Verdens beste tale?

"I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: 'We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.'

I have a dream that one day on the red hills of Georgia, the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.

I have a dream that one day, even the state of Mississippi, a desert sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will turn into an oasis of freedom and justice.

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.

I have a dream today!"
(King, 1963)

Hør eller les hele talen hos americanrhetoric.com.

Utdraget over er fra en av verdens mest berømte taler. Det er talen politikeren Martin Luther King holdt i 1963, da han kjempa sin siste, bitre kamp om fullstendige borgerettigheter for afroamerikanere i USA. Han ble drept av en snikskytter i 1968. Talen er så kjent at den svært ofte siteres og brukes som et symbol på kampen for diskriminerte folks rettigheter.

Hvorfor er denne talen blitt så kjent? Hvilken mystisk kraft gjør disse orda så spesielle? Hva slags kompetanse ligger bak dette velformulerte og gripende budskapet – et medfødt talent eller en nøye uttenkt strategi for talen? Antakelig er det en kombinasjon.

Martin Luther King var ikke bare en talentfull taler, han var også en mester i retorikk. Retorikk er læren om hvordan man kan overbevise andre. Martin Luther King gjorde det ved å tale vakkert, virkningsfullt og med moralsk tyngde til sitt publikum. Han lyktes fordi han hadde grundig kunnskap om emnet, om tilhørerne og om situasjonen talen skulle framføres i.

Martin Luther King forteller oss noe om hvordan vi kan lykkes i kommunikasjonen med andre. Det dreier seg om å kommunisere et budskap som underbygger senderens troverdighet, som vekker mottakerens interesse, og som demonstrerer kunnskap om selve saksforholdet.

Patos: en oppfordring til handling

Det er viktig å huske på at de retoriske grepene ikke er et mål i seg selv, bare et middel til å nå det overordnede målet: å overbevise mottakeren. Når Martin Luther King framkaller sinne, medfølelse eller dårlig samvittighet med talen sin, er ikke målet at folk skal bli sinte, medfølende eller tynga av dårlig samvittighet, men at de skal handle.

Etos: erfaring og kunnskap styrker troverdigheten

Det var ikke bare patosgrepet som gjorde Martin Luther Kings tale virkningsfull. Som afroamerikaner kunne han framstå med troverdighet (etos) basert på egen erfaring. Denne erfaringa bruker han også i talen.

Du har vurdert hvem du skal tale til, du har brukt denne kunnskapen til å velge innfallsvinkler og momenter, og du har lagd en rekkefølge på momentene som det er lett for tilhørerne å følge. Da er du godt i gang, du har lagt forholdene til rette for at tilhørerne vil lytte med interesse. Nå må du arbeide med selve utforminga av teksten. Ifølge de klassiske retorikerne skal språket være korrekt, klart, vakkert og tilpasset tale- eller skrivesituasjonen.

Korrekt, klart og vakkert språk

Korrekt språk er feilfritt språk. De fleste tale- og skrivesituasjoner krever korrekt språkbruk. Feil og mangler vil svekke din troverdighet og gjøre mottakerne skeptiske til budskapet. Klart språk innebærer å velge treffende og forståelige ord og uttrykk. Vakkert språk er noe vanskeligere å definere, men vi kan i hvert fall si at den vakre teksten helst viser mottakerne budskapet gjennom bilder og eksempler. "Show, don't tell" er et viktig grep i filmkunst fordi filmhistorien først og fremst fortelles ved hjelp av bilder, men også den verbale kommunikasjonen har sine billedlige virkemidler som gjør at vi kan "se ting for oss".

"I have a dream that one day, even the state of Mississippi, a desert sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will turn into an oasis of freedom and justice."

Bilder som taler

Det Martin Luther King gjør, er å vise tilhørerne talende bilder i stedet for å si direkte at de blir undertrykt. "Mississippi er en ørken som kveles av urettferdighetens hete" er et slikt bilde, en såkalt metafor. Tilhørerne kan lett forestille seg den kvelende varmen, og bildet gjør et mye sterkere inntrykk på dem enn om King bare hadde konstatert at Mississippi er et ulevelig sted der urettferdighet rår.

De mest vellykkede bildene skaper Luther King når han setter dem opp i antiteser, det vil si som kontraster eller motsetningspar. Se for eksempel på de parvise motsetningene i setninga "... a desert sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will turn into an oasis of freedom and justice." Dette virker overbevisende på tross av den enkle argumentasjonen. For du vil vel heller leve i en oase enn i en ørken, og du vil vel heller ha frihet og rettferdighet enn urettferdighet og undertrykkelse?

Rytme og klang

Når talen i tillegg klinger så vakkert, skyldes det blant annet at enkelte lyder blir gjentatt mange ganger, slik som vislelydene (s, sj) og k-lydene i eksemplene nedenfor:

• "Mississippi is a desert sweltering ... injustice and oppression ..."
• "... judged by the color of their skin, but by the content of their character."

På denne måten skaper King en tydelig rytme tilhørerne nesten umerkelig faller inn i. Med jevne mellomrom legger han også inn gode pauser, både som en del av rytmen og for å gi publikum anledning til å la orda hans synke inn før han går videre. Alt dette gjør sitt til at publikum er med ham hele talen gjennom.

Tilpasning til tale- eller skrivesituasjonen

Ser vi bak de gripende formuleringene og unnlater å la oss besnære av dem, kan vi undersøke argumentasjonen hans. Da oppdager vi at talen er satt sammen av en rekke påstander som det ikke føres bevis for i selve talen. Lytteren må godta påstanden om at Mississippi er en ørken som kveles av urettferdighet og undertrykkelse, og at afroamerikanere dømmes etter hudfargen, ikke etter hvordan de oppfører seg. Disse påstandene er premissene talen bygger på, og som Luther King går ut fra at lytterne er enige i. Hadde Luther King talt til ei forsamling med for det meste hvite tilhørere, ville han kanskje ha valgt andre virkemidler. Vi kan si at talen er nøye tilpasset talesituasjonen han opptrådte i, der flesteparten av tilhørerne var afroamerikanere.

Patos – det sterkeste grepet

Men talen fenger også i dag, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å peke på at King talte til mennesker som i utgangspunktet godtok premissene for talen. Det er ikke saksargumentene (logos) som overbeviser oss. Det gjør derimot det bilderike språket, de sterke kontrastene, den rettferdige harmen og den suggererende rytmen. Det er patosgrepet som dominerer her, i kombinasjon det moralske alvoret i budskapet.

Eide, T. (1990). Retorisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.

Kjeldsen, J. E. (2004). Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus forlag.

Askeland, N., Otnes, H., Skjelbred, D. & Aamotsbakken, B. (1996). Tekst i tale og skrift. Innføring i tekstarbeid. Universitetsforlaget.

Jensen, L. B. (1987). Du af elfenbenstårnet – fortælleteknik for fagfolk der vil skrive en god historie. København: Gyldendal.