Oversikt: mennesket, naturen og bærekraft

Naturen er grunnlaget for at vi eksisterer, og den er grunnlaget for det moderne samfunnet vårt. Vi har alltid utnyttet ressursene som naturen har gitt oss, men nå utnytter vi mer enn det som er bærekraftig.

Levde vi mer i pakt med naturen før? Har vi fjernet oss så mye fra naturen at vi har mistet forståelsen for hvordan den henger sammen med vårt moderne liv? I historiefaget skal vi se på hvordan folk har forholdt seg til naturen opp gjennom tidene. Hva kan vi lære av historien?

Før vi går videre, kan det være greit å være klar over hva som ligger i begrepene bærekraft og bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling defineres gjerne som "en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov".

Noen mener menneskenes påvirkning har ført jorda inn i en ny geologisk tidsalder: menneskets tidsalder, også kalt antropocen. Vi påvirker naturen i så stor grad at det sannsynligvis vil være spor av oss i berggrunnen i millioner av år framover. Vi lever ikke i pakt med naturen og bruker den ikke på bærekraftig måte. Samtidig er vi helt avhengige av naturen og økosystemene i naturen for å skaffe oss mat og vann, og det har vi alltid vært.

Vi er også avhengige av naturen for å produsere andre ting vi trenger enn bare mat og vann. Den gir oss for eksempel klær fra plantefibre og ull, ved til brensel og tømmer til husbygging og papir.

Å utnytte naturressurser handler både om å skaffe eller produsere mat og om å hente ut naturressurser til eksport eller ny type produksjon. Eksempler på det å skaffe mat er både jakt og sanking, men også jordbruks- og dyreproduksjon. Eksempler på annen utnytting er gruvedrift, fiske, skogbruk og industri basert på vannkraft eller kullkraft.

Ny teknologi, som kom med industrialiseringa på 17- og 1800-tallet, gjorde at vi satte i gang en helt annen utnyttelse av naturressursene. Den nye industrien utnyttet nye oppfinnelser til mer effektiv produksjon av blant annet klær, men også av jern og metall og produksjon av nye kommunikasjonsformer som jernbane og nye typer skip.

Men måten disse fabrikkene ble drevet på, kunne også skape stor forurensning. I England, der den industrielle revolusjonen startet, fant de opp og utnyttet dampmaskinen til produksjon. Men for å drive dampmaskinene trengte de kull. Industrialiseringa skapte dermed et enormt behov for kull, og det ble etablert mange kullgruver for å svare på behovet.

I England var fabrikkene ofte drevet av kullkraft. Det var også lenge vanlig å fyre med kull i boliger. Dette skapte mye luftforurensning. Sot la seg på gatene og på bygningene, og mange fikk alvorlige sykdommer som kronisk bronkitt og andre luftveisplager på grunn av utslippene. Arbeidet med å utvinne kull i kullgruvene var dessuten svært farlig og helseskadelig.

Samenes syn på naturen

Vi kan lære av historien, og vi kan lære av samenes forhold til naturen. Naturen har alltid vært sentral for samene. Et natursyn som er felles for alle urfolk, innebærer at menneskene tilpasser seg naturen, ikke omvendt. Samene har til alle tider vært avhengige av naturen for å leve, for å sanke ved, planter og vekster, jakte, høste bær og sopp, fiske og drive med rein.

For samene er det viktig at naturressursene blir forvaltet på en måte som gjør at de som kommer etter får nyttiggjort seg ressursene slik generasjonen før har gjort, at naturressursene ikke blir brukt opp. Rent konkret kommer dette tydelig fram når samene slakter dyr. Alt på dyret brukes til mat og håndverk – duodji.

Det kan være en idé å tenke at vi i dagens samfunn i større grad skal lære av urfolks måte å bruke naturressurser på.

Tenk over

Det kan være en forskjell i begrepene som brukes. Vi snakker om å utnytte naturressursene, men kanskje er det likeså viktig, som samene gjør, å nyttiggjøre seg dem.

• Hva er forskjellen, tror du?

• Hvilke elementer fra samenes levemåte ville du valgt deg for å leve mer bærekraftig?

Fra 1960-tallet ble søkelyset rettet mot naturvern. Altså vern mot vann - og luftforurensing. Fra da av, og særlig utover på 1970-tallet, ble flere og flere, også i Norge, opptatt av at det var ei grense for hvor mye naturen ville tåle av utbygging, økonomisk vekst og materiell framgang. Fra 1970-tallet vokste det vi kaller miljøbevegelsen, fram.

Miljøbevegelsen er et litt upresist begrep, men det er klart at medlemmer av de store natur- og miljøorganisasjonene hører hjemme innenfor denne betegnelsen. Dette gjelder blant annet Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Det samme gjelder større folkeaksjoner og større aksjoner som har brukt sivil ulydighet som virkemiddel.

Det var naturlig at dette fokuset kom fra slutten av 1960-tallet da det ble mer oppmerksomhet rundt ulike forurensningskilder. Norge hadde ved starten av industrialiseringa brukt mye vannkraft i stedet for kull, men etter hvert ble det utviklet annen type industri som hadde store utslipp. På 70-tallet slapp særlig industri og bergverk ut enorme mengder svoveldioksid som bidro til forsuring av jord og vann, og det bidro også til luftveisplager. Naturvernarbeidet og aksjonene hjalp, for innen 1993 hadde vi kuttet kraftig i utslippene.

Oppmerksomheten rundt forurensning og naturvern ledet også til at vi i Norge allerede i 1972 fikk et eget miljøverndepartement. Gro Harlem Brundtland, senere statsminister i flere perioder, startet den nasjonale politiske karrieren som miljøvernminister fra 1974 til 1979. Internasjonalt er Brundtland kjent for Brundtlandkommisjonen, som definerte og gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent så tidlig som i 1987.

Andersen, G & Halleraker, J.H. (2021, 2. desember). Miljøbevegelsen. I Store norske leksikon. https://snl.no/milj%C3%B8bevegelsen

Benum, E. (2015, 3. november). Forurensning og naturvern. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1902-forurensning-og-naturvern.html

Hofstad, K & Delsett, L.L. (2021, 16. juni). Antropocen. I Store norske leksikon. https://snl.no/antropocen