Døden i norrøn mytologi

Vi har flere kilder til middelaldermenneskets syn på døden. Her vil vi særlig konsentrere oss om menneskene som levde i Norge før kristendommen ble innført. Vi skal utforske den norrøne mytologiens syn på døden.

Kildeproblem

Et problem når vi skal undersøke forholdet til døden menneskene som levde før år 1000 hadde, er at vi har veldig få skriftlige kilder om emnet. De fleste tekstene ble overlevert muntlig og skrevet ned først på 1200-tallet eller seinere. Dermed er nok nedskrivinga prega av kristendommen som ble innført i Norge etter år 1000.

Vi må derfor lese kildene med et kritisk blikk. Men samtidig er disse tekstene de beste kildene vi har til emnet. De gir oss innblikk i en kultur som er ganske annerledes enn vår.

Trodde alle på det samme?

"Omkring døden hersket det ulike slektsbaserte ideer", skriver forfatter og doktor i norrøn filologi, Bergsveinn Birgisson i boka Den svarte vikingen (Birgisson, 2019, s. 76). Det var altså ikke slik at alle vikinger hadde samme forestillinger om hva som skjedde etter døden. Men er det ikke slik det er i moderne tid også? Det er jo ikke slik at alle i Norge har samme idé om hva som skjer med oss når vi dør.

Nå stormgjør Garm
ved Gnipaheller,
fester slitner
og ulven farer
all har hun innsikt,
jeg ser frem lenger:
til Ragnarok
for rådsguder
(Voluspå)

Sitatet over er strofe 44 i Voluspå. Det forteller om dommedag i den norrøne mytologien: Ragnarok. Det er ei truende framstilling, der blant annet den fæle hunden Garm, som vokter dødsriket til Hel, skal slite seg løs og bli med i den siste kampen mellom onde og gode makter.

Det er ikke bare Garms løsrivelse som varsler at Ragnarok er i anmarsj. Det aller første varselet er den såkalte fimbulvinteren: tre forferdelig kalde vintre. I tillegg skal guden Heimdall blåse i Gjallerhornet. Og haner i både Valhall (gudenes hjem), Jotunheimen (jotnenes hjem) og Helheim skal gale for å kalle inn krigerne til kamp.

Menneskenes rolle i Ragnarok

Også menneskene har en rolle i Ragnarok. Et forvarsel er at menneskene i Midgard vil leve i ufred:

Brør skal drepa brør,
og verta kvarandres drapsmenn,
ættingar skal føra krig
mot kvarandre.
Det skal verta vanskeleg å bu på jorda
i ei tid av utruskap -
i ei øksetid, ei sverdtid,
ei stormtid, ei ulvetid;
skjold skal kløyvast.
Når jorda søkk i sjøen,
skal det vera ingen mann
som er trufast mot ein annan.
(Heimskringla.no)

Kampen mot Fenrisulven og Midgardsormen

Ragnarok er fortellinga om det endelige oppgjøret om det onde mot det gode. På sletta Vigrid utenfor Åsgard møtes fiender i bitre dueller:

• Odin skal møte Fenrisulven. Våpenet hans er spydet Gungne.
• Tor skal kjempe mot Midgardsormen. Han har hammeren Mjølne som styrke.
• Loke leder de ondes styrker og møter guden Heimdall.

Hvordan avslutter Ragnarok?

Ragnarok er gudenes undergang. Fenrisulven sluker Odin, men guden Vidar dreper ulven til slutt. Tor tar livet av Midgardsormen, men dør kort tid seinere av ormens gift. Det samme skjer med Loke og Heimdall: Begge dør i duellen dem imellom.

Etter Ragnarok stiger en ny verden fram, en verden som virker idyllisk som et Paradis:

Opp ser hun stige
andre gangen
jord av havet
evig grønnvokst,
fosser faller,
ørn flyr over,
den som på fjellet
veider fisken.
(Voluspå)

Men Voluspå forteller oss at også denne nye jorda skal gå under en gang. For ondskapen vender tilbake: Dragen Nidhogg kommer flyvende med lik i fjærene sine.

I Ragnarok spiller altså gudene og æsene hovedrollen. Men hva trodde egentlig menneskene som levde før kristendommen ble innført, at skjedde med dem etter døden?

