Draumkvedet - Norwegian (SF vg2) - NDLA

Skip to content
Litterære tekster

Draumkvedet

Draumkvedet er én blant mange fortellinger som skildrer en ferd ned til dødsriket. Slike tekster omtales gjerne som visjonslitteratur.
En svart hest med rytter leder en følge av hester og ryttere. Under sjeler på vei til himmel eller helvete. Illustrasjon.
Motiv fra Draumkvedet: Fyri rei Grutte gråskjeggji ... Image: Wikimedia Commons / Public domain

Grunnlaget for disse fortellingene er troen på at sjelen må gjøre en lang reise etter døden, før den når fram dit den skal være. Ut av denne troen vokser forestillinga om at det er mulig å å gjøre denne reisen i levende live og siden vende tilbake til vår verden.

Draumkvedet (utdrag)

0:00
-0:00
Audio: Dialektxperten / CC BY-NC 4.0
Sammendrag av handlinga i Draumkvedet

Olav Åsteson faller julekvelden i dyp, ekstatisk søvn, og våkner først trettende dag jul. Da rir han til kirka, setter seg i kirkedøra og forteller hva han har drømt.

Han har sett livet på andre sida av grava; skjærsilden, himmelrike og helvete. Reisen til den andre verden var full av uhygge og redsel. Han måtte ned på havets bunn og opp igjen til skyene, det var høye fjell og dype daler, og han hørte hvordan det durte i elver under jorda, men ellers var alt stille.

Han kommer til et stort tornekratt og farer over det, enda han river i stykker kåpa si og stikker føttene sine, og kommer til slutt fram til brua over til den andre verden; den gull-belagte Gjallarbrua. Den er ikke lett å krysse: Den henger høyt oppe i lufta, er innsatt med sylskarpe pigger og tinder, og skremmende dyr holder vakt over den. Bare rettskafne sjeler kommer over. Deretter må han vasse over bunnløse myrer, og da først er han kommet til den verden der de døde er – den "andre heimen".

Først får han se de fagre, sollyse englene i Paradiset, men det varer ikke lenge før Guds mor ber ham om å reise til Brokksvalene, forværelset til pinestedet, der den foreløpige dommen som sjelen får rett etter døden, skulle stå. Så kommer den mektige skildringa av dommen, med de to hærene som møter hverandre – djevlehæren fra nord på svarte hester, og englehæren fra sør på hvite hester. St. Mikael løfter domsbasunen og kaller sjelene fram for dommen. Syndersjelene skjelver som aspeløv i vinden, og alle gråter for sine synder.

Så farer han gjennom skjærsilden og helvetet, og ser mye nød og elendighet. Straffen svarer til synden: Drapsmannen må bære med seg den han har drept, hvor han står og går, den gjerrige som hadde en "trang" sjel, er smidd fast i ei kåpe av bly.

Til slutt gir Olav Åsteson oss den lærdommen som disse sterke synene har prentet inn i ham: Gode gjerninger får sin lønn i den andre verden, de følger den døde på den siste ferden og verner ham mot alt ondt. Men det gode må være gjort uten baktanker.

Draumkvedet blei skrevet ned av Molkte Moe og gjengis her i modernisert utgave av Knut Liestøl. Du finner ordforklaringer under kvadet.

Del I

1.
Vil du meg lyde, eg kveda kan
om einkvan nytan drengjen,
alt om 'n Olav Åsteson,
som heve sovi so lengje.

2.
Han la seg ned om joleftan
sterkan svevnen fekk;
vakna kje fyrr om trettandagjen,
då folkje åt kyrkjun gjekk.

Og det var Olav Åsteson,
som heve sovi so lengje.

3.
Han la seg ned om joleftan,
no hev 'n sovi så lengje,
vakna 'kje fyrr um trettandagjen,
då fuglane skoke vengjir.

4.
Han vakna 'kje fyrr om trettandagjen,
då soli rann i lie,
då sala han ut fljotan folen,
han ville åt kyrkjun rie.

5.
Presten stend'e fyr altare
og les upp lestine lange,
Olav set seg i kyrkjedynni
og tel'e draumane mange.

6.
Gamle mennar og unge
dei gjev'e ette gaum'e,
med' han Olav Åsteson
tele sine draume.

Del II

7.
Eg la meg ned um joleftan
sterkan svevnen fekk,
vakna 'kje fyrr om trettandagjen,
då folket åt kjyrkjun gjekk.

Fyr månen skin'e
og vegjine falle so vide.

8.
Eg hev vori meg opp med sky
og ned-att med havet svarte; -
den, som vil mitt fotspor fylgje,
lær 'kje av blidom hjarte.

9.
Eg hev vori meg opp med sky
og ned-att med havsens grunne; -
den, som vil mitt fotspor fylgje,
lær 'kje av blidom munne.

