Jordbruk
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.