Hva kjennetegner dagens samtidslitteratur?

Deltakere:Jonis Josef – programlederMarta Norheim – litteraturkritiker og journalistTore Renberg – forfatter og musiker

Hva vet jeg – Norsk samtidslitteratur

Programleder: Hei og hallo og "assalamu alaikum". Jeg heter Jonis Josef, og i dag skal vi snakke og lære om litteratur – ikke hvilken som helst litteratur, men norsk samtidslitteratur. Jeg måtte google hva samtidslitteratur er, og det betyr egentlig litteratur for vår tid. Vi lever i samtiden, visste dere det? Det visste ikke jeg, men i dag skal jeg bli klok på dette temaet. Jeg har for første gang med meg to i studio samtidig: Marta Norheim, som er kritiker i NRK, og forfatter Tore Renberg. Marta har vært kritiker i mange år og har blant annet vunnet Kritikerprisen og Språkrådets pris for fremragende nynorsk. Tore er ganske kjent for mange. Han har blant annet skrevet boka "Mannen som elsket Yngve", som også ble en film. Hans siste roman, "Assalamu alaikum", kom i september 2021 og har nådd tredjeplass på Bokhandlerforeningens bestselgerliste for skjønnlitteratur.

Programleder: Du hører på "Hva vet jeg" med meg, Jonis Josef.

Programleder: Velkommen, Marta Norheim og Tore Renberg. Vi skal snakke om norsk samtidslitteratur. Da spør jeg deg, Marta: Hva er samtidslitteratur?

Marta: Det er den litteraturen som blir skrevet nå. Men hva er nå? Begynte nå etter krigen? For meg begynte nå rundt år 2000.

Programleder: Så "Døden på Oslo S" er ikke samtidslitteratur?

Marta: Det finnes ingen veldig klare linjer for dette.

Tore: Jeg holder med Marta i det. Samtidslitteratur er det som har foregått innenfor den tiden vi opplever som nå. Det er vel etter 2000, føler jeg.

Marta: Etter at mobiltelefonen kom.

Programleder: Verden har forandret seg ganske mye siden da. Hva er det som skal til for å slå gjennom med litteratur i dagens marked?

Marta: Hadde jeg visst svaret på det, hadde jeg vært veldig rik (ler). Jeg kan si noe om hva som karakteriserer den litteraturen som er skrevet nå på 2000-tallet. Den er preget av humor – det er veldig mye som er morsomt. Samtidig har litteraturen ofte en litt mørk bakgrunn, for folk skriver om problemer, som hvordan det er å være alene i verden, og hvordan skal det gå med kloden – alle sånne spørsmål. Men likevel er det mye humor. Jeg fant en setning, riktignok fra en svensk bok av Sara Stridsberg som heter "Hunter i Huskvarna", der det er en mann som sier: "Jeg er bare et vanlig svin, Rebecca, ingen djevel hvis det var det du håpet på." Det synes jeg er morsomt. Ellers har du sånne som Jan Grue og novellesamlingene hans, Gulraiz Sharif, Maria Navarro Skaranger og Erlend Loe. Det er mange morsomme.

Det er i tillegg mye hjernespinn i bøkene, og det kan også være morsomt. Men det er nok ikke morsomt for dem som har det. Det er vel egentlig en veldig typisk ting for 2000-tallet at hjernen går og går og går og går. Det er mye overveielse, for eksempel rundt hva du kan ha på deg, hva de andre vil si, eller at du ikke har fått svar på noe du har lagt ut. Sånne ting er ofte utrolig trivielt, men samtidig sier de noe om en tilstand, så det er dypt alvorlig samtidig.

Programleder: Tore, du er forfatter i dag. Er dette noe du tenker på når du skal skrive nye bøker?

Tore: Jeg synes i hvert fall at det var befriende og litt overraskende å høre det som Marta sier om humor. Selv er jeg en forfatter som legger litt vekt på det. Jeg synes at det kan være veldig fint å klemme til med litt rikdom og humor i de ellers så tragiske og triste romanene som alle skriver.

