Oversikt: fordeling og legitimering av makt

Makt er et sentralt begrep når man skal forstå historie. I middelalderen var det først og fremst kongene, adelen og kirken som hadde makt i Europa. Maktforholdet mellom disse endret seg stadig, og i tillegg vokste det fram en ny samfunnsgruppe som krevde mer plass: borgerskapet.

Portrett av kong Ludvig 14. av Frankrike, som regjerte fra 1643 til 1715. Maleri. — "Solkongen" Ludvig 14. av Frankrike. Hans regjeringstid (1643–1715) regnes gjerne som høydepunktet i kongelig makt i Europa. Han regjerte med stor personlig makt og skal ha ment at "Staten, det er meg". Bilde: Hyacinthe Rigaud / Offentlig eie

Ifølge læreplanen skal du kunne vurdere endringer i fordeling og legitimering av makt fra middelalderen til og med tidlig nytid. Her får du en oversikt over disse endringene og en innføring i sentrale begreper knyttet til makt. Men først må vi klargjøre hvilken periode og hvilket geografisk område dette temaet dreier seg om.

Avgrensning i tid og rom

Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.

Hvem hadde makt i middelalderen?

Konge og adel

Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.

Kirken

Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.

Viktige endringer

Svartedauden

Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.

Reformasjonen

Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.

Borgerskapet

I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.

Viktige begreper

Makt

Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.

Legitimering av makt

Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.

Økonomisk makt

Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.

Fysisk / militær makt

Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.

Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.

Ideologisk makt

Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.

Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.