Tradisjon og nyskaping

Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen

Deltakere:Berit Boman – ProgramlederAnne Udnes, keramiker – AUSverre Uhnger, møbelsnekker og -designer – SUAurora Passero, billedkunstner og vever – AP

Tradisjon og nyskaping

Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman, og nå skal det handle om tradisjon kontra nyvinning innen design, håndverk og produktutvikling. Vi har håndverkstradisjoner som går tusenvis av år tilbake i tid, men det vil ikke si at de er utdaterte. Hvordan skal man som designer og håndverker tenke for både å ta vare på tradisjoner og samtidig tenke nytt?

AU: Hei, velkommen inn!

Programleder: Hun du hører her, er Anne Udnes. Hun lager blant annet serviser til noen av Oslos fineste restauranter.

Hvor lenge har du vært keramiker?

AU: Jeg har vært keramiker i over 30 år, kanskje 35 år. Jeg var på et par andre verksteder før jeg kom hit.

Programleder: Hva er det som gjør at du liker å jobbe med keramikk?

AU: Det vet jeg ikke helt. Jeg liker akkurat det å sitte og jobbe og få fullt fokus og glemme alt annet – sånn har jeg det fremdeles etter 30 år – og at materialet leire er så mangfoldig. Jeg har vært innom mange retninger i de 30, kanskje 40, årene jeg har holdt på.

Programleder: Ja, det er gøy. Hvilken retning er det nå som selger?

AU: De siste fem til ti årene har jeg jobbet mye for restaurantbransjen. Jeg er jo dreier, og det var det i en periode ikke så mange som var. Det var mer konseptuelle uttrykk, håndbygde installasjoner og sånt i mange år, egentlig. Så var det kanskje gourmetrestaurantene som var med på å skape den nye keramikktrenden, som handler om hånddreid dekketøy. Håndverket kom tilbake på en annen måte da. Jeg lager sjelden noe likt – som du ser rundt deg her, er det veldig mye forskjellig. Jeg jobber med ulike brenneteknikker. Jeg ser mye bakover i tid, for jeg synes det er veldig spennende at keramikken har fulgt oss i 10 000–20 000 år, bokstavelig talt, og spilt en viktig rolle for utviklingen av menneskeheten. Når det gjelder oppbevaring og tillaging av mat, var keramikken revolusjonerende. Før var det bare grillmat på bål. Så kunne vi begynne å koke, og så kunne man oppbevare mat på en bedre måte.

Programleder: Hva tar du med deg av håndverkstradisjoner når du lager keramikk nå?

AU: Det som peker mest bakover, er jo den brennegrop-teknikken som jeg liker å bruke på hytta. Da brenner jeg ting på bål, i en brennegrop, slik de gjorde for 10 000–20 000 år siden.

Programleder: Da lager du altså et hull og putter masse ved nedi, sånn som man kan gjøre når man steker kjøtt?

AU: Det er mye bra med brennegrop, det er mange ord for det. Jeg prøver å utvikle teknikken litt og tilsette en del organisk materiale: tørket tang, en sekk med hundemat. Alt mulig kan jeg finne på å putte oppi der.

Programleder: Inne i keramikken?

AU: Nei, i brennegropa, sånn at avgasser og mineraler og damp – jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, egentlig ... Men det setter ganske mye preg på de tingene som står her, og ikke noe av det er glasur eller tilført, det har bare kommet fra brannen og jorda, fra tangen og fra kobbergjenstander, jerngjenstander, malmholdig jord og myrjord, som har jern i seg. Alt det der er veldig spennende. Så det er vel det som peker mest bakover.

Håndverket er jo like aktuelt i dag, det har fått en ny renessanse i alle materialer. Man videreutvikler det, men keramikk blir jo brukt veldig mye i dag til ting man ikke tenker på at det brukes til: alt fra sikringer til proteser og andre nyttegjenstander, og til kunst.

Programleder: Hvordan merker du det på salget at slikt som dette begynner å bli populært?

AU: Jeg har vel aldri før på disse 30–40 årene oppdaget en sånn interesse for keramikk som nå. Det var litt av det på 70-tallet når veving, keramikk og urtete var ganske kult. Så har det vært nesten direkte ukult en periode, å være «keramikerkjerring» var ikke så stas. Nå føler at jeg får veldig mye «cred» for å være en fagperson, og unge folk er veldig interessert. Man lager jo ting som varer, det kan vare i 10 000 år hvis du ikke knuser det. Men jeg ser at mange fornyer både form, overflate, glasurer og brenneteknikker.

Programleder: Hvor går grensen mellom nyvinning og tradisjon?

