Etisk dilemma: Med livet i hendene

Frank (F)Intervjuer (I)

F: Det tok ikke lang tid før jeg tenkte: "Faen, jeg skulle skutt." For jeg visste jo hva den drittsekken hadde gjort før denne situasjonen – og hva han gjorde etter. Da hadde man jo spart mange mennesker for mye lidelse.

I: Frank har rundt ti års erfaring med utenlandstjeneste i Forsvaret. Flere ganger har han stått i fare for å bli drept – og for selv å måtte drepe. Når det er du som skal bestemme om noen skal leve eller dø – hvordan vet du hva som er rett og galt? Hva skjedde?

F: Nei, jeg ligger på sovevakt. Det betyr da at jeg har vakt, men jeg sover. Og så går det alarm om "clash" i CP-en, og det kan jo være hva som helst. Det kan være at det er en medisinsk situasjon, eller at det er full krig i kontrollpostene våre. Så jeg hopper ut, hiver på meg uniformen, tar med meg våpenet mitt, tar på meg støvlene, som jeg ikke rekker å knyte, og så løper jeg inn og går inn på vogna. Og den står jo da selvfølgelig klar, og jeg går inn på maskingeværet som er på toppen av vogna, og tar ladegrep og sikrer det.

Og så kommer de andre på som skal på vogna, og så kjører vi det lille, korte stykket ned til kontrollposten. Kontrollposten er delvis skjult for posisjonen vår, helt til vi kommer rundt en sving. Og idet vi kommer rundt svingen, så ser jeg det med én gang – jeg kjenner igjen både kjøretøy og de som er der. Han ene står og veiver med et håndvåpen og en pistol. Og han andre løper rundt med et maskingevær, type Colt, og er veldig, veldig … Altså, jeg ser at det er veldig mye aggresjon i situasjonen. Det er ikke direkte peking med våpenet, men det er ganske ukontrollerbart, for de beveger seg veldig mye i situasjonen. Og jeg ser jo veldig tydelig at spesielt han ene, han med maskingevær, er rusa eller full [eller en] kombinasjon av begge.

Og at det er, altså … Jeg legger veldig nøye merke til pekefingeren hans, for den er på avtrekkeren, og den er hvit. Det betyr at han har lagt trykkpunkt på avtrekkeren. Men samtidig, igjen – det er ikke rettet våpen, så situasjonen er ustabil, men foreløpig ikke livsfarlig. Også vet vi at i kjøretøyet deres har de tunge våpen. Og han med maskingeværet begynner å bevege seg mot bagasjerommet. Han som gikk bak til bilen, var den største trusselen da, for da kunne han bruke bilen som dekning. Han andre stod såpass nær oss, med ryggen til, så han var ikke en trussel der og da. Da var det nummer to, han med maskingeværet, som var den største trusselen, og det var der vurderingen var. Og det er klart at da spenner man jo kroppen litt ekstra, og det er en vipp av sikringsfløyen, det, så har man et våpen man kan bruke.Så han hadde ikke mye muligheter, for å si det sånn. Så flytter sjefen hans, han flytter seg nærmere vogna vår, og det er da jeg bestemmer meg for å ta kontakt med han. Så jeg snakker til han, og får etter hvert kontakt – for han er også ganske sinna – jeg får også kontakt med han, der han faktisk ser på meg og begynner å prate: "Hva er problemet, hva er problemet?" Og han er veldig forbanna, men etter hvert kommer jeg i en dialog med han, sånn at han faktisk roer seg ned. Og da roper han til assistenten sin at han også skal roe seg ned, og våpnene senkes. Og fingrene tas av avtrekkeren, som er det viktigste for meg.

I: Men gjør du ikke deg selv og dine veldig sårbare, da, ved å legge vekk det våpenet?

F: Jo, men noen må ta en avgjørelse i situasjonen, og sånn som jeg vurderte det – å bakke ut – da var det enklest for meg å gjøre det, fordi jeg hadde i utgangspunktet makten, med det tunge våpenet. Og da valgte jeg å snu det vekk fra situasjonen, og ta ut den faktoren. Og selvfølgelig gjøre meg selv sårbar i den situasjonen, men da anså jeg situasjonen som mindre truende enn da jeg hadde kommet inn i den, og jeg ville heller prøve på dialog.