Men tilbake til det første spørsmålet som du stilte, om hva som skal til for å slå igjennom: Hadde jeg visst det, hadde jeg gjort det hver eneste gang. Hvis du kikker litt på hvilke romaner som får en nesten epidemisk utbredelse, er det ofte romaner som går veldig tett på samtidsaktuelle temaer. Du hadde "Tante Ulrikkes vei" for noen år siden. Og så hadde du boka til Gulraiz Sharif. Og så hadde du boka til en kar fra Stavanger som heter "Tollak til Ingeborg", som slo nokså godt an (alle ler). Alle disse romanene har det til felles at de står i et dirrende forhold til ting som er akutte i vår tid. Det skjer ofte, tror jeg: Du kan gå langt tilbake i tid, for eksempel til Agnar Mykle i 50–60-årene, som sto i et dirrende forhold til seksualitet og kyskhet. De bøkene som slår veldig igjennom kommersielt sett, er i nær kontakt med samtiden, tenker jeg.

Programleder: Du debuterte som forfatter i 90-årene, ikke sant?

Tore: I 1995 – var du født da?

Programleder: Jeg ble født i 1992, så jeg var tre år og rakk akkurat å lese boka (ler). Hva har forandret seg mest fra 1995 til du slapp en bok nå i år?

Tore: Vet du hva som har forandret seg aller mest? Det er samtalen rundt litteraturen eller premissene rundt litteraturen i media. Vi forfattere holder stort sett på med det vi holder på med, men vindene som blåser rundt oss – altså premissene vi jobber under – endrer seg.

Programleder: Premissene for litteratur har endret seg. Hva legger du i det?

Tore: I det legger jeg at vi har noe som heter "begrensa litterær offentlighet". En forfatter i dag blir, hvis hen er heldig, anmeldt i fem eller ti aviser. Da jeg debuterte, og da jeg fortsatte å skrive i ganske mange år, var det vanlig å få 25 anmeldelser. Det var en bred samtale om litteraturen i Dagbladet, i regionsavisene, i NRK, i Klassekampen, i Morgenbladet og så videre. Det var altså en litterær samtale hele veien som gikk mellom de profesjonelt ansatte, som Marta Norheim, og oss forfattere. Som forfatter kunne du bli irritert på de profesjonelle: "Hvorfor kan jeg ikke få en sekser av deg, Marta Nordheim – jeg har jo kjempegod kritikk nå igjen! Har du slutta å like meg nå?" Men dette rommet er helt splintra nå: Nå foregår litt av det på Instagram, litt av det på Facebook og litt av det i moskeen. Den nye måten å virke i litteraturen på er noe jeg må forstå. Rammene våre, eller premissene, er signifikant forandret.

Programleder: Har dere noen favorittforfattere som er aktive akkurat nå? Og hvorfor?

Marta: Jeg er ofte mest begeistret for den siste boka jeg har lest, og det var Sara Stridsbergs "Hunter i Huskvarna", som er en helt fantastisk bok. Jeg synes også at Knausgård er god. Vigdis Hjorth synes jeg er kjempegod. En som kanskje er litt mindre kjent, er Kjersti Rorgemoen. Hun har skrevet tre bøker, og jeg tror at de til sammen er tre hundre sider – hun skriver altså veldig tynne bøker. Men du merker at hvert ord er på sin plass. Hun er en som tar tida så innmari på kornet. Hun har blant annet skrevet om ei jente som har studert litteratur, men så får hun seg ikke jobb og sitter på en hybel på 16. året eller noe sånt. Hun får seg jobb i Fretex, der hun skal drive med makulering. Det er dypt ironisk fordi hun er opplært til å lese tekster, og så får hun som jobb å kutte dem i småbiter. Det er bare så smart og morsomt gjort, så hun er en av mine favoritter. Det er også en som heter Eivind Hofstad Evjemo. Han skriver så vakkert at jeg blir helt hypnotisert!

Tore: Herre min hatt, jeg har så mange gode kolleger, synes jeg! Jeg synes det er et privilegium å skrive i en så sterk litterær kultur i et så lite land. Det er nesten et lite mysterium at det er så mye godt.

Marta: Det handler litt om penger, da ... (alle ler). Det handler også om stipend og innkjøp og så videre.

Tore: Ja, vi har fantastiske rammer.

