Feminin ære i norrøn tid

Avstanden mellom kjønna i vikingtida var større enn i dag. Det vil si at mennene hadde sine atskilte oppgaver, mens kvinnen hadde sine. Kvinnen var først og fremst hjemmets herskerinne. Hun var "husfrue". Samtidig er det gjort funn som viser at kvinner både drev med handel og kunne ha viktige maktposisjoner (Moen, 2017).

Men kvinner dro stort sett ikke på tokt, og de sloss ikke. De mulighetene som kvinner har i dag til å leve et helt selvstendig liv, forsørge seg selv og ikke bli sett ned på, var i liten grad til stede i vikingtida. De norrøne kvinnene hadde størst ære og verdi når de var i et ekteskap.

Samtidig er det viktig å legge merke til at kvinner hadde en relativt fri og selvstendig stilling i forhold til kvinner andre steder i verden på samme tid. Og sammenligna med den stillinga kvinner fikk seinere, da kristendommen ble innført, var kvinnenes frihet større i vikingtida. Blant annet kunne de søke skilsmisse om mannen oppførte seg dårlig.

Det aller viktigste for å avgjøre en kvinnes ære, var omdømmet til familien hun tilhørte. Dette var selvfølgelig viktig for mannen også, men han kunne i større grad vinne ære ved sin oppførsel. Den passive æra, altså den mennesket er født med, er mer avgjørende for kvinnen. Hun hadde altså ikke de samme mulighetene som det motsatte kjønnet til å endre sin anseelse.

I stedet får hun ære i kraft av hvem som er hennes farfar, far og brødre. Videre blir det svært viktig hvem hun gifter seg med, for ektemannens ære og verdi vil overføres til henne ved inngått ekteskap.

Den ugifte norrøne kvinnen skulle være tilbakeholden. Dette er en motsetning til mannsidealet, som verdsatte handlingsvilje.

De fleste sagaene forteller for eksempel ingenting om kvinnens tanker om et ekteskap. Det er mannens oppgave å kapre kvinnen og tilby ekteskapet, og kvinnen tar den mannen familien mener er riktig for henne.

Men sagaene forteller innimellom om sagakvinnenes holdninger til ekteskapet. Da Ravn, hovedpersonens motstander i Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, gifter seg med Gunnlaugs utkårede, den vakre Helga, sier sagaen at "Nå må vi fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og det sier de fleste at det ikke var stor glede å se på bruden." Heller ikke ekteskapet er en lykkelig affære. I sagaen står det at "stor glede hadde han (Ravn) ikke av samlivet med henne" (Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, kap. 18) .

Også seksuelt skulle kvinnen være tilbakeholden. Opptrådte hun fristende og flørtende, var det skamfullt både for henne og familien. Samtidig står det ingenting i verken lovverket vi kjenner fra denne tida, eller i sagaene, om at kvinner må være jomfruer. En slik norm var vanlig i mange andre kulturer fra denne tida.

Både menn og kvinners utseende blir grundig beskrevet i sagaene. Kvinner med et vakkert ytre får stor plass og er ofte i sentrum for handlingene. Blant annet sies det om Helga den fagre fra Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, at hun var den vakreste kvinnen på Island.

Det kan se ut til at sagafortellerne var spesielt opptatt av håret til kvinnene. Om Helgas hår sies det at "Hun hadde et hår så stort, at hun kunne hylle seg i det helt og holdent, og så fagert som lyst gull" (Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, kap. 5). Også andre sagakvinner får beundrende omtale på grunn av sitt store og vakre hår.

Sagaene forteller oss at den norrøne kvinnen får større verdi etter at hun er gift. Før giftemålet er hun som regel bare et passivt objekt for menns kjærlighet. Men gifte kvinner får større plass i fortellingene enn de ugifte. Og første bud for ei husfrue var å være sin mann trofast. Dette gjaldt ikke bare seksuelt, men også som en forsvarer av familiens ære. Hun skulle stå ved sin manns side, være solidarisk og støtte ham i jakta på mer ære.

Et godt eksempel på ei trofast kvinne møter vi i Njåls saga. Njål og kona hans, Bergtora, blir sperra inne av motstanderen Flose. Floses plan er å brenne Njål inne, men til Bergtora sier han: "Gå du ut, husfrue, for deg vil jeg på ingen måte brenne inne". Bergtora viser ærefull trofasthet til sin mann da hun svarer: "Ung ble jeg gitt Njål; det har jeg lovet ham, at ett skal komme over oss begge" (Njåls saga, s. 214). Dermed brenner hun inne sammen med sin mann.

