Demokrati og desinformasjon

Desinformasjon er informasjon fra en avsender som bevisst prøver å fordreie fakta. Men all feilinformasjon er ikke desinformasjon. Noe skyldes for eksempel at avsenderen mangler kunnskap, at avsenderen formulerer seg på en klønete måte, eller at informasjon blir sendt ut ved en feil. I slike tilfeller snakker vi om feilinformasjon eller misinformasjon.

Et annet begrep som brukes om desinformasjon, er falske nyheter. Bente Kalsnes definerer begrepet falske nyheter slik: nyheter som framstår som ekte, men som helt eller delvis er basert på løgn.

Formuleringen "alternative fakta" ble lansert av presidentrådgiver Kellyanne Conway i 2017 for å dekke over en av president Trumps mange løgner. Begrepet ble raskt tatt i bruk i miljøer som stiller seg kritiske til etablert vitenskap og den politiske makteliten, først og fremst i USA, men etter hvert også andre steder i verden.

Den teknologiske utviklingen gjør at vi i dag drukner i informasjon. Det kan være vanskelig å sortere denne informasjonen og vite hva vi skal tro på, og hva vi skal forkaste. I sosiale medier er det lett å la seg bruke til å spre desinformasjon dersom vi ikke tar oss tid til kildekritikk.

Noen hevder at desinformasjon får fotfeste og spres videre fordi samfunnsborgerne ikke lenger har tillit til den intellektuelle og politiske eliten. Det kan lett skje i land med store sosiale forskjeller. Folk som i liten grad får del i samfunnsgodene, kan tenke at de egentlig blir lurt av en elite som først og fremst er opptatt av å sikre egne privilegier. Som et mottrekk konstruerer de sin egen virkelighetsoppfatning basert på følelser og erfaringer.

Men spredning av desinformasjon kan også være styrt av autoritære myndigheter, grupperinger som ønsker å ramme bestemte folkegrupper, eller grupperinger som vil destabilisere samfunnet og tilrane seg makt.

Store norske leksikon definerer propaganda som planlagt og bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.

Begrepet postfaktuell tid brukes om en tilstand der fakta ikke lenger legges til grunn for måten vi tenker og handler på. I et postfaktuelt samfunn er det ikke lenger fakta som veier tyngst i samfunnsdebatten, men debattantens egne følelser, meninger og preferanser.

Demokratiet, slik vi til nå kjenner det, bygger på en felles anerkjennelse av fakta. Det er et styresett basert på velinformerte valg tatt av opplyste borgere. Utdanning av hele befolkningen har derfor alltid vært en viktig forutsetning for et fungerende demokrati.

Fakta kan tolkes på ulike måter ut fra politisk ståsted, og politikerne er ofte rykende uenige om hvilke tiltak som er best. Problemer oppstår når noen velger å se helt bort fra vitenskapelige fakta, og heller baserer sin politiske oppfatning på egne følelser, på populære oppfatninger eller på konspirasjonsteorier som appellerer til velgerne.

Journalistikk handler om å formidle fakta. Slik bidrar de redaksjonelle mediene til den opplyste samtalen i et demokrati. "Kommentaren er fri, men fakta er hellige", sa C.P. Snow, den legendariske redaktøren av The Guardian. I mediekommentaren Donald, du lyver (2017) spør Sven Egil Omdal hva journalistene skal gjøre når vanlig faktasjekk ikke lenger har noen betydning i postfaktuelle samfunnet.

Han svarer ved å vise til Christiane Amanpour, CNNs stjernereporter. Hun hevder at de redaksjonelle mediene må legge til side anstrengelsene for å være nøytrale og heller skjerpe evnen og viljen til å være sannferdige. En løst fundert konspirasjonsteori bør ikke få samme redaksjonelle plass som en forskningsrapport som 99 % av verdens forskere står bak, uansett hvor sensasjonell den måtte være.

Hva er sannhet?

Sannhet er et problematisk begrep, fordi noen vil oppleve en konspirasjonsteori som like "sann" som en teori basert på vitenskapelig forskning. Fakta kan derimot etterprøves. Mange redaksjonelle medier har derfor lagt vekt på å faktasjekke påstander som blir satt fram i den offentlige samtalen. I Norge utfører Faktisk.no faktasjekk på vegne av Polaris Media, Amedia, TV 2, NRK, Dagbladet og VG. Ironisk nok har noen i etterkant opprettet nettsiden faktiskfakta.no, som bevisst forsøker å undergrave faktasjekkernes troverdighet.

Sosiale medier – et arnested for "alternative fakta"

Sosiale medier er et viktig redskap for de som ønsker å spre desinformasjon. Her kan også mennesker som ikke lenger stoler på myndighetene, i fellesskap utvikle teorier om hvordan ting ut fra egne erfaringer "egentlig" henger sammen. Når du ikke har tillit til politikere, arbeidsgiveren din eller legen din, er det fristende å søke etter "alternative fakta".