Er undercover-journalistikk uetisk?

Hvor mye kan vi egentlig vite om hvordan andre mennesker har det, om de som lever bortenfor eller utenfor vår daglige horisont? Kan jeg som menneske plassere meg i en annens sko og på den måten bedre forstå hennes erfaringer, hennes gleder og smerter? Er det mulig om den andre er en vilt fremmed?

De journalistene og forfatterne jeg skal reflektere over her, gikk utenfor den slagne landeveien for å kartlegge andres liv og skjebne. De skiftet identitet, de tok på seg helseskadelig arbeid. De forandret hud og øyenfarge. En av dem ble nesten voldtatt. En annen ble prøvekanin for den kjemiske industrien. Og alle ble de berømte da de vendte tilbake til sine tidligere identiteter. Men hva lærte de egentlig da de befant seg i den andres posisjon? Eller kan vi se på disse eksperimentene som en form for avlæring, velegnet for de privilegerte?

Litteraturviteren Gayatri Spivak sier at starten på en etisk relasjon til den andre er å gjøre en spesiell form for hjemmelekse. Den består i å avlære seg privilegier. Bakteppet hennes er århundrets kolonialisme og dagens verden der stemmene til de fattige og avmektige oftest blir overhørt. Som absolutt praksis er denne typen avlæring vanskelig å tenke seg. Men jeg tolker oppfordringen til Spivak som en midlertidig avvisning av den privilegerte tilværelsen mange vanligvis tar for gitt, kombinert med en vilje til å erfare hvordan det er å leve som mindre privilegert. Da utsetter man seg for flere farer, blant annet den å forandre seg selv.

Journalister har eksperimentert på denne måten i mer enn 100 år ved å ikle seg en annen identitet, vanligvis skikkelsen til en som står langt under dem i samfunnet. Disse eksperimentene kan variere. Noen individer endret hudfarge, for eksempel John Howard Griffin og Grace Halsell i USA som tilsynelatende ble afroamerikanere. Günther Wallraff tok identiteten Ali, tyrkisk innvandrer, i Tyskland. Den svenske reporteren Ester Blender Nordstrøm tok jobb som tjenestepike på en gård i 1914, og forfatteren Jack London vandret rundt som løsarbeider og bostedsløs i Londons East End for 100 år siden.

Deres erfaringer fra andre virkeligheter ble trykt i aviser og bøker.Denne typen reportasjearbeid har fått mange navn: rollereportasje, deltakende reportasje, antiautoritær aksjonskunst. I svensk reportasjeteori er det blitt kalt den vanskeligste, men også den mest spennende av alle journalistiske sjangre.

Diskusjonen rundt denne typen journalistikk har ofte kretset rundt det etiske aspektet ved forstillelsen ved at en reporter eller forfatter utgir seg for å være en annen og dermed baserer arbeidet sitt på en løgn om seg selv. Denne debatten er viktig, men her vil jeg konsentrere meg om andre spørsmål.

Hvilke motiver drev rollereporterne til eksperimentene? Og hva er følgene av denne typen journalistikk for journalistene og for de andre, de som ble oppsøkt av den forkledde reporteren?

De reporterne jeg nevner her, har alle som en praktisert sin rolle i mer enn en måned. Så vidt jeg kjenner til, finnes det ingen slike norske eksempler.

Tradisjonen kan følges tilbake til både Tyskland og USA i andre halvdel av det 19. århundre. Chicago-skolen i sosiologi hadde professorer som sendte studentene ut for å bo i slummen og sanke informasjon de ellers aldri ville få tilgang til. I Tyskland og Østerrike tok reportere arbeid i industrien og klarte på den måten å rapportere fra innsiden om groteske arbeidsforhold.

I dag er den mest kjente representanten for denne typen rollereportasje Günther Wallraff, og navnet hans har skapt verbet å "wallraffe", litt ufortjent siden denne typen reportasje var oppdaget lenge før han ble født.