Mens den ugifte kvinnen er passiv, finner vi noen aktive gifte kvinner i sagaene. Siden kvinnen først og fremst fikk verdi og plass i sagaene etter at ekteskapet var inngått, handler mange av historiene om hvordan kvinner forsvarer æra til mann og familie, og med det si egen ære.

Hun egga til strid

I de fleste sagaene er det nok den passive kvinnen som er idealet. Det fins likevel eksempler på kvinner som hisser mennene i sagaen til strid. Men om handlingene deres bedømmes som ærefulle, kan variere.

Noen ganger kunne kvinnene ha god grunn til å mane mennene i familien til hevntokter, og da vil den aktive rollen bli sett på som positiv. Også kvinner som handla når det virkelig var fare på ferde, kunne bli omtalt i rosende ordelag. Men det er viktig å legge merke til at de stort sett handla bare fordi mannen ikke var til stede, eller når han av andre grunner ikke selv kunne handle.

Andre ganger framstilles den eggende kvinnen som lunefull og vanskelig. Et eksempel er den vakre Hallgjerd Hoskuldsdottir fra Njåls saga. Hun egga til drap på to av sine ektemenn, og selv om hun er både vakker og handlekraftig, får vi inntrykk av at hun er ei vanskelig kvinne som går for langt for å få det som hun vil.

Hun tok selvstendige avgjørelser når hun måtte

Mennene var ofte ute på reiser i årevis, og da styrte kvinnen hjemmet. Kvinnene kunne i tillegg møte på tinget og ta viktige avgjørelser. Blant annet forteller Fostbrødrenes saga dette om kvinnen Torbjørg den digre:

Hun var en klog og højsindet kvinde. Hver gang Vermund ikke var hjemme, styrede hun herredet og folkene, og alle mente, at deres sag var i gode hænder, når hun bestemte. (Heimskringa.no)

Torbjørg handler aktivt og tar egne avgjørelser. Blant annet går hun mot mannen sin og tar vare på den fredløse mannen Grette. Det er liten tvil om at saganedskriveren mener Torbjørgs selvstendige og kloke oppførsel gir henne stor ære.

Aud som går i bukser og dreper

I Laksdøla saga hører vi om Aud. Aud er gift med Tord, som ikke er særlig glad i kona si, men gifta seg med henne for å få gods og gull. Han får seg ei elskerinne, Gudrun, som setter ut beskyldninger om at Aud går kledd i "brok", altså bukser. Aud prøver å egge brødrene sine til hevn for å forsvare sin ære. Brødrene er imidlertid passive, så Aud tar saken i egne hender. Sagaen forteller at like før solnedgang "steig Aud til hest, og daa var ho for visst i brok" (Laksdøla saga, kap. 35). Hun rir altså av gårde med bukser på. Veien går til Tord, og når hun kommer fram, stikker hun ham med sverd så han blir hardt såra.

Hevngjerrige og forsmådde Turid

Ei annen handlekraftig kvinne i Laksdøla saga er Turid. Hun gifter seg med Geirmund, men ekteskapet går dårlig. Dette fører til at Geirmund vil forlate henne. Han tar med seg sverdet sitt og går ombord i båten, klar for avreise. Han har etterlatt seg kone og et lite barn, men tatt med seg alt gods og gull. Turid prøver først å få hjelp fra sin far, men han vil ikke hjelpe. Da reiser Turid til båten der Geirmund er. Mens han sover tungt, stjeler hun sverdet hans og setter igjen deres lille datter som hevn for Geirmunds oppførsel. Når han truer henne, svarer hun "du hev fare aat som ein laak kar mot oss; no skal me skiljast" (Laksdøla saga, kap. 30).

Alt i alt er nok hovedregelen at kvinner spiller en mer tilbaketrukken rolle enn mennene i sagalitteraturen. Idealet var den handlekraftige mannen og den trofaste kvinnen som forsvarer familiens ære.

Samtidig blir ikke den aktive kvinnen lagt fram på en foraktfull måte. Sagafortellerne virker å ha respekt for kvinner som handler når de må. Og om æra står på spill, da må handling til.

Fostbrødrenes saga (u.å.). Oversatt av Jesper Lauridsen (2016). Henta fra https://heimskringla.no/wiki/Fostbr%C3%B8drenes_saga.

Laksdøla saga (u.å). Oversatt av Stefan Frich (1899). Henta fra https://heimskringla.no/wiki/Soga_um_laksd%C3%B8lerne.

Meulengracht Sørensen, P. (1995). Fortelling og ære. Studier i islendingesagaene. Oslo: Universitetsforlaget.

Moen, M. (17.03.2017). Vikingtidens kvinner og menn. Henta fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0819-vikingtidens-kvinner-og-menn.html

Njåls saga (u.å). Oversatt av Fredrik Paasche (1997). Oslo: Aschehoug.