10.
Eg hev vori meg upp med sky
og ned att på svarte dikje,
eg hev sett åt heite helvite
og ein deil av himmerikje.

11.
Eg hev fari ivi vigde vatnet
og ivi djupe dalar;
høyrer vatn og ser det inkje,
unde jordi so mune det fara.

12.
Eg er så trøytt og ferde-mod,
og inna så mune eg brenne;
eg høyrer vatn, og fær det inkje,
unde jordi så mune det renne.

13.
Inkje kneggja soten min,
inkje gjøydde min hund'e,
inkje gol dei ottefuglan',
det tottest meg vera under.

14.
Eg var meg i auromheime
i mange netter og trå,
det veit gud i himmerik
hosse mang ei naud eg såg.

15. Eg kan noko av kvòrom
derfyr tikjest eg frod;
eg var longe i moldi mòka,
ha eg tott den dauden god.

Del III

16.
Fysste eg var i uteksti,
eg fór ivi tynnyr-mog;
sund'e gjekk mi skarlakskåpe,
og neglan' av kvòr min fot.

For månen skin'e,
og vegjine falle så vide.

17.
Så var eg meg i uteksti
igjenom den tynnyr-ring:
sund'e gjekk mi skarlakskåpe
og neglan' av kvòr mi fing.

18.
Kjem eg meg åt Gjallarbrui,
ho heng'e så hågt i vinde;
ho er òll me gulle slegji
og saum i kvòrjom tinde.

19.
Ormen høgg'e, og bikkja bit'e
og stuten stend mitte på leii;
tri er tingji på Gjallarbrui
og alle er gramme og vreide.

20.
Bikkja bit, og ormen sting,
og stuten stend og stangar —
der slepp ingjen ivi Gjallarbrui,
som feller domane vrange.

21.
Eg hev gjengji Gjallarbrui,
ho er båe bratt og lei;
vassa så hev eg dei Våsemyran',
no er eg kvitt'e dei.

22.
Va'i så hev eg dei Våsemyran',
der hev 'kje sta'i meg grunn;
no hev eg gjengji Gjallarbrui
med rapa moll i munn.

23.
Eg hev gjengji Gjallarbrui,
og der var krokane på;
men eg totte tyngre dei Gaglemyran',
gud bære den dei skò gå!

Del IV

24.
Så kom eg meg åt votno dei,
der isane brunne blå,
Gud skaut det i hugjen min:
eg vende meg derifrå.

For månen skin'e
og vegjine falla så vide.

25.
Eg var meg i auromheime,
ingjen der eg kjende,
berre ho sæle gudmor mi
med raude gull på hende.

26.
Sume fór ivi Grimaråsen
og sume ivi Skålestrond,
men dei som fór ivi Gjallarhylen,
dei kome våte fram.

27.
Så tok eg av på vetterstig
alt på mi høgre hònd:
Der såg eg meg til Paradis,
det lyser ivi vene lònd.

28.
Der såg eg att'e gudmor mi;
meg mune 'kje betre gange:
"Reis du deg te Brokksvalin,
der skò domen stande!"

Del V

29
Eg var meg i aurom heime
i mange nættar og trå;
det veit Gud i himmerik,
hossi mang' ei nau eg såg.

I brokksvalin
der skò domen stande.

30.
Der kom ferdi norante
og den rei no så kvast:
fyre rei Grutte Gråskjeggje
alt med sitt store brass.

31.
Der kom ferdi norantil,
det totte eg vera verst:
fyre rei Grutte gråskjeggje,
han rei på svartan hest.

32.
Der kom ferdi sunnantil
det tottest meg vera best;
fyre rei sankte Såle-Mikkjel
han rei på kvitan hest.

33.
Der kom ferdi sunnantil
og den rei no so tvist:
fyre rei sankte Såle-Mikkjel
neste Jesum Krist.

34.
Der kom ferdi sunnantil
ho tottest meg vera trå;
fyre rei sankte Såle-Mikkjel
og luren unde armen låg.

35.
Det var sankte Såle-Mikkjel,
han bles i luren lange:
"Og no skò alle såline
fram fyr domen gange!"

36.
Men då skolv dei synde-såline
som ospelauv fyr vinde,
og kvòr den, kvòr den sål der var,
ho gret fyr syndine sine.

37.
Det var sankt Såle-Mikkjel,
han vog i skåle-vikt;
so vog han alle synde-såline
bort til Jesum Krist.

Del VI

38.
Eg såg meg einom drengjen
det fyste eg vart ved,
liten småsvein bar han i fangje
og gjekk i jordi til knes.

39.
Kjem eg med åt manne dei,
kåpa den var bly:
hass arme sål i dessom heime
var trong i dyre tid.

40.
Kjem eg med åt manne dei,
dei bar på gloande jord:
Gud nå'e dei fatige såline,
som flutte deildir i skog!

41.
Kjem eg meg at bonno dei,
dei stoge so høgt på glo:
Gud nå'e dei synduge såline,
ha banna bort far og mor!

42.
Kjem eg meg åt podda og ormen
dei hoggje kvòrare i sporde:
det var dei synduge syskjenbonni
som gifte kvòrare på jordi.