Jeg kan nevne noen jeg alltid leser. Hver gang Ingvar Ambjørnsen gir ut ny bok, følger jeg med. Han har en skarp, smart, vittig og ironisk penn. Carl Frode Tiller føler jeg meg veldig nært beslektet med – han forsker i menneskesinnets irrganger. Linn Ullmann leser jeg alltid, og jeg leser alltid Edvard Hoem. Og så er det så herlig å oppdage nye ting. I fjor oppdaget jeg Ida Fjeldbraaten. Hun ga ut en debutbok som heter "Jerv" – den slo meg helt i bakken. "Hva var dette for noe!?" tenkte jeg. Det var kjempetøft. Så jeg har en hel haug med favoritter.

Programleder: Har du lest noen bøker som du skulle ønske at du selv hadde skrevet?

Tore: Ja. Da jeg leste Tore Kvævens "Når landet mørknar", som handler om Grønland for 1000 år siden, og da jeg leste Kim Leines "Rød mann/sort mann". Det er et par bøker hvor jeg tenker "fader også, nå må jeg skjerpe meg og skrive like bra!". Men det å kunne beundre kollegene sine er også en fin følelse.

Programleder: Det er det absolutt! Hva definerer norsk samtidslitteratur akkurat nå, vil du si? Vi var litt inne på humor tidligere ...

Tore: Jeg tror jeg gir dette spørsmålet videre til Marta Norheim. Hun har bedre oversikt enn meg.

Marta: Jeg har jo sagt lite grann. Det jeg tror er definerende nå, er at mange skriver om miljøkrisa, og at de skriver i et mørkt perspektiv. Ofte har de virkelig satt seg inn i sakene før de setter seg ned og skriver; de dikter ikke fra toppen av. Der er Carl Frode Tillers "Begynnelser" en av de store; det er en helt genial bok om naturvern. Det andre som er veldig viktig nå, er den digitale revolusjonen. Det tar noen forfattere også litt inn i framtida. De skriver for eksempel om å få implantert chips i hodet som stimulerer deg og gir deg impulser, og som gjør at du begynner å tenke etter hvem som egentlig snakker. Jeg leste en bok av Bår Stenvik som handler om at de legger ut hele hjernen hans på en skjerm, og så skal de liksom kommunisere. Han blir så forelska i seg selv på skjermen at han nesten glemmer verden rundt seg. Det er en narsissistisk reaksjon, selvsagt. Videre har vi overvåkingssamfunnet som kan ligge der ute. Folk kan vite absolutt alt om andre gjennom å utnytte alle sporene vi etterlater rundt omkring uten kanskje egentlig å tenke over det.

Disse to temaene er veldig definerende for samtidslitteraturen, i tillegg til det jeg sa i sted om hjernespinn – hvordan en hele tida driver og tenker på det en selv gjør, og tenker på hva de andre tenker om det en gjør. Det er en ekstrem loop som en kan komme inn i, og som kanskje er mer ekstrem i vår tid enn tidligere.

Programleder: Hvem er det som skriver god samfunnskritisk litteratur i dag?

Marta: Det er veldig mange som gjør det. Mye er innenfor klima- og naturvern, som Carl Frode Tiller med "Begynnelser" eller Kristian Valeurs "Steffen tar sin del av ansvaret" – som er en morsom klimabok. Ida Hegazi Høyer går inn i sivilisasjonskritiske spørsmål og sier: "Hvis vi går tilbake til 0, blir vi da naturmennesker eller barbarer?" Jeg kan røpe at hun tenker litt mørke tanker om det. I 60–70-årene var det veldig mye politisk litteratur, for eksempel Jon Michelet, Toril Brekke og Kjartan Fløgstad. De tok opp veldig eksplisitte politiske spørsmål. Nå handler den politiske litteraturen mer om tilstandene: Sånn har vi det nå, og hvorfor er det sånn? Jo, det er fordi ... et eller annet. Det er faktisk et forskningsprosjekt ved universitetet som heter "Scanguilt", altså "Skandinavisk skyldfølelse". Det handler om den dårlige samvittigheten for at du rik i en verden som er full av folk som ikke har det bra. I neste runde får du kanskje dårlig samvittighet fordi du ikke engang klarer å være glad og lykkelig og bruke de mulighetene som finnes. Så føler du deg mislykka, og så blir det romaner om folk som føler at de mislykkes i livet. Det handler nettopp om at enkeltindividet tar innover seg den store urettferdigheten i verden, og at det blir altfor mye å bære på. Når vi utvider det politiske, slik at det ikke må handle om helt spesifikke saker, er det veldig mange som skriver samfunnskritisk litteratur.

