Skjønnlitteratur

Dersom sakprosaen handler om virkeligheten, hva handler da skjønnlitteraturen om? Forfatteren Harald Rosenløw Eeg har fortalt i et intervju at han skriver skjønnlitteratur fordi han ikke klarer å holde seg til sannheten. Han bare må endre på historier og pynte på dem. Vil det si at han lyver, og at historiene hans derfor er uinteressante?

Slik er det selvsagt ikke. Vi vet nemlig på forhånd at vi skal oppfatte skjønnlitterære tekster som oppdikta. Vi kan leve oss inn i personer og handlinger, samtidig som vi er klar over at de ikke fins i det virkelige liv. Skjønnlitteraturen gir oss opplevelser og underholdning, men også innsikt og kunnskap – bare på en annen måte enn sakprosaen.

Fra gammelt av deler vi inn skjønnlitterære tekster i tre hovedgrupper: episke, lyriske og dramatiske tekster. Til den episke diktningen regner vi alle typer fortellinger. Den lyriske diktningen omfatter dikt av alle slag, både med og uten musikk. Og dramatisk diktning er all diktning som blir spilt på en scene slik at tilskuerne kan få oppleve handlinga "på direkten".

Gamle begreper – som fortsatt er aktuelle!

Begrepene episk, lyrisk og dramatisk sier noe om hvordan tekstene opprinnelig ble framført: Et epos er ei lang heltefortelling i bunden form som ble formidla muntlig av en forteller, diktet ble deklamert til lyremusikk, og dramaet ble spilt utendørs i store amfiteatre.

Denne tradisjonelle inndelinga fungerer fremdeles godt, og mange skjønnlitterære tekster kan uten problemer plasseres innenfor ei av de tre hovedgruppene. Men i dag er fortellinger like mye skriftlige som muntlige. Mye lyrikk blir fortsatt sunget til musikk, men i tillegg fins det mange dikt som bare skal leses. Og dramascenen finner vi i dag både i teatersalen, i radioen, på kino, på tv og på alle mulige andre skjermer – men fortsatt også utendørs.

Gro Dahle er en allsidig forfatter som er særlig kjent for dikta og barnebøkene sine. Hun holder skrivekurs for både skoleelever, journalister og forfattere.