Kilder forteller om voldsomme begravelsesritual der både dyr og andre mennesker ble ofra for å hedre nylige døde høvdinger. Dette forteller oss at vikingene var opptatt av etterlivet. Målet for de fleste vikingheltene var nok Valhall.

Vi kan godt si at Valhall er vikingenes svar på Paradis. Grimnesmål er en av våre beste kilder til forestillingene vikingene hadde om hva som ville skje dem om de døde en ærefull død i kamp. Det var nemlig bare dem som kunne brukes i Odins hær i Ragnarok, som kom til Valhall. Odin sendte ut sine medhjelpere – de kvinnelige valkyrjene som holder øye med kampene i Midgard.

Gladsheim heter den femte
der den gullbjarte
vide Valhall kneiser
der velger Odin
hver eneste dag
dem som skal dø for våpen.
(Grimnesmål)

Hverdagsliv i Valhall

Å bli valgt til et etterliv i Valhall var altså stas. Når det gjelder forestillinger om dagliglivet i Odins rike, var de prega av både krigeridealer, kvinner, vin og mat.

I Valhall er hver nye dag en anledning til å slåss og krige. I etterlivet kalles mennene Odin har valgt ut for einherjer. Einherjene møtes daglig til vill strid . Om de dør, våkner de uthvilte og sprell levende neste dag. Og selvfølgelig: klare til nye kamper.

Maten og mjøden er alltid tilgjengelig. Blant annet steker kokken Andrimne kjøtt av grisen Særimne hver kveld. Neste dag er nemlig grisen, akkurat som einherjene, sprell levende og klar for å bli mat igjen:

Andrimne
lar i Eldrimne
Særimne syde
flesket er godt
men det er få som vet
hva einherjene eter
(Grimnesmål)

Det er nok slik at forestillingene om Valhall ikke eksisterte for menneskene som levde tidlig i vikingtida. For fortellinga om dette vakre stedet for vikinghelter kom seint til den norrøne verden (Birgisson, 2019, s. 76). Dermed var nok døden noe vikingene stort sett frykta og ville unngå. Samtidig ble du ikke en vikinghelt om du viste frykt for døden, unngikk kamp og oppførte deg som en feiging.

Kunne kvinner komme til Valhall?

Vi har langt færre skriftlige kilder om hva vikingene mente skjedde med kvinner etter døden, enn med menn. I Valhall vies de ingen plass. Riktignok hører vi om valkyrjene, men de var kvinnelige guder som skulle hente gode krigere og servere dem mjød i Odins saler.

Imidlertid vet vi at vikingene også hyllet sine falne kvinner, for det er funnet flotte skip der store kvinner er blitt gravlagt. En teori er at vikingene trodde kvinnene kunne havne hos fruktbarhets- og dødsgudinnen Frøya. For mens Odin regjerte i Valhall, hadde Frøya sitt eget dødsrike: Folkvang. Det er kjent fra Grimnesmål at halvparten av mennene som faller i krig, går til Valhall og den andre til Folkvang. Noen skriftlige kilder forteller også at ærefulle kvinner kunne komme hit.

Ulike kilder forteller om ei rekke dødsriker i norrøn mytologi, så vikingenes syn på etterlivet var nok ikke lik overalt. Men helt sikkert var det at det eksisterte ei forestilling om hvor de som ikke levde ærefullt, havna: i Hel hos dødsgudinna med samme navn. Hun er søster av Midgardsormen og Fenrisulven. Snorre forteller om henne i Gylfaginning:

Han kastede Hel i Niflheim og gav hende magt over ni verdener, hvori hun skulle fordele alle de folk, som blev sendt til hende — og det er dem, der dør af sygdom og alderdom. Hun ejer dér en stor gård, og hendes indhegning er umådelig høj, og porten er stor. Hendes sal hedder Regnvåd, hendes fad Hunger, hendes kniv Sult, hendes træl Gangslap, hendes trælinde Gangsløv, hendes dørtærskel Uførefalden, hendes leje Sotteseng og hendes sengeforhæng Ulykkesskær. Hun er let genkendelig, for hun er halvt sort og halvt hudfarvet med et særligt bistert og stygt udseende. (Heimskringla.no)

I Hel må de døde vasse i sverd, kniver og ormegift. Her er det kaldt og mørkt, og ikke minst vokter den fryktelige hunden Garm over riket.