Tore: Jeg kan kjenne meg igjen i den beskrivelsen. Jeg har skrevet over 2000 sider om en kriminell gjeng som heter Hillevågsgjengen, i det jeg kaller for Texas-serien. Jan Inge Haraldsen er lederen for denne gjengen og har levd et kriminelt liv i over 40 år. Han bruker store deler av tiden sin på å reflektere og gruble over alt det gale han har gjort, og alt det han ikke skulle ha gjort.

Programleder: Du slapp nylig en bok som heter "Assalamu alaikum". Er det noe du gjør annerledes i møte med publikum i dag kontra hva du gjorde i 1995? Tar du hensyn til tankespinn og humor, eller skriver du bare?

Tore: Jeg prøver å ikke ta hensyn. Jeg tenker at sånne som deg og meg – komiker og forfatter – må få snakke fritt et eller annet sted i samfunnet. Jeg prøver å insistere på at kunsten må være et sånt sted, men det finnes noen grenser som du og jeg rett og slett ikke kan trå over. Men la oss ta "Assalamu alaikum". Jeg begynte å gruble litt på om jeg kunne gi ut den tittelen. Ville det bli noen "issues" nå?

Boka handler om en kriminell leder som blir muslim steingal, og så kjøper han seg et bønneteppe og en kjortel og begynner å gå omkring i samfunnet. Det minner litt om ting som har hendt her i høst ...

Jeg tok en runde med forlaget og spurte om jeg burde bli redd. Vi lever jo i en tid der det kan bli – hvis vi skal spekulere fritt – vanskeligere og vanskeligere framover at sånne som du og jeg skal få lov til å si – hvis vi mener det – at kunsten og det frie feltet må være fritt. Det begynner å knitre litt rundt oss.

Programleder: Oppfatningen min av dagens samfunn, eller dagens generasjon, er at vi ofte ikke har oppmerksomheten eller tålmodigheten til å konsumere et helt verk. Man kan derfor veldig fort reagere på tittelen uten at man har lest boka. Er det noe du er redd for? Er det noe man tar hensyn til?

Tore: Jeg kan gruble over det. Så jeg tok en sjefsavgjørelse med forlaget og lot boka bli lest av noen profesjonelle folk i miljøet – folk som har greie på dette. De sa at den er "good", og at jeg kunne gi den ut, men at jeg løp en risiko. Så jeg har lurt på om det skulle stå en eller annen galning på døra mi. Men jeg tenkte: "Nei, jeg er kunstner!"

Programleder: Hvordan tror du denne tiden – i bøkene våre og litteraturen som kommer ut nå – kan bli sett på om hundre år? Hva slags tid er vi i?

Marta: Det er et godt spørsmål. De færreste forfattere overlever sin tid. De fleste er viktige når det holder på, og så blir de glemt. Det er en brutal sannhet, men du kan for eksempel tenke tilbake på 70-årene. Hva husker vi av det som ble skrevet da? Det er ikke veldig mange forfattere jeg husker. Kanskje Dag Solstad, Tor Åge Bringsværd og Bergljot Hobæk Haff. Hva er det de har? De treffer en nerve som ikke bare handler om tida, men som også handler om noen eksistensielle og mellommenneskelige ting. Med det mener jeg livet og døden og hvordan vi knytter oss til hverandre. Hva er det vi kan si, og hva er det som ikke kan sies, og hva skal vi gjøre med at vi er dødelige? Sånne spørsmål tar de opp. Hvem er det som gjør det samme i dag?Det er for så vidt mange som gjør det, men jeg tenker igjen at Knausgård er en forfatter som særlig gjør det – nettopp fordi han kommer så utrolig tett innpå den nakne eksistensen. Det var en gang jeg holdt et foredrag for pensjonister i Bergen, og i pausen kom det "ei myndig skute" bort til meg med rullatoren sin. Og så sa hun: "Unge dame, denne Knausgård ..." Da hadde jeg snakket om ham – "Min kamp 1" hadde akkurat kommet – og jeg tenkte at jeg skulle få kjeft fordi boka var veldig kontroversiell. Men hun sa: "Denne Knausgård, han skriver om meg!" Hun var en annen generasjon, hadde levd i en helt annen tid og var ei gammel dame. Og så fortsatte hun: "Og merk deg dette: Min far var ikke alkoholiker." Det er veldig sentralt i den boka at faren til Knausgård var det. Så det at hun, som sikkert var 85 år, mente at Karl Ove Knausgård skrev om henne, sier noe om at den boka kan reise gjennom tid og rom. Og det er jo det at de kan reise, det handler om. Jeg tror også at Eivind Hofstad Evjemo, som er en fantastisk forfatter, kan reise. Kanskje kan Trude Marstein det også, men det er ikke så veldig mange som kan reise gjennom tida.