I: Så var det sånn at det ikke kjentes som at du tok en veldig stor risiko ved å gjøre det, eller var det et element av "dette kan koste dyrt, men jeg velger det likevel"?

F: Nei, du har ikke tid til det. Og i og med at jeg kjente disse personene, så valgte jeg å bruke den – å tiltale den personen med respekt – så valgte jeg å bruke den taktikken i situasjonen. Men det var en vurdering, selvfølgelig, du har kort tid. Men en vurdering at det ikke var like farlig i situasjonen der og da. Vi skulle jo ikke eskalere situasjonen, det var jo monitor, support og å beskytte fred, men samtidig så er det jo sånn at når du har en såpass uoversiktlig våpensituasjon, så er du klar til å bruke våpenet. Så hadde de løfta våpenet ti centimeter eller pekt det i retning av våre, så hadde det ikke vært noen tvil: da har vi tillatelse til å skyte, og vi ville måtte ha brukt våpen for å beskytte våre egne. Det skal mye til for å skyte på noen andre, og i den situasjonen hadde det ikke vært mulighet til å skyte varselskudd. Og i det øyeblikket du har folk med trukket våpen, og du skyter et varselskudd, så har du tatt av det første skuddet, og det er veldig sannsynlig at de skyter tilbake. Så det betyr at her hadde det rett og slett vært å rette ild, og da med et maskingevær, så det sier seg selv at det gjør stor skade. Og da må man ta ut folk, så de ikke kan bruke våpnene sine.

I: Når er det er riktig å drepe?

F. Hm. Ja, mandatet vårt sier at det er for å beskytte seg selv eller egne, og sivile som man er satt til. Det er klart at i de situasjonene, hvis du skal gå rett ut fra RH1, så … Men altså ja, i den situasjonen så vil man jo være i en krigssituasjon, og da betyr det at … Jeg vil si at da ville jeg ha rett til å skyte hvis våpenet hadde blitt rettet mot våre. Hadde jeg ikke skutt da, så hadde det jo vært vi som hadde blitt skutt. Det er egentlig "enkelt", i store gåsetegn.

I: Hva vil det si å være en god soldat i en sånn situasjon?

F: Nei, mandatet vårt var jo å bevare freden. Det betyr at "det å være en god soldat" var å få stoppet situasjonen så den ikke eskalerte og skadet noen. I tillegg så var det jo … men det har ingen betydning for situasjonen, for skutt ville det blitt gjort uansett, hvis det var rettet våpen. Vi visste veldig godt at dersom vi tok en av dem, så ville en av våre gå veldig raskt etterpå. Da ville det bli en hevnaksjon, så det ville bare eskalere. Men det har ingen betydning for situasjonen, det tenker man ikke på. Men det er fakta.

I: Hva betyr fellesskapet med de andre soldatene?

F: Nei, det betyr jo alt. Det betyr jo at når man er ute i en sånn situasjon, så skal du kunne stole på de ved siden av deg, at de gjør jobben sin, og at hvis det skjer noe ett sted, så vet du at de andre sikrer deg, og motsatt. Så det er klart at der skal man stole på hverandre, og det kan man bare gjøre hvis man har trent sammen.

I: Går det an å forberede seg på en sånn situasjon, eller er den så spesiell at du bare må stole på dømmekraften din?

F: Nei, altså, de stedene hvor vi har hatt stasjonære kontrollposter – og det har jo vært på Balkan og for så vidt i Afghanistan og Libanon – så har vi jo trent på sånne situasjoner. Der det rett og slett skjer ting i kontrollpostene våre. Eller skjer ting på marsj, eller skjer ting på kjøretøy. Og vi brukte jo kjøretøy til å skape midlertidige kontrollposter, og vi hadde faste installasjoner av alle disse stedene. Og det betyr at det trener man på, og da trener man på å laste ut, hvordan man skal ut-gruppere seg, og hvordan man skal sikre hverandre i en kontrollpost eller på et kjøretøy. Så det må man trene på.

I: Så det er på en måte ikke noen tvil i deg når du er i denne situasjonen her – du vet hva du skal