Tiden etter Svartedauden i Norge

For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.

Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tiden etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.

Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.

Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.

Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.

Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.

Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tiden man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.

Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.

I tiden etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.

Pensjonsordning

Kilden her er en avtale om pensjonsordning mellom Gunvor Olavsdatter og Stavanger bispegård. Klikk på lenken for å se hva avtalen gikk ut på:

En ekte avtale - Gunvor Olavsdatter 1313

Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.

Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.

Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.

Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.

Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.

Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.

At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.

Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.