Tore: Du merker det som forfatter selv om du har skrevet en bok som får et liv utover sin egen bokhøst. Jeg har skrevet noen som jeg tenker at jeg må slutte å snakke om, men så dukker de opp igjen. Det er ikke så mange, men du merker det. "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim" er sånne bøker. Det er også "Tollak til Ingeborg". Jeg løftet ikke en finger for den boka, men jeg kan nesten ikke gå et steg på gata uten at det kommer et eller annet menneske bort til meg – "ei myndig skute" eller "et florlett vesen" – og sier: "Ja, nå følte jeg at du skrev om meg."

Og så vil jeg bare si at jeg tror denne perioden blir litteraturhistorisk viktig. Den kommer nok til å stå seg lenge blant de som forsker på litteratur, på grunn av det skiftet vi fikk. Nok en gang nevner man Karl Ove Knausgård og den ekspansjonen eller det bruddet han skapte da han skrev disse seks "Min kamp"-bindene og brøt opp litteraturen. Det skjer så sjelden, så det var en verdenslitteraturhistorisk hendelse som de nok ikke kommer til å slutte å snakke om – helt uavhengig av kvaliteten på litteraturen.

Marta: Jeg kan legge til at "Mannen som elsket Yngve" lever videre i en setning i en debutbok fra 2021: På T-banen hit i dag satt jeg og leste Jonas Sundquists "Jeg tror du ville likt Ulrik". Hovedpersonen er inne hos Ulrik og ser at "Mannen som elsket Yngve" står i bokhylla hans, og tenker at det er veldig interessant at den står der.

Programleder: Jeg merker at lysten til å lese norsk litteratur økte betraktelig med denne praten. Jeg skal prøve å oppsummere: Norsk samtidslitteratur er på et veldig spennende stadium. Det er et lite teknologisk skifte hvor man ser litt endringer i hvordan forfattere når ut. Det er typisk med humor og på hjernespinn – som er et nytt ord jeg har lært i dag. Det er mange skildringer, og der står gjerne Karl Ove Knausgård i spissen.

Tore, det som er greia, er at du har skrevet bøker fra 90-årene og frem til nå. Du tar ikke så mye hensyn til forandringer og trender i samfunnet. Men man må samtidig være føre var og undersøke litt og sørge for at man kan stå inne for det man har levert. Jeg tenker da på tittelen "Assalamu alaikum" og det du gjorde i forbindelse med den.

Marta, du ramset opp noen forfattere som kan klare tidens reise, noe som er veldig vanskelig. De fleste suverene eller store forfattere i sin tid blir gjerne litt glemt. Men Karl Ove Knausgård, som vi skal snakke mer om i neste episode, er en person dere har løftet frem støtt og stadig i dag. Jeg gleder meg til å lese litt mer om ham. Var det en god oppsummering?

Tore: Ja, slettes ikke verst – du har fulgt med i timen.

Programleder: Ja, det prøvde jeg. Det har vært en veldig lærerik time, og jeg har vært veldig ydmyk: Jeg følte jeg var tilbake på skolebenken med noen av de lærerne jeg likte best. Det er utrolig spennende, og jeg merker at jeg gleder meg utrolig mye til å snakke om Karl Ove Knausgård.

Produsert av Både Og for NDLA