Smittevernloven

Lov om vern mot smittsomme sykdommer skal verne oss mot smittsomme sykdommer ved å forebygge og forhindre spredning av smitte. Loven skal også sikre at både nasjonale og lokale myndigheter setter i verk smitteverntiltak, og ivareta rettssikkerheten til dem som blir omfattet av tiltakene.

Smittevernloven gjelder for alle som oppholder seg i Norge uavhengig av om de er norske statsborgere, og uansett hvor lenge de oppholder seg i landet. Det innebærer at personer har rett til smittevernhjelp selv om de ikke har fulle rettigheter til helsehjelp i Norge i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven. De har også plikt til å følge loven selv om de ikke bor fast i landet.

Loven gjelder alle smittsomme sykdommer, men har særlige regler om tiltak for sykdommer som regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer. For sykdommer er svært smittsomme, opptrer hyppig, har høy dødelighet eller kan gi alvorlige skader, er regelverket strengt og i noen tilfeller knyttet til straffeloven. For helsepersonell medfører disse bestemmelsene

• plikt til å gi personlig smitteveiledning til smittede personer
• unntak fra taushetsplikt for å forhindre smittespredning
• meldeplikt i Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS)
• plikt til å undersøke smittede og drive med smitteoppsporing

Personer som har grunn til å tro at de er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, har plikt til å gi beskjed og oppgi nødvendige opplysninger om antatt smittekilde og mulige smittemottakere. Den som er smittet, har ikke plikt til å motta behandling for sykdommen, men er pålagt å følge smittevernveiledningen fra lege eller annet helsepersonell. Tvang kan benyttes dersom personen motsetter seg tiltak som kan forebygge eller forhindre smittespredning.