Sosial utvikling

Med sosial utvikling mener vi utvikling av evnene barn og unge har til å inngå i samspill med mennesker. Begrepet sosial utvikling dekker både den evnen barnet har til å knytte seg til andre (tilknytning), og det å utvikle sosiale ferdigheter (sosial kompetanse).

Den sosiale utviklingen bygger på barnets biologiske forutsetninger og miljøet barnet vokser opp i. Derfor vil den sosiale utviklingen til barn og unge variere til tross for at de blir stimulert i det samme barnehage- og/eller skolemiljøet.

Sosial utvikling starter som et naturlig instinkt hos det nyfødte barnet og bygges på etter hvert som barnet vokser opp. Det er spesielt tre viktige milepæler i barns sosiale utvikling. Den første er når barn er i stand til å gjenkjenne ansikter og senere å tolke andres følelser gjennom det de signaliserer med kroppsspråket sitt. Den andre milepælen er når barnet er i stand til å fokusere på noe sammen med en annen, for eksempel sitte i armkroken og lese i ei bok sammen. Den tredje er når barnet er i stand til å forstå hvordan den andre har det. Det er viktig at vi kjenner til og forstår disse tre milepælene for å kunne stimulerer og bekrefte utviklingen.

Allerede i de første leveårene er barn aktive og kontaktsøkende individer. De tar naturlig initiativ til samhandling med sine foresatte gjennom å lage lyder, fakter og uttrykk i ansiktet.

Omsorgsfulle og stabile relasjoner påvirker barnets sosiale utvikling gjennom hele livet. Familien er den primære faktoren i tilknytningen, men også tilknytning til trygge omsorgspersoner i barnehage, skole/SFO, klubb og bolig har stor betydning for den sosiale utviklingen. Tilknytning kan du lese mer om i emnet om omsorg.

Sosial kompetanse er de ferdighetene vi har til vekselvis å tolke situasjoner og å finjustere vår egen væremåte til den situasjonen vi står i. Hvordan vi gjør det, kommer an på hvilke ferdigheter vi har til samarbeid, selvhevdelse, selvkontroll, empati og evnen til å vise ansvarlighet. Sosial kompetanse handler dermed om at barn og unge kan ta andres perspektiv, vise omsorg og nestekjærlighet, inngå på en god måte i felleskapet og uttrykke meningene sine samtidig som de avpasser væremåten sin til situasjonen. For å få til dette må barn og unge greie å balansere egne behov mot andres behov og hele gruppens behov for godt samspill. Denne kompetansen er betydningsfull for barna både i barnehage og skole og videre gjennom hele livsløpet.

Som et viktig mål i sosial utvikling står selvregulering. Selvregulering beskriver den evnen barn og unge har til å tenke før de handler, og om det de gjør, passer inn i ulike situasjoner. Det omfatter verdier og ønsker om å vise oppmerksomhet, å kunne hemme impulsive handlinger og å utsette belønning for å nå målene sine. Jo tidligere i livet barnet lærer seg selvreguleringen, desto bedre er det for videre utvikling og læring. Selvregulering er noe vi alle trenger for å nå målene våre og tilpasse oss sosialt.

Evnen til selvregulering er blitt observert hos barn i sin første levemåned (vende seg bort), og den utvikles gjennom barndommen. Etter hvert som barn blir bedre i stand til å regulere oppmerksomhet, følelser og atferd, utvikles selvreguleringen. Når de er oppmerksomme, blir barn og unge i stand til å oppfatte de viktigste signalene i en sosial situasjon og ignorere det som er uviktig.

Sosiale ferdigheter læres gjennom uformell observasjon og imitasjon av andre og/eller gjennom tilbakemeldinger du får på egne handlinger fra andre. Ferdighetsutvikling handler om å praktisere og øve seg og bruke tilbakemeldinger fra andre. Selv om barnet har lært sosiale ferdigheter, er det ingen garanti for at det vil ta dem i bruk. Å ta i bruk lærte ferdigheter avhenger av barnets motivasjon til å gjøre det, om barnet synes det er viktig å ta i bruk ferdighetene.

Ogden, T. (2015). Sosial kompetanse og problematferd blant barn og unge. Gyldendal Akademisk.