Observasjon

Observasjon som innsamlingsmåte innebærer at du som forsker observerer og registrerer sosial samhandling eller atferd. Forskeren blir på denne måten en førstehåndskilde og kan sette sine observasjoner inn i en større sammenheng.

Den informasjonen som registreres kan være av både kvantitativ og kvalitativ karakter:

Kvantitativ undersøkelse

Vi kan for eksempel være interessert i å finne ut følgende: "Hvor stor andel fotgjengere går på rødt lys, og hvordan varierer denne andelen med kjønn og alder?" For å undersøke en slik problemstilling kan vi observere atferden til alle personene som skal krysse ett eller flere fotgjengerfelt.

Kvalitativ undersøkelse

Et annet eksempel kan være en undersøkelse av hvordan personer oppfører seg i køer på offentlige steder: i nærbutikken, på togstasjonen, flyplassen, postkontoret og så videre. Når er køene velorganiserte rekker, når er de kaotiske? Kan vi eventuelt finne et mønster, og noe som forklarer mønstrene?

Ikke-deltakende observasjon

Det som er felles for eksemplene ovenfor, er at vi som forskere er ikke-deltakende observatører av sosial samhandling, og at undersøkelsen i tillegg er skjult, det vi si at de som blir observert, ikke er klar over at de blir det. Videre observerer vi atferd i et offentlig rom der både personene som blir observert, og vi som forskere, er anonyme for hverandre.

Åpen observasjon kan likevel i mange tilfeller være en aktuell forskningsmetode. Da vet de vi observerer at de blir observert. Ulempen er at det kan påvirke atferden deres.

Når er det behov for samtykke fra dem som blir observert?

Det er knyttet etiske problemer og strenge krav til bruken av observasjon når vi skal undersøke andre typer sosial samhandling. Hovedregelen er at de vi undersøker, skal være informert om at de blir forsket på. Observasjonen skal altså være åpen.

Ikke nok med det: Personene skal i tillegg ha gitt sitt samtykke til at de blir forsket på. Dersom dere for eksempel har tenkt å observere personer på en skole, i en barnehage eller på et sykehjem, må disse personene ha gitt aktivt samtykke til å bli observert. For barn under 15 år må dessuten foresatte samtykke i observasjonen. I tillegg må selvsagt ledelsen ved institusjonen bli forespurt.

Vi kan for eksempel tenke oss at noen idrettsfagselever er utplassert i skole eller SFO og har satt seg som mål å kartlegge ulike motoriske ferdigheter hos barna. Da må de i forkant innhente tillatelse fra institusjonen og fra foresatte. Det vanlige er da at en spør om skolen kan informere foreldrene om den planlagte observasjonen og anbefale at de samtykker i at barna deres blir observert.

Deltakende observasjon

Deltakende observasjon brukes også mye av forskere. Med deltakende observasjon mener vi at forskeren driver feltarbeid, hun blir en del av miljøet hun skal observere. Feltarbeid er til vanlig mindre relevant i skoleprosjekter.

Observasjon av atferd i offentlige rom kan gjøre det mulig å undersøke problemstillinger som vanskelig lar seg besvare ved hjelp av intervjuer eller spørreskjemaer. Ved å observere kan vi ofte få mer pålitelig informasjon (mange vil kanskje ikke innrømme at de går på rødt lys). Det kan også hende at vi er interessert i en problemstilling som folk ikke selv reflekterer over (når de står pent i kø, for eksempel, og når gjør de ikke gjør det).

En viktig fordel ved ikke-deltakende og skjult observasjon er at vi som forskere ikke bryter inn i den normale samhandlingen mellom mennesker. Spørreskjemaundersøkelser og kvalitative intervjuer (dybdeinterjuer) innebærer at vi setter informantene våre i en kunstig situasjon. Dette kan påvirke den informasjonen de gir oss.

Dere må registrere observasjonene deres. Enten kan dere lage et strukturert skjema for å registrere atferd, eller dere kan ta notater som kan analyseres seinere.

En alternativ framgangsmåte kan være å bruke et videokamera, slik at dere har et filmmateriale som dere kan analysere. Men dersom dere skal gjøre filmopptak, må dere alltid innhente tillatelse fra personene dere skal filme.