Veiledning

Opprett virtuell maskin i Hyper-V

Å opprette virtuelle maskiner i Hyper-V er enkelt. Du oppretter dem i Hyper-V Manager.

Serverrack med en bærbar datamaskin stående oppå. Skjermen viser Server Manager. Foto. — Image: Tom Knudsen / CC BY-SA 4.0

1. Åpne Hyper-V Manager

Gå til Server Manager, bruk "Tools"-menyen oppe til høyre, og velg Hyper-V Manager.

Du kommer nå inn i Hyper-V Manager, som er et verktøy som styrer de fleste aspektene av Hyper-V.

Hovedvinduet er delt i tre kolonner. I venstre kolonne ser vi først ei liste over tilknyttede servere. I et testoppsett er det sannsynligvis bare én maskin som vises her. I midten er det ei liste over virtuelle maskiner på den valgte serveren. Til høyre er det ei liste over handlinger (actions) som kan utføres.

Skjermvindu fra Hyper-V Manager. Tre kolonner vises. Til venstre er det en oversikt over Hyper-V-maskiner. Lista har bare én oppføring: Labserver. I midtkolonnen ser vi virtuelle maskiner og detaljer. Disse er tomme. I høyre kolonne er det ei liste over mulige handlinger, som å opprette en virtuell maskin, starte, stoppe og så videre. Skjermbilde. — Image: Microsoft / Restricted right of use

2. Juster virtuell svitsj

Under installasjonen av Hyper-V ble det opprettet en virtuell svitsj, og denne ble koblet til det fysiske nettverkskortet på serveren. Før vi oppretter virtuelle maskiner, er det lurt å se over innstillingene som ble satt.

I "Actions"-menyen til høyre i Hyper-V Manager velger du Virtual Switch Manager. Når det nye vinduet åpnes, vil det starte en veileder for å opprette en ny virtuell svitsj. Det skal vi ikke gjøre helt ennå.

Skjermbilde med to kolonner. På toppen til venstre er det et valg for å opprette en ny virtuell svitsj. Under er det ei liste over eksisterende virtuelle svitsjer. Til høyre vises veilederen for å opprette en virtuell svitsj. Skjermbilde. — Flere typer virtuelle svitsjer kan settes opp i Hyper-V. Image: Microsoft / Restricted right of use

I venstre kolonne ser vi eksisterende virtuelle svitsjer.

Den virtuelle svitsjen som blir opprettet når du installerer Hyper-V, vil få navn etter maskinens fysiske nettverkskort. I eksempelet over er dette "Intel(R) Ethernet Connection I219-…".

Velg den virtuelle svitsjen som allerede er opprettet hos deg. Du skal nå få opp en oversikt som likner den på bildet under.

En anbefalt justering er å forenkle navnet til det virtuelle nettverket, for eksempel til "Virtuell svitsj" eller "Virtual Switch". (Hvis du skal ha flere virtuelle svitsjer, bør navnene forklare hva nettverket skal brukes til.)

Du kan også se i konfigurasjonen hvilket fysisk nettverkskort som er tilkoblet, typen virtuelt nettverk og VLAN-innstillinger. Standardinnstillingene er sannsynligvis korrekte. Trykk på "OK" for å lagre endringene.

Skjermbilde som viser innstillingene til den virtuelle svitsjen. Skjermbilde. — Image: Microsoft / Restricted right of use

3. Kjør veileder for opprettelse av ny virtuell maskin

Oppe til høyre i Hyper-V Manager velger du "New". I undermenyen som vises, velger du "Virtual Machine …".

Nå vil du få opp en veileder for å opprette en ny virtuell datamaskin. På den første siden får du litt generisk informasjon. Når du har lest den, trykker du på "Next" for å gå videre.

Skjermvindu med to kolonner. Til venstre er det ei liste over stegene i veilederen. I hovedvinduet til høyre vises informasjon om det steget veilederen er på. Steget som vises på bildet, er innledende informasjon. Skjermbilde. — Image: Microsoft / Restricted right of use

Velg navn og plassering for den virtuelle maskinen

På neste side av veilederen, som heter "Specify Name and Location", må du sette et navn på den virtuelle maskinen. Bruk et beskrivende navn, for eksempel "UniFi Kontroller", "Webserver" eller "Wordpress Server".

Du kan også justere hvor konfigurasjonsfilene til den virtuelle maskinen skal plasseres på vertsmaskinen. Hvis du satte opp dette da du installerte Hyper-V, kan du bare trykke på "Next" og gå videre.

Velg virtualiseringsgenerasjon

I enkel virtualisering vet ikke gjesteoperativsystemet (det som er installert på den virtuelle maskinen) at det kjører på virtuell maskinvare. Om vi etablerer toveiskommunikasjon mellom gjesteoperativsystemet og hypervisoren, kan den virtuelle maskinen få bedre tilgang til maskinvaren, og maskinressursene kan brukes mer effektivt. Vi kan opprette kontakt mellom gjesteoperativsystemet og hypervisoren med en ekstra driver eller spesialprogramvare, eller det kan være direkte støttet i gjesteoperativsystemet.

Microsoft har definert to virtualiseringsgenerasjoner.

I et testoppsett er "Generation 1" praktisk å bruke fordi det fungerer med de aller fleste operativsystemer. (Obs: Hvis du skal sette opp en virtuell maskin som skal kjøre Windows 11, må du velge generasjon 2.)

I driftsmiljøer bør man bruke "Generation 2" der det er mulig (der gjesteoperativsystemet støtter det). Med "Generation 2" blir maskinressursene utnyttet best mulig, og den virtuelle maskinen kan kjøre mest mulig effektivt.

Microsofts virtualiseringsgenerasjoner

"Generation 1" krever ikke toveiskontakt mellom gjesteoperativsystemet og hypervisoren, men støtter noe slik kommunikasjon hvis riktige drivere er lagt inn i gjesteoperativsystemet. "Generation 1" vil fungere for de aller fleste gjesteoperativsystemer, både 32 og 64 bit, og slike som ikke har UEFI-støtte (men forventer BIOS).
"Generation 2" er forbeholdt gjesteoperativsystemer som har innebygd støtte for toveiskommunikasjon med hypervisoren. Alle disse bruker UEFI og er 64-bit-baserte operativsystemer. Dette gjelder nyere Windows Server-versjoner og noen nyere Linux-distribusjoner. Ei liste over operativsystemer som støtter "Generation 2", finner du på nettet.

Velg generasjon, i de fleste testoppsett vil dette være "Generation 1", og trykk på "Next".

Skjermvinduet viser et steg i veiledningen hvor det er to valg: Generation 1 eller Generation 2. Generation 1 er valgt, og musepekeren er over Next-knappen. Skjermbilde. — Hyper-V kan gi en mer effektiv virtualisering til enkelte Windows-baserte operativsystemer. Derfor finnes det generasjoner. Image: Microsoft / Restricted right of use

Bestem mengden arbeidsminne til den virtuelle maskinen

På neste side skal du bestemme hvor mye av vertsmaskinens arbeidsminne (RAM) som skal gjøres tilgjengelig for den virtuelle maskinen.

Her må du avveie mellom vertsmaskinens kapasitet og hvor mye minne som trengs til gjesteoperativsystemet og programvaren som skal kjøre.

Eksempler på minimumsmengde arbeidsminne for forskjellige OS og bruk

Ubuntu-server (uten grafisk brukergrensesnitt) og webserver for WordPress: 1024 MB
Ubuntu-server (uten grafisk brukergrensesnitt) med UniFi/Omada-kontrollerprogramvare: 2048 MB
Ubuntu Desktop (med grafisk brukergrensesnitt) og webserver for WordPress: 2048 MB
Windows 10/11 uten annen programvare: 2048 MB
Windows 10/11 med LAMP-server for WordPress: 4096 MB
Windows-server (Core, uten grafisk brukergrensesnitt): 1024 MB
Windows-server (Desktop Experience, med grafisk brukergrensesnitt): 2048 MB

Om "Dynamic Memory"

Om du krysser av for "Use Dynamic Memory for this virtual machine", aktiveres "Dynamic Memory". Dette er en funksjon som også går under navnet "memory ballooning", og som lar hypervisoren omdisponere ubrukt arbeidsminne fra den virtuelle maskinen til andre formål.

Den virtuelle maskinen ser ikke reduksjonen av minne og får minnet tilbake ved behov.

"Dynamic Memory" er spesielt nyttig for servere som skal kjøre flere virtuelle maskiner og flere tjenester.

Skriv inn mengden arbeidsminne den virtuelle maskinen skal få. Aktiver "Use Dynamic Memory …" og trykk på "Next".

Legg merke til at veilederen forventer en verdi oppgitt i MB.

Hvis den virtuelle maskinen for eksempel trenger 4 GB RAM, må du skrive inn 4096 MB.

Skjermvindu med tittelen Assign Memory. Vinduet har felter hvor man kan skrive inn hvor mange MB med RAM den virtuelle maskinen skal ha. I bildet er det skrevet inn 2048. Under er det haket av for å skru på dynamisk minne. Musepekeren er over Next-knappen nederst. Skjermbilde. — Gi den virtuelle maskinen en passende mengde arbeidsminne. Image: Microsoft / Restricted right of use

Konfigurer nettverk

På neste side kan du koble en virtuell svitsj til den virtuelle maskinen. Vi anbefaler at du gjør dette og trykker på "Next".

Skjermvindu med tittelen Configure Networking. En nedtrekksmeny har valgene Not Connected og Virtual Switch, som er det virtuelle nettverket som er satt opp. Musepekeren er over Virtual Switch. Skjermbilde. — Navnet på den virtuelle svitsjen vil være det samme som du satte tidligere. Image: Microsoft / Restricted right of use

Konfigurer virtuell harddisk

Den virtuelle maskinen vil trenge en virtuell harddisk. Forslaget til navn på den virtuelle harddisken er basert på navnet på den virtuelle maskinen og er ofte helt greit.

Vurder om den foreslåtte plasseringen ser grei ut.

Når du bestemmer hvor mye plass du skal sette av til den virtuelle harddisken, må du se på hvor mye ledig plass det er på den fysiske harddisken, og hvor mye den virtuelle maskinen har behov for.

Eksempler på vanlige mengder lagringsplass for forskjellige operativsystemer og tjenester

Ubuntu-server med UniFi/Omada-kontroller: 15 GB
Ubuntu-server med webserver og Wordpress: 20 GB
Windows 10/11: 40 GB
Windows-server: 40 GB

I noen tilfeller kan det være aktuelt å bruke en eksisterende virtuell harddisk eller å utsette å opprette en virtuell harddisk til senere. Med mindre du vet at du har behov for en virtuell harddisk, kan du trykke på "Next" og gå videre.

Skjermvindu med tittelen Connect Virtual Hard Disk. Det inneholder felter for å sette navn på den virtuelle harddisken, for plassering og for størrelse. Man kan også velge å bruke en eksisterende virtuell harddisk eller å sette det opp senere. Skjermbilde. — Sett en passelig størrelse på den virtuelle harddisken, så slipper du problemer senere. Image: Microsoft / Restricted right of use

Velg eventuelt installasjonsmedium

På neste side kan du velge installasjonsmediet (ISO-fila) som skal brukes til å installere gjesteoperativsystemet.

Dette kan du hoppe over i første omgang. Marker feltet "Install an operating system later" og trykk på "Next" for å gå videre.

Sjekk konfigurasjon og start opprettelsen

På siste side av veilederen får du en kort oppsummering av konfigurasjonen. Gå gjennom denne og trykk på "Finish" for å opprette den virtuelle maskinen. Opprettelsen tar vanligvis noen få sekunder, og du blir da sendt tilbake til Hyper-V Manager.

Skjermvindu med oppsummering av konfigurasjon. Musepekeren er over knappen Finish. Skjermbilde. — Sjekk at konfigurasjonen ser riktig ut, før du fortsetter. Image: Microsoft / Restricted right of use

4. Finjuster den virtuelle maskinen

I midtkolonnen på hovedsiden i Hyper-V Manager skal du nå få opp den virtuelle maskinen du nettopp har satt opp. Høyreklikk på den med musepekeren og velg "Settings".

Hovedvinduet til Hyper-V Manager. I midtre kolonne er det ei liste over virtuelle maskiner som er opprettet. Én maskin vises og er markert med musepekeren. Skjermbilde. — Den virtuelle maskinen er opprettet. Image: Microsoft / Restricted right of use

Gi den virtuelle maskinen tilgang til flere prosessorkjerner

Gå til "Processor" og gi den virtuelle maskinen tilgang til mer enn én prosessorkjerne i feltet "Number of virtual processors", for eksempel to eller fire.

Obs: Hvis den virtuelle maskinen er skrudd på, er det noen felter som ikke kan justeres. Skru eventuelt av den virtuelle maskinen i Hyper-V Manager ved å bruke knappen "Shut Down ..." fra høyre sidemeny.

Skjermvindu med innstillinger for en virtuell datamaskin. En kolonne til venstre viser forskjellige kategorier som minne, prosessor og IDE-kontroller. Til høyre vises detaljer. Skjermbilde. — Ikke alle innstillinger kan justeres mens den virtuelle maskinen kjører. Image: Microsoft / Restricted right of use

Aktiver automatisk oppstart

Nede til høyre i "Settings"-menyen trykker du på "Automatic Start Action". Som standard vil den virtuelle datamaskinen starte opp automatisk hvis den var slått på da vertsmaskinen ble skrudd av. I et testoppsett anbefales det å velge "Always start this virtual machine automatically" slik at den virtuelle maskinen alltid starter opp når vertsmaskinen starter opp.

Legg merke til at du også kan legge inn forsinkelse på oppstarten. Dette er veldig praktisk hvis den virtuelle serveren er avhengig av andre virtuelle servere/servertjenester for å fungere. Da kan du legge inn en forsinkelse slik at de får tid til å starte opp før den virtuelle maskinen starter opp.

Det kan også være nyttig å sjekke "Automatic Stop Action" for å se hvordan den virtuelle datamaskinen vil reagere når vertsmaskinen får beskjed om å skru seg av.

Når du er ferdig med justeringene, trykker du på "OK" for å lagre og gå tilbake til hovedsiden i Hyper-V Manager.

5. Gjør klart installasjonsmediet

Før den virtuelle maskinen starter opp, må et installasjonsmedium gjøres klart (som oftest ei ISO-fil). Last ned ISO-fila for operativsystemet du skal bruke på den virtuelle maskinen. Legg den gjerne i ei egen mappe slik at filene er lette å finne igjen senere.

6. Monter ISO-fila og start den virtuelle maskinen

I Hyper-V Manager dobbeltklikker du med musepekeren over den virtuelle maskinen i den midtre kolonnen. Nå åpnes et nytt vindu hvor du kan fjernstyre den virtuelle maskinen.

Trykk på "Media" øverst og deretter "DVD Drive". Velg "Insert Disk …".

Velg ISO-fila med operativsystemet du ønsker å installere.

Skjermvindu med valg på toppen og stort felt under hvor den virtuelle maskinens skjermbilde vil vises. Skjermbilde. — Image: Microsoft / Restricted right of use

Når du har valgt ISO-fil, trykker du på "Start" i midten nede i det svarte området. Dette starter den virtuelle maskinen, og installasjonen av operativsystem på den virtuelle maskinen kan starte.