Filmens fortellerelementer

En filmfortelling bør ha en introduksjon, en hoveddel med et vendepunkt (komplikasjon) og en avslutning (resolusjon). Dersom filmen din er på 60 sekunder, bruker du 15 sekunder på innledningen, 30 sekunder på hoveddelen, og 15 sekunder på avslutningen.

I introduksjonen presenterer du konflikten, hovedkarakteren og miljøet handlingen foregår i. Det er viktig å engasjere publikum, slik at de får lyst til å se resten av filmen. I hoveddelen trappes konflikten og spenningen opp. Det hele topper seg når fortellingen når klimaks. I avslutningen blir spenningen utløst og løse tråder nøstet opp.

Hold publikum på pinebenken! Ingen ønsker å sitte tilbakelent i sofaen og få hele historien servert på gullfat. Hold tilbake informasjon og gi små hint for å skape forventninger hos publikum om at noe skal skje. Det blir ekstra spennende når vi som ser på filmen, vet mer enn hovedkarakteren.

Deretter må du fokusere på det som skal skje foran kamera. Det gjør du best ved å lage et bildemanus i forkant. I bildemanuset beskriver du hva som skjer, og hva karakterene i filmen gjør og sier.

Som oftest trenger du en eller flere skuespillere. Jobben med å finne den skuespilleren som passer best til rollen, kalles casting. I noen filmer bør karakterene ha et bestemt kostyme og/eller være sminket på en bestemt måte.

Omgivelsene som karakterene opptrer i, er et viktig fortellerelement. Tenk derfor nøye gjennom valg av location, det vil si stedet eller stedene hvor opptakene skal gjøres.

Lag en liste over gjenstander, rekvisitter, som skal være med i opptakene. Opptak utendørs er ofte avhengig av årstid og vær. Du må sørge for riktig lys og tenke over hvilke effekter ulik lyssetting kan gi. Farger på klær og gjenstander, og fargetonen i filmen (varm, kald) er også viktige fortellerelementer.

En film består av en serie av enkeltbilder. Film og foto har derfor mye felles. I en film er det viktig å variere bildeutsnittet. Et heltotalbilde gir oversikt over miljøet og situasjonen. Personene presenteres gjerne i totalbilde, men når de snakker sammen, skifter du til et halvnært bilde. Da er det enklere å følge dialogen. Nærbilder egner seg godt når du vil vise følelser og hvordan en person reagerer på det som skjer.

Dersom du kjører kameraet, kan du følge en person eller gjenstand i fart. Bruk fantasien, og finn en rullende gjenstand som du kan feste kameraet til! Bevegelsen kan også være vertikal (kran). Da må du kunne heise og senke kameraet. Når du zoomer inn og ut, står kameraet stille. Men den som ser på, får likevel en følelse av bevegelse.

Vanligvis er kameraet en tilskuer til det som skjer. Det kalles objektivt kamera. Men vi kan også bruke kamera til å vise hvordan det som skjer, oppleves av en av karakterene i filmen. Det kalles subjektivt kamera.

En film består av den lyden du tar opp når du filmer, og lyd som du legger på i etterkant. Diegetisk lyd er lyd som er en naturlig del av filmuniverset. Det kan være noen som snakker sammen (dialog), en bil som kjører forbi, eller lyden fra et musikkanlegg. Musikk eller andre lydeffekter legger du på som et ekstra lydspor i etterkant.

En viktig oppgave for redigereren er å korte ned fortellertiden ved å fjerne uvesentlige scener og konsentrere seg om de scenene som er sentrale i fortellingen. Det er mest vanlig å gjøre klipp mellom ulike scener ”usynlige” ved hjelp av inntoning, uttoning og overtoning. Men du kan også bruke synlig klipping, jump cut, som et fortellerelement i filmen. Det samme gjelder montasjeklipping. Da klipper du sammen to ulike scener og lar publikum skape seg et ”tredje bilde” av sammenhengen helt på egenhånd.

En film bør ha en tydelig klipperytme. Det er pulsen i fortellingen din. Klipperytmen bestemmes av avstanden mellom hvert klipp. Det er vanlig å øke klipperytmen når spenningen stiger.

I dag er det enkelt å legge til animasjoner og andre digitale effekter i en film. I profesjonelle filmer blir det lagt ned mye etterarbeid med lys-, farge- og lyddesign før filmen er ferdig.