Kunnskapsformidling i opplysningstida
Flora Danica er tittelen på to bøker som i tekst og bilder skildrer dansk og norsk flora (planteliv). Den eldste boka ble gitt ut i 1648 av den danske legen Simon Paulli. Han var professor og kirurg ved Universitetet i København. Det var danskekongen Fredrik 3. som ga Paulli oppdraget. Formålet var å lage ei plantesamling som kunne være til opplysning for vanlige folk.
I 1755 startet den tyske professoren Georg Christian Oeder arbeidet med å kartlegge norske planter for Flora Danica. Med seg hadde han en illustratør som tegnet alle plantene som ble registrert. Tegningene ble overført til kopperplater, som så ble brukt i trykkeprosessen. Flere norske botanikere deltok i arbeidet med verket, blant andre biskop Johann Ernst Gunnerus.
Gunnerus’ verk Flora Norvegica kom ut for første gang i 1766. I alt er 1118 norske arter omtalt. Boka er skrevet på latin, men Gunnerus fører også opp de tilsvarende norske, danske og tyske navna. Mange av de plantene Gunnerus skriver om, hadde han selv funnet på visitasreisene han gjorde som biskop i Nordland og Finnmark.
Gunnerus beskriver plantene, han forteller hvilke medisinske egenskaper de har, og hva de ellers kan brukes til. Samtidig gir han ofte kulturhistoriske opplysninger.
På samme tid klassifiserte den svenske vitenskapsmannen Carl von Linné (1707–1778) systematisk alle arter han kjente til i plante- og dyreriket. Klassifiseringa hans er ennå gjeldende i biologien, bare med mindre endringer.
Flora Danica er ett av mange oppslagsverk som så dagens lys i den perioden vi kaller opplysningstida. Bøkene skulle spre kunnskap og skape grobunn for et samfunn bygd på opplysning og fornuft. Verket kom ut i tre parallellutgaver, på latin og på «landets Sprog, det Danske og det Tydske», slik at vanlige folk skulle kunne lese bøkene. Innholdet var også tilrettelagt for folk som ikke hadde studert botanikk.
I samme periode kom det ut flere opplysningsbøker, blant annet reiseskildringer og bøker om språk, geografi og historie. Den danskfødte bergensbiskopen Erik Pontoppidan ga ut ei norsk ordbok i 1749, og ei skildring av norsk historie i 1752 (–53). Mest kjent er han nok likevel for si forklaring til Luthers katekisme. Den ble brukt i kristendomsopplæringa i Norge til langt ut på 1900-tallet.
Presten Hans Egede ble født på Trondenes i Nordland. I 1721 reiste han til Grønland for å leite etter etterkommerne av de norske vikingene. Han ville også omvende folket der til protestantismen. Som mange andre prester i samtida var Egede opptatt av naturvitenskap og geografi. I 1741 ga han ut boka Det gamle Grønlands nye perlustration, eller Naturel-historie . Tittelen gir en pekepinn om hva boka handler om:
... beskrivelse over det gamle Grønlands situation, luft, temperament og beskaffenhed; : de gamle norske coloniers begyndese og undergang der samme-steds, de itsige indbyggeres oprindelse, bæsen, lebe-maade og handtæringer, samt hvad ellers landet yder og giber af sig, saasom dyer, fiske og fugle &c. med hosføyet nyt land-caart og andre kaaber-stykker over landets naturalier og indbyggernis handtaeringer ...
Hans Strøm var prest i Borgund prestegjeld på Sunnmøre. Han var inspirert av Linné og Pontoppidans opplysningsskrifter. I 1755 begynte han å nedtegne systematisk det folk fortalte ham, og ting han selv observerte. Han laget også egne tegninger. Det viktigste samlet han i ei notisbok som han kalte Annotations Boog over de Merkværdigheder som udi Syndmørs Fogderie forefindes. I 1766 ga han ut hovedverket sitt, Søndmørs Beskrivelse.