med alvorlig anoreksi kan trenge hjelp med å ta inn næring. For andre, der det ikke er så alvorlig, kan det handle om ordinær samtaleterapi – hva man skal gjøre med alle de tankene og vonde følelsene som man nå trenger å regulere bort. Andre ganger er det behov for familieveiledning. Da blir familien involvert, siden dette tar så stor plass i en familie, og foreldrene får veiledning i hvordan de kan støtte deg.

Programleder: Hvis du nå som voksen, Elin, skulle sagt noe til deg selv – hvilket råd ville ha du gitt da?

EH: Jeg tror det jeg ville ha sagt var at "du trenger ikke gjøre kroppen syk for å bli tatt på alvor". Jeg opplevde at jeg ble tatt mer på alvor om kroppen var syk. Så fort jeg gikk opp i vekt, slapp liksom folk taket på meg. Da vekten gikk opp, hadde jeg det som verst og mista lysten til å leve. Så ille ble det at livsgleden var null, nesten i minus.

Programleder: Og i dag jobber du med dette innen noe som heter ROS. Hva er det?

EH: Det er et lavterskeltilbud til alle som sliter med en spiseforstyrrelse eller kjenner at de har vansker med mat, kropp og vekt. Man trenger ikke nødvendigvis å ha en spiseforstyrrelse. Og så hjelper vi pårørende.

Programleder: Vet man noe om kjønnsbalansen? Hvor mange gutter og jenter sliter med spiseforstyrrelser?

EH: Cirka 94 prosent av de som tar kontakt med oss, er kvinner. Men jeg tror det er mørketall når det kommer til menn. De blir ikke fanga opp på samme måten som det kvinner gjør. Vi blir liksom mer bekymra for en kvinne enn det vi gjør for en mann.

Programleder: Hvis man tenker at man har lyst til å ta kontakt med dere og få satt ord på ting, hvordan kan man gjøre det?

EH: Vi har e-post, vi har chat, man kan ringe til oss, og man kan også komme til samtaler. Da er det bare å ta kontakt med et av våre kontorer for å bestille en samtale.

Programleder: Hva går mest igjen når folk tar kontakt?

EH: Det er de som lurer på om de er syke nok. De kjenner at de har det vanskelig og merker at mat, kropp og vekt tar kjempestor plass, men kroppen deres er jo ikke syk, for de er normalvektige. "Legen min har sagt alt er fint, siden kroppen min ikke er syk." Så kjenner de likevel at dette tar all plass de har. "Har jeg lov til å få hjelp?" spør de, og da er mitt svar et absolutt ja. Selvsagt skal de få hjelp hvis de kjenner at mat, kropp og vekt tar så stor plass i livet.

Programleder: Til slutt: Hva gjør man hvis man kjenner at man har det vanskelig?

EH: Det viktigste er å snakke med noen man stoler på. Og hvis du kjenner deg klar, kan du jo få en samtale hos oss i ROS. Gå til fastlegen og få en henvisning videre. Da kommer du inn i behandling, og det er veien å gå. Ta heller tak i det før enn siden.

Programleder: Helt til slutt: Husk at det fins folk å snakke med, også lenge før du eventuelt skulle bli syk, for der blir du tatt på alvor med det du tenker på. Ring gjerne Mental Helses hjelpetelefon: 116 123.