Samarbeid om fellesgoder

Med fellesgoder mener vi noe som betales av noen få, men benyttes av mange. Mange fellesgoder betales av det offentlige, slik som skoler, sykehus, parker og veilys. Men vi har også fellesgoder som private aktører betaler for. For at noe skal regnes som et fellesgode, må andre enn de som betaler for det, ha nytte av godet.

Fellesgodene er ofte kjernen i reiselivsproduktet, og er goder vi alle har tilgang til. Fellesgoder inkluderer alt fra turiststier, skiløyper og byparker til åpne konserter og retten til å slå opp telt i utmarka.

Allemannsretten er et av fellesgodene våre – og et viktig grunnlag for den norske friluftskulturen. Den er også et viktig grunnlag for det natur- og opplevelsesbaserte reiselivet i Norge. Allemannsretten gir oss blant annet rett til å ferdes fritt til fots og på ski i utmark, rett til å raste og telte og rett til å høste av bær og sopp.

Allemannsretten gjelder i tillegg på sjøen, hvor det også er fritt fiske til eget bruk. De viktigste delene av allemannsretten er lovfestet i friluftsloven.

Klima- og miljødepartementet sier dette om allemannsretten:

Allemannsretten gir oss rett til å ferdes og oppholde oss i utmark i Norge. Rettigheten er et gratis fellesgode som er en del av den norske kulturarven. Allemannsretten gjelder uavhengig av hvem som er grunneier.

Norge er et vakkert land, med mye natur og kultur. Destinasjonene har mange fellesgoder som ikke kan privatiseres. Disse godene har stor betydning for destinasjonenes attraksjonsverdi, altså hvor attraktive stedene oppleves.

Attraksjonsverdien betyr mye for reiselivsaktørene. Den påvirker både kundegrunnlaget og omsetningen. Tenk for eksempel på hva nordlyset gjør for reiselivsnæringen i Nord-Norge, hva Bryggen i Bergen gjør for bergensregionen, eller hva Besseggen gjør for reiselivsaktører i Vågå og Jotunheimen. Nedenfor kan du se noen glimt fra den populære turen over Besseggen.

Samarbeidsorganisasjoner i reiselivsnæringen har en viktig koordineringsrolle. De legger til rette for reiselivet ved å gi tilgang til fellesgoder som opplevelser, aktiviteter og turistinformasjon. De utarbeider også fellesstrategier for å ivareta miljøet.

God tilrettelegging har stor betydning for den enkelte reiselivsaktør. Mange reiselivsaktører er gjensidig avhengige av hverandre. Eksempelvis samarbeider overnattingsbedriftene med transportselskapene, som igjen samarbeider med serverings- og opplevelsesbedrifter.

Analyseselskapet Menon Economics (2019) deler fellesgoder i reiselivsnæringen i tre hovedtyper:

• natur- og kulturgoder
• tilrettelegging av infrastruktur
• koordinering av det kommersielle produkttilbudet på destinasjonen

Natur- og kulturgoder

Natur- og kulturgodene i Norge er verdifulle både for oss som bor her, og for turistene som kommer hit. Naturgoder er alt fra de store, minneverdige naturopplevelsene til de små sopp- og bærturene. Vi er avhengige av naturen, og den har stor betydning for helse og trivsel.

Natur- og kulturopplevelser i Norge er basert på det tradisjonelle friluftslivet vårt, både langs kysten, i fjordene, i byene, på fjellet og til sjøs. Kulturgoder innebærer også lokale byggeskikker, lokal mat og historiske bygninger. Stavkirker, setre, staur og geitost er eksempler på slike goder.

Tilrettelegging av infrastruktur

Infrastruktur er et viktig fellesgode for enhver turistdestinasjon. Med infrastruktur menes blant annet veier, jernbaner, flyplasser, parker, bussterminaler, toalettanlegg, søppelhåndtering og internettdekning. Tilrettelegging av infrastruktur er i hovedsak et offentlig ansvar, men både reiseliv, næringsliv og kommuner samarbeider om dette arbeidet.

Kommersiell koordinering

Når noen reiselivsaktører har markedsføringskampanjer for en destinasjon, kommer det alle reiselivsaktørene på stedet til gode.

Eksempler på fellesgoder som er nyttige og synlige for reiselivsaktørene på en destinasjon, er

• felles markedsføring/destinasjonsprofilering
• opplæringstiltak/kompetanseheving
• bookingsystemer
• markedskunnskap, for eksempel fra gjesteundersøkelser

Reiselivsaktørene på en destinasjon er varierte når det gjelder både bransje, størrelse, lokalisering, markeder og kompetanse. I mange tilfeller leverer de delprodukter som til sammen danner det helhetlige reiselivsproduktet. For eksempel kan en turistbuss hente gjester på et hotell og bringe dem til og fra en attraksjon, og på veien kan de stoppe ved et serveringssted.

På mange destinasjoner er aktørene gjensidig avhengige av hverandre. Alle ønsker størst mulig omsetning, men det kan være vanskelig å samarbeide om finansieringen av fellesgodene. Hvem skal betale for hva?

Gratispassasjerproblemet

I reiselivsnæringen er det mange som er fristet til å nyte godt av det som andre har skapt med økonomisk innsats og aktivt engasjement. Slike aktører kaller vi gjerne for gratispassasjerer. På de fleste reiselivsdestinasjoner vil det være noen som er mindre villige, eller har mindre evne, til å bidra til fellesgodene. De prioriterer ikke å bruke tid og penger på å lage felles produkter eller markedsføre hele stedet, men bruker isteden tiden på sin egen bedrift.

Det er derfor lettere å koordinere det kommersielle produkttilbudet gjennom for eksempel visitselskap og destinasjonsselskap enn å overlate ansvaret til enkeltaktører. Hvis samtlige reiselivsbedrifter på en lokal destinasjon deltar i slike selskap, er sjansene gode for at destinasjonen lykkes i konkurransen med andre destinasjoner. Det kan kreve at aktørene setter egne behov og egen bedrift til side for å løfte fram mangfoldet av tilbud på destinasjonen.