Fagartikkel

Stortingsvalg

I et demokrati kreves det at hver borger har en stemme. Men veier hver stemme likt ved valget til Stortinget? Svaret er nei, og årsakene finner vi i valgordningen.

Denne videoen fra Stortinget forklarer i korte trekk hvordan valgordningen i Norge fungerer.

Kort om valgordningen

I Norge har vi stortingsvalg hvert fjerde år. Alle norske statsborgere som er over 18 år eller som fyller 18 år i valgåret, kan stemme. Når vi avgir stemme, kan vi forhåndsstemme eller møte opp i valglokalet på valgdagen. Selve stemmegivningen skjer ved at en plukker ut lista til det partiet en vil stemme på og legger den i en valgurne. På listene står navn på personer som er partiets kandidater til å komme på Stortinget. Personene øverst på lista har størst sannsynlighet for å komme på Stortinget og bli stortingsmandater for sitt parti og sitt distrikt.

Norge er delt i 19 valgdistrikter. Disse distriktene tilsvarer omtrent de gamle fylkene slik de var før regionreformen slo sammen flere fylker. I dag har vi bare elleve fylker. Mandatene blir beregnet ut fra hvor mange stemmer partiene får i valgdistriktene. I praksis er det ikke slik at alle stemmer teller like mye. For å forstå hvordan dette henger sammen må vi gå litt dypere inn i valgordningen og prinsippene som ligger bak.

Overordnede hensyn i valgordningen

Stortinget skal gjenspeile folkets vilje. Men som i mange andre demokratier har vi heller ikke i Norge hatt en valgordning som er matematisk rettferdig. Siden 1814 er valgordningen blitt endret mange ganger. Den er blitt til som et resultat av en politisk dragkamp, men den har også forsøkt å ivareta flere overordnede hensyn.

De viktigste overordnede hensynene er:

Velgernes vilje

Velgernes vilje skal komme til uttrykk gjennom Stortingets sammensetning. Dette er grunnlaget for ordningen med direkte valg og forholdstallsvalg. I tillegg skal ordningen med utjevningsmandater utjevne urettferdige forskjeller som kan oppstå når man fordeler mandatene mellom partiene.

Direkte valg innebærer at velgerne stemmer direkte på representanter for valgdistriktet ved å gi sin stemme til et partis valgliste.
Forholdstallsvalg betyr at partilistene får samme prosentdel av mandatene som de fikk stemmer i valgdistriktet. Hvis en liste får halvparten av stemmene i et distrikt, får det partiet halvparten av mandatene i det distriktet. 150 av de 169 mandatene på Stortinget velges på denne måten. Disse kalles distriktsmandater.
Utjevningsmandater er plasser på Stortinget som tildeles de partiene som fikk dårlig uttelling i valgdistriktene. Det kan være partier som nesten fikk et mandat i flere distrikter. Det er 19 slike utjevningsmandater, ett for hvert valgdistrikt.

Styringsdyktig flertall

Valgordningen skal bidra til å etablere styringsdyktige flertall. I praksis betyr dette at den skal hindre at veldig mange små partier kommer inn på Stortinget. Dette reguleres gjennom sperregrensa. Sperregrensa er satt til 4 %. Det betyr at bare partier som har mer enn 4 % oppslutning på landsbasis, er med på fordelingen av utjevningsmandater.

Distriktsinteresser

Valgordningen skal sikre at spesielle interesser i tynt befolkede områder i Norge blir representert. Dette gjøres gjennom arealfaktoren. Hvor mange mandater som skal representere et valgdistrikt, bestemmes ikke bare av antall innbyggere i et distrikt, men også av hvor stort valgdistriktet er.

Ordningene med arealfaktor og sperregrense er omstridt.

Kan du tenke deg noen argumenter for eller mot arealfaktoren?
Kan du tenke deg noen argumenter for at sperregrensa burde vært lavere eller høyere enn 4 %? Eller kanskje den kunne fjernes helt?

På lavinia.no kan du leke deg med ulike valgordninger og se hva som skjer med resultatet når du endrer på faktorer som arealfaktoren og sperregrensa.