AU: Den tror jeg er ganske diffus. Jeg synes at keramikk, antagelig fordi det peker bakover i tid og inneholder så mye, gir mye til et rom. Hvis du plasserer noen urner eller håndlagde ting i en restaurant som har et litt stramt lokale, med stål og betong og et litt «kaldt» uttrykk, gir det rommet veldig mye. Det forandrer veldig mye av atmosfæren i rommet.

Programleder: Er det mulig for meg å si at nyvinningen ligger i å sette det sammen med andre mer moderne ting, og la tradisjon være tradisjon?

AU: Det tror jeg er helt riktig. Den kontrasten det gir, tar med seg noe fra fortiden vår og plasserer det inn i et moderne nåtidsmiljø. Nå er godt håndverk og gamle dekorteknikker kommet tilbake igjen. Noen former for klassiske bakeboller er for eksempel blitt veldig moderne nå, og da må man kunne faget på en annen måte.

Programleder: Hvor ligger din stolthet, når du tenker på at du er keramiker?

AU: Den ligger i at jeg holder et gammelt håndverk i hevd, absolutt.

Programleder: Men hvordan er det med møbeldesignere, og dem som jobber med tre eller glass? Hvor mye tenker de på norske tretradisjoner eller glasstradisjoner kontra nyvinning? Sverre Unger er utdannet møbelsnekker og møbel- og produktdesigner, og han har jobbet med de store produktutviklerne. Jeg tar en tur opp på kontoret til Sverre og ser hva han driver med.

SU: Du, jeg driver med alt mulig rart, egentlig. Nå jobber jeg med en ny stol.

Programleder: Hva er du utdannet som?

SU: Jeg begynte som møbelsnekker, så jeg har gått yrkesfag på videregående. I tillegg har jeg svennebrev som møbelsnekker, og på toppen av det er jeg utdannet møbeldesigner.

Programleder: Hva er materialene du formgir og bygger i?

SU: Jeg jobber veldig mye i tre, siden jeg kommer fra en bakgrunn som møbelsnekker. Men jeg har jobbet i glass også – ikke så mye keramikk – men jeg har jobbet mye i metaller og i tillegg polstret møbler med tekstiler.

Programleder: Hva tenker du hvis jeg sier håndverkstradisjoner kontra nyvinning?

SU: Det synes jeg er spennende. Det å jobbe i brytningspunktet mellom to felt eller to retninger, som arv og nyskaping, det synes jeg er kjempespennende, kanskje fordi jeg selv er utdannet håndverker og designer. Så gjelder det å klare å skape magien der – spille på det vi har som er arv eller tradisjon, men tilføre noe nytt.

Programleder: Kan du gi et eksempel?

SU: Ja, nå nylig tegnet Thomas, som jeg jobber sammen med, og jeg noen boller eller «oppbevaringselementer» til en utstilling som ble vist på DogA. Der var vi veldig inspirert av et trau. Trau har en lang historie i Norge, og de har en viss form som alle kjenner igjen. Så der har vi prøvd å beholde deler av funksjonen, altså det at du oppbevarer noe i det, men gi det en ny form og en tolkning.

Programleder: Hva må man tenke på nå, som du kanskje ikke i så stor grad måtte tenke på da du utdannet deg til møbelsnekker?

SU: Som designer har man et ansvar, og det er blitt enda tydeligere de siste årene med tanke på miljø og bærekraft. Det er ekstremt viktig, for man er med og påvirker folk. Jeg tegner jo noen ting som lages i store antall, og da bør de i hvert fall vare lenge og ha god kvalitet. Så det er ekstremt viktig, og det synes jeg det er veldig fint å se at også designbransjen tar større og større ansvar for. Jeg tenker også at det er veldig viktig å ta vare på ting. Jeg arbeidet en del med restaurering da jeg jobbet som møbelsnekker. Det beste du kan gjøre, er jo å skape noe som varer, og hvis det allerede er skapt noe som varer, må det også tas vare på.

Programleder: Nå ser jeg på en prototype. Hva må du tenke på for å kunne vite at den stolen du lager, skal vare lenge?

SU: Da handler det om at vi må jobbe med fabrikker og merkevarer og produsenter som har god kvalitet, og det at ting ikke går i stykker under bruk, er kjempeviktig. Vi diskuterer mye bærekraftig estetikk.

Programleder: Hva mener man med det?

