Den lutherske kirke – opprinnelse og utvikling

Martin Luther (1483–1546) var opprinnelig en katolsk munk som levde i dagens Tyskland. Han studerte Bibelen og mente at den kristne læren slik den ble praktisert i den katolske kirken, ikke alltid var riktig. Luther protesterte blant annet mot pavens stilling som Guds stedfortreder på jorden

Kritikken som Martin Luther framførte i doktoravhandlingen sin ved universitetet i Wittenberg i 1517, førte til et brudd med den katolske kirken. Luther ble bannlyst av paven, noe som innebar at han ble nektet å ta del i kirkens sakramenter. Han gikk da ut av klosteret, ble etter hvert gift med en tidligere nonne og etablerte en familie sammen med henne.

Særlig kritisk var Luther til praktiseringen av botens sakrament. I den katolske kirken kan presten, på kirkens vegne, ta imot skriftemål og gi syndforlatelse (absolusjon). Praksisen med avlatshandel, det vil si å betale til kirken for å få slettet syndene sine, ble fordømt av Luther. En venn av ham, Philipp Melanchton (1497–1560), var en av flere samtidige som kritiserte den katolske kirken og omformulerte den kristne læren. Slik ble læren til en egen kristen trosretning, som fikk gjennomslag i det nordlige Tyskland og i Norden.

Retningen blir kalt den evangelisk-lutherske kirken. En annen grunn til at den lutherske læren ble etablert, var at lokale fyrster brukte splittelsen i den kristne kirken til å styrke sin egen politiske makt.

Den tysk-romerske keiseren, Karl 5., ba i 1530 de tyske fyrstene som hadde sluttet seg til den lutherske læren, om å gjøre rede for den. Slik ville keiseren bidra til at den katolske kirken ikke ble splittet. Melanchton utarbeidet da en tekst som oppsummerte den kristne læren slik Luther og hans tilhengere utformet den. Teksten blir kalt Confessio Augustana, eller den augsburgske bekjennelsen. Meklingsforsøket førte ikke fram. I stedet ble den augsburgske bekjennelsen en viktig bærebjelke i de evangelisk-lutherske kirkene.

Boktrykkerkunsten var en ny oppfinnelse på Luthers tid, og den gjorde det lettere og billigere å gi ut Bibelen. Bibelen var på latin og forbeholdt de få som kunne lese språket. Luther arbeidet selv med å få den oversatt til tysk. Slik mistet prestene og biskopene eneretten til å lese Bibelen. Nå kunne mange flere lese teksten selv og gjøre seg opp sine egne meninger.

Ved reformasjonen fikk vi en statskirkeordning i de nordiske landene. Det vil si at kongen var den øverste lederen av kirken. Luther la vekt på at et land skulle styres av en konge eller fyrste som fikk kraft og nåde fra Gud, en tankegang som var hentet fra Det gamle testamentet. Fra 1700-tallet, men særlig på 1800-tallet, ble evangelisk-lutherske frikirker etablert både i Tyskland og i Nord-Amerika. Nord-Amerika har i dag ca. 40 selvstendige evangelisk-lutherske frikirker. Også i Norge finner vi en evangelisk-luthersk frikirke. Den ble skilt ut fra den norske statskirken i 1877.

I alt finnes det 140 ulike lutherske kirkesamfunn, som er organisert i Det lutherske verdensforbund. Organisasjonen ble etablert i 1947 og har hovedsetet sitt i Genève i Sveits.

I 1537 bestemte den dansk-norske kongen, Christian 3., at evangelisk-luthersk kristendom skulle være statens religion. Grunnloven av 1814 bekreftet dette. Denne ordningen varte i Norge fram til 1. januar 2017, altså i 480 år.

Den norske kirke blir ledet av tolv biskoper, som hver har ansvar for et geografisk område, som blir kalt bispedømme. Biskopene velger én fra bispekollegiet til leder. Denne lederen blir kalt preses, «den første». En ny preses blir valgt hvert tredje år, på et bispemøte. Når biskopene møtes, blir alltid lærespørsmål diskutert.

I Den norske kirke blir det holdt bispemøte hvert år. De siste årene har bispemøtene drøftet spørsmålet om fri abort (1970-årene), kvinners rett til å bli prester (1950- og 60-årene), homoseksualitet og vielse av homoseksuelle (2000-tallet til i dag) og økumenikk. Økumenikk dreier seg om hvordan ulike kristne konfesjoner skal bli mer enige seg imellom.

Homoseksuell praksis var inntil 1972 forbudt i Norge. I dag kan par av samme kjønn få kirkens velsignelse til å gifte seg.

Den første kvinnelige presten i Norge, Ingrid Bjerkås, ble vigslet i 1961. Rosemarie Køhn ble Norges første kvinnelige biskop, i Hamar i 1993, og Kari Veiteberg er den første kvinnelige biskopen i Oslo, fra 2017.

I hele verden finner vi i underkant av en milliard protestantiske kristne. Av dem er ca. 75 millioner lutherske kristne. De fleste bor i USA og den nordlige delen av Europa.

Etter at kirken i Norge ikke lenger er en statskirke, har medlemstallet gått tilbake her i landet. I 2018 var drøyt 70 prosent av den norske befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Oppslutningen om kirken gikk også tilbake de siste årene før statskirkeordningen ble opphevet.