Hva menes med østlige og vestlige religioner?

Alle de store religionene har enten sitt opphav i Midtøsten eller India. Religionene med opphav i Midtøsten (kristendommen, jødedommen og islam) har spredt seg mest i den vestlige delen av Asia, Europa, Afrika og Amerika og kan kalles vestlige religioner. Religioner med opphav i India (hinduisme, buddhisme, sikhisme og jainisme) har spredt seg mest i den østlige delen av Asia og kan kalles østlige religioner.

Fellestrekk i vestlige religioner

Jødedommen, kristendommen og islam har alle opphav i Midtøsten. De er alle monoteistiske religioner, de har bare én gud, og troen på denne guden er på ulike måter sentrale for å oppnå frelse.

Et annet navn som er brukt på jødedommen, kristendommen og islam er abrahamittiske religioner, fordi de alle har hellige tekster som peker på Abraham som stamfar. I tillegg til historien om Abraham (Ibrahim i islam) har disse tre religionene mange andre myter til felles, for eksempel skapelsesberetningen og historien om Moses (Musa i islam).

De vestlige religionene har et lineært historiesyn. Det vil si at de mener historien har en begynnelse og en slutt. Alle de tre religionene mener historien startet med at Gud skapte verden, og at det vil slutte med en dommedag der verden går under og menneskene får sin endelige dom av Gud. Forestillinger om dommedag er imidlertid lite sentrale i jødedommen, og det varierer veldig innad i kristendommen og islam hvor viktig dette er.

Fellestrekk i østlige religioner

Hinduismen, buddhismen, sikhismen og jainismen har opphav i India. Et viktig fellestrekk ved disse religionene er synet på karma og samsara. Samsara er troen på at mennesket er fanget i verden gjennom gjenfødelse, og målet er å komme ut av denne sirkelen av gjenfødsler.

De østlige religionene er også enige om at det er handlingene dine (karma) som bestemmer hvilken tilstand du vil bli gjenfødt i. Denne troen på gjenfødelser er et uttrykk for et syklisk historiesyn som skiller disse religionene fra de vestlige religionene med sitt lineære historiesyn.

De østlige og vestlige religionene har altså noen fellestrekk vi kan bruke til å skille dem fra hverandre. Det kan være interessant å sammenlikne religioner på tvers av disse skillelinjene. Det er imidlertid ikke helt uproblematisk å dele religionene inn i to grupper på denne måten.

Det er veldig upresist å dele verden i en østlig og en vestlig del basert på religionenes utbredelse. Et eksempel som illustrerer dette er Indonesia, som er verdens største muslimske land. Indonesia ligger øst for kjerneområdet til de østlige religionene.

Hvis vi i stedet tar utgangspunkt i hvor de store religionene har oppstått, er det enklere å dele inn i "religioner med opprinnelse i Midtøsten" og "religioner med opprinnelse i India". Da kan man kanskje også kalle den første gruppen for "vestlig" og den andre for "østlig", siden India ligger øst for Midtøsten. Problemet med dette er at en slik inndeling ser helt bort fra alle andre religioner som ikke har opprinnelse i et av disse to områdene, for eksempel tradisjonell afrikansk religion, japansk shinto eller nyere religioner som Scientologikirken eller mormonerne.

Østlige og vestlige religioner er altså problematiske begreper. De kan likevel gi oss en måte å forstå og gruppere religioner på og være et utgangspunkt for sammenlikning.

Når inndelingen i østlig og vestlig brukes i læreplanen, sier det noe om at det skal være en bredde i utvalget av religioner dere jobber med. I faget skal du være innom forskjellige typer religioner, slik at du får en god base til å forstå andre religioner senere.