SU: Hvis ting er for dagsaktuelt, hvis du er for ekspressiv eller for «trendy», går de fort ut på dato. Det er avhengig av hva man gjør. I andre bransjer er det kanskje mer akseptabelt, men jeg synes at når det gjelder møbler som i utgangspunktet kan vare i en generasjon eller flere, bør noen kunne like dem om 10 år også – eller om 30.

Programleder: Du har laget glass for Magnor Glassverk. Hvordan var det da å tenke nyvinning kontra tradisjon?

SU: Det var et kjempespennende prosjekt, for jeg hadde aldri jobbet i glass før. Så da var jeg veldig avhengig av dem som jobber der og står og blåser glass, og av å snakke med dem om hvordan det fungerer. De hjalp meg veldig mye. Nyvinningen der var at vi lagde en serie ølglass og akevittglass, og da samarbeidet jeg med eksperter på smak fra Arcus, fra Vinmonopolet og fra bryggerier. Så den nyvinningen vi gjorde der, var ikke selve glasset eller blåsingen, men at vi 3D-printet modeller som vi smakte fra. Det gjorde at vi fant den optimale formen – mener vi, da – for de forskjellige øltypene som skulle oppi glassene. Så da bruker du ny teknologi på formutviklingen, men de blåser glasset på akkurat samme måte som de gjorde for hundre år siden eller mer. Andre ganger kan du ha en nyvinning på materialfront eller produksjonsmetoder, mens det andre ganger igjen kan være bare hvordan du skaper produktet, eller hva det skal brukes til, som er nyvinningen. Det er mange veier dit.

Programleder: Finnes det noen sånne «tradisjonstro» man tråkker på tærne underveis, for eksempel innenfor arbeid med treverk?

SU: Du har jo noen. Sånn tror jeg det er i mange fag, at du har visse måter å gjøre ting på. Det er noe som er bra fordi det gjør at materialet fungerer optimalt, og så har du noe som gjelder estetikk, som for eksempel sammenføyninger i tre. Da er det visse regler for hvordan tappene skal se ut hvis de er synlige, og for hva som er fint gjort og riktig. Som designer kan du nok provosere litt ved å overdrive dette eller gjøre det på en annen måte. Du kan tråkke på noens tær der, ja – det kan du.

Programleder: Hva tenker du om det?

SU: Jeg synes det er litt gøy, da. Jeg har jo med meg litt bagasje der, siden jeg kan en del av det håndverket fra før. Du blir aldri utlært, men du har det med deg. Jeg synes jo det er gøy når folk hopper rett inn i et nytt fag og bryner seg på det, men man må jo samtidig ha respekt – man må kunne lytte til dem som kan det, og ta til seg råd. Men forhåpentligvis er det der nyskapingen kan komme, fra folk som ikke er for bundet av «sånn skal det være, det mønstret må se sånn ut». Når noen kommer og spør hvorfor eller tegner noe helt annet, en annen variant, kommer det noe nytt som blir en ny tradisjon om 50 år eller 100 år.

Programleder: Til slutt skal jeg snakke med vever og billedkunstner Aurora Passero. Hun er utdannet tekstilarbeider, har solgt og stilt ut kunstverkene sine rundt omkring i verden og vunnet høstutstillingsprisen. Aurora vever med nylontråd – med plast, altså – og har tatt veving inn i kunsten.

Aurora, hei.

AP: Hei.

Programleder: Når visste du at du ville lage kunst av tekstilhåndverk?

AP: Jeg vet ikke om jeg fikk en sånn klar eureka-følelse, jeg kan ikke datere det, men jeg har alltid vært opptatt av tekstil som materiale. Moren min er kostymedesigner, så det har hatt stor påvirkning på meg siden jeg var liten. Huset hvor jeg vokste opp, var alltid fullt av forskjellige tekstiler og materialer, bøker og motemagasiner.

Programleder: Ja, nå ser jeg en vev, og jeg ser vev... eh ...?

AP: En liten vev, ja, og vevearbeid, og noe tråd.

Programleder: Vevearbeid heter det, ja, men hvorfor bruker du vev som en av teknikkene i kunsten din?

AP: Det var litt tilfeldig. Jeg begynte med tekstil og holdt lenge på med forskjellige materialer. Jeg er veldig opptatt av installasjoner, av å bruke farge. Jeg startet tidlig med å jobbe med akrylmaling, gips og nylontau, husker jeg – jeg lagde sånne maleriske installasjoner direkte i rommet. Vi hadde kurs på skolen, så jeg hadde vevkurs og innfargingskurs ganske tidlig, og vi lærte mye om forskjellige tekstilmaterialer: bomull, silke og så videre. Men jeg var nok på søken etter å kunne kombinere dette, å kunne jobbe med både malerier og skulptur.

Så ble jeg mot slutten av andreåret på masterstudiet spurt om å gjøre et større arbeid inne på skolen. Da hadde jeg lenge jobbet med bare nylon, men da som tau, som jeg holdt på med på forskjellige måter. Jeg visste at nylon var veldig lett å farge, så jeg flettet det og satte det sammen. Så var det en lærer som anbefalte meg å prøve å veve det, for da skulle jeg gjøre et stort arbeid som besto av veldig mange tråder, og vev er en fin måte å kontrollere tråder på. Dermed begynte jeg å veve, og da hadde jeg ikke hatt kurs siden første klasse. Så jeg husker den prosessen som helt forferdelig (ler). Jeg måtte egentlig lære alt på nytt. Det arbeidet vant jeg senere høstutstillingsprisen for, faktisk. Men det var sju meter langt og fem meter bredt – det var svært. Jeg kastet meg vel mer eller mindre ut i det.

Programleder: Hva tror du andre som jobber som vevere, sier om din veving?

AP: Jeg vet ikke, jeg føler jeg har fått veldig mye oppbakking fra de mer etablerte tekstilkunstnerne. Jeg føler egentlig bare veldig mye støtte og glede over at noen fortsetter å insistere på tekstil, eller jobbe med det.

Programleder: Du jobber med nylon, som jo er en slags plast. Fortell litt mer om hvorfor du gjør det.

AP: Ja, det er helt bevisst. Jeg liker at nylon er et billig materiale – et overfladisk materiale, liker jeg å si. Du finner det i industrien, det blir brukt i presenninger. Det har ikke samme verdi som for eksempel silke, som er mye mer kostbart. For meg har det vært viktig at det ikke blir for pent, hvis du skjønner – for vakkert.

Programleder: At materialet i seg selv er dyrt nok?

AP: Ja, det handler om hva som skjer når jeg tar det billige materialet og, hva skal man si, forvandler det.

Programleder: Lager det til noe med verdi?

AP: Ja, det har en verdi i seg selv – det møtet blir interessant, og det samme gjelder hva plasten symboliserer. Man kan nok kalle det et vulgært materiale. Jeg liker det jo, også sett i forhold til håndverket, som har en kulturell tyngde. Når man jobber med vev, som også er et gammelt håndverk, er det deilig å ta inn noe som rett og slett er mer glorete. For meg er det også med på å dytte det hele videre, på en eller annen måte.

Programleder: Gjøre det moderne?

AP: Ja.

Programleder: Det er nydelig, det skinner og er hvitaktig, nesten som sølv.

AP: Absolutt, det har en metallisk effekt. Og den vi ser på nå, er nærmest en liten hvit skisse. Den har jeg ikke farget ennå, så dette er på en måte råmaterialet. Som du ser her, har jeg vevd i forskjellig tykkelse, altså brukt forskjellig tykkelse på tråden, men alt er det som heter lerretsbinding. Det er helt «basic» over-under-veving, sånn som man lærer i barnehagen, men som jeg da vever på en toskaftsvev, med en tradisjonell vevstol. Flatvev heter det da. Det som er med nylon, er at jeg farger det etterpå, og det suger til seg fargen veldig lett. Så det er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med. Lyset spiller også en veldig stor rolle, det blir nesten forførende.

Programleder: Hvordan skal unge håndverkere eller tekstilkunstnere tenke for å ta vare på tradisjoner, men likevel gjøre noe nytt, synes du?

AP: Det aller viktigste er vel å følge hjertet, kan man si det? Man skal respektere håndverket, man skal respektere historien, både norsk og egen lokal kulturhistorie. Det tenker jeg gjelder for alt. Man skal vite hva man kommer fra, og ha en interesse for det, men så skal man også dra det videre. Det er det jeg prøver på, hele tiden å dytte ting videre – ikke kalkulert, sånn «hva har aldri blitt gjort før», men for min egen del – å utfordre meg selv og arbeidet, sånn at det hele tiden utvikler seg.

Programleder: Til noe som passer vår tid?

AP: Ja, du må også være oppmerksom på samtiden din. Det er veldig viktig, og jeg merker det selv. Man skal stå med en fot i fortiden og en fot fram.

Programleder: Da har du hørt tre som jobber med tradisjonshåndverk, men som har tenkt nyskaping i tillegg til å ta vare på det de mener er viktig. Da gjenstår det for deg å tenke over hva du tenker er viktig. Det er tydelig at tradisjonene lever i beste velgående, og kan man faget sitt, er det mange muligheter, også for dem som vil tenke nytt.