43.
Der møtte eg dei ormane tvei
dei bit'e kvòrare i sporde:
dei sto kinna i raude blodet,
det var så tung ei vinne.

44.
Kjem eg meg åt Syslehuset;
der var trollkjerringan' inne:
dei sto kjinna i raude blodet,
det var så tung ei vinne.

45.
Der er heitt i helvite,
heitar hell nokon hyggje.
er hengde dei 'pivi ein tjørukjetil
og brytja ned-i ein presterygg'e.

Del VII

46.
Sæl er den i fø'sheimen
fatige gjev'e sko:
han tar inkje berrføtt gange
på kvasse heklemog.

Tunga talar
og sanning svarar på domedag.

47.
Sæl er den i fø'sheimen
fatige gjeve ku.
Han tar inkje sulum gange
på håge Gjallarbru.

48.
Sæl er den i fø'sheimen
fatige gjeve brau:
Han tar inkje ræ'ast i auromheime
fyr horske hundegau.

48.
Sæl er den i føisheimen
fatige gjeve konn;
han tar inkje ræ'ast på Gjallarbrui
fyr kvasse stutehonn.

50.
Sæl er den i fø'sheimen
fatige gjeve mat;
han tar inkje ræ'ast i auromheime
anten fyr hæ'e hell hat.

51.
Sæl er den i fø'sheimen
fatige gjeve klæ'e;
han tar inkje ræ'ast i auromheime
fyr håge kjellar-bræ'e.

Del VIII

52.
Gamle mennar og unge,
dei gjeve atte gaum'e:
det var han Olav Åsteson,
no hev han førtålt sine draume.

Statt upp, du Olav Åsteson,
som heve sovi så lengje.

Ordforklaringer


Del I – Visjonens ramme
einkvan nytan drengjen – en eller annen dugende kar
skoke – ristet på
fljot – rask, snar
lestine – de hellige tekstene
tel'e – fortelle
gaum – oppmerksomhet

DEL II – Forord av visjonæren
fotspor fylle – gjøre samme reisen
blidom – dativform av blid
dikje – hengemyr, sølehull
vigde vatnet – elva i dødsriket
ferdemod – trøtt av reisen
sote – svart hest, her: helhesten
ottefuglan' – morgenfuglene
auromheim – den andre verden
trå – langvarig, som går langsomt
kvòrjom – hver og en
frod – vis, kunnskapsrik

Del III – Ferden til dødsriket
 uteksti (avledning av extasis + exitus) – vanlige begrep i visjonsdiktninga om sjelen som forlater legemet
tynnyrmo – tornekratt, tornemo
i vinde – i lufta
oll – hele
ting – her: skapning, vette
der hev kje sta'i meg grunn – jeg fant ikke fast grunn noe sted
krok – mothake
med rapa mold i munn (med gravjord i munnen) – som død mann

Del IV – Ferden i dødsriket I
votno dei – de vannene
brunne – brant
blå – svart
"der isane brann svarte" – der det på samme tid var isende kaldt og kokende hett
med raude gull på hende – med gullringer på fingrene
vetterstig – vinterveien
meg mune kje bet'e gange – det gikk meg ikke bedre enn at ...

Del V – Den foreløpige dommen
Pilegrimskyrkja = Brokksvaline
Grutte gråskjeggje = djevelen
brass – sverm, følge
såle Mikkjel – "sjele-Mikael" = erkeengelen Mikael som etter katolsk tro tar imot sjelen når den forlater kroppen
tvist – stille

Strofe 33: Det at Kristus dukker opp her i foreløpig-dommen, er neppe opprinnelig i teksten.

Del VI – Ferden i dødsriket II
i dessom heime – i denne verden
deild – merkestein
bonno dei – de barna
stoge – stod
banne bort – forbanne
tvei – to
syslehuset – straffestedet for trolldom
vinne – arbeid
hyggje – tenke
tjørukjetil – tjærekjele
brytje – skjære opp kjøtt til koking

Del VII – Lønna for gode gjerninger
i fø'esheimen – her i verden, mens man lever
sumlug – svimmel
horsk – harsk
gau – gjøing
hæ'e – spott
kjellarbræ'e – trolig de store isbreene som er omtalt i strofe 24

Related content

Written by: Folkediktning.
Last revised date 01/30/2019