Språklære

De minste byggesteinene i språket er lyder. Vi deler språklydene inn i to hovedgrupper: vokaler og konsonanter. Vokalene kan opptre i "minigrupper" på to: ei, au, øy. Det kalles diftonger. Lyder kan kombineres til ord med ulik betydning.

Ord kan deles inn i grupper ut fra

• hvilken betydning de har
• om de kan bøyes eller ikke
• funksjonen de har i setninga

Det er vanlig å dele ord inn i 10 ordklasser: substantiv, verb, pronomen, bestemmerord (determinativ), adjektiv, adverb, preposisjoner, konjunksjoner, subjunksjoner og interjeksjoner.

I norsk får en del ordklasser bøyning: Vi legger til en endelse på slutten av orda, for eksempel for å vise om det dreier seg om en eller mange, nåtid eller fortid. Slike endinger kaller vi suffikser. Språk der forhold som tall, tid, bestemthet osv. uttrykkes ved at en føyer bøyningsendelser eller suffikser til ordstammene, kaller vi syntetiske språk. Analytiske språk derimot har få eller ingen bøyningsendelser, men uttrykker grammatiske forhold gjennom egne grammatiske ord eller ordstilling. Bruk av grammatiske endelser varierer fra språk til språk.

Vi setter sammen ord til fraser og setninger. Eksempler på fraser er "den røde hatten", "i går" eller "utrolig bra". I setninga får ord og fraser bestemte funksjoner: De er subjekt, objekt, verbal, predikativ eller adverbial. Hvert språk har sine egne regler for rekkefølgen av setningsledd, og rekkefølgen hjelper oss å forstå hva setninga betyr. Endrer vi på rekkefølgen av setningsledda, får setninga ofte ei annen mening, eller den høres rett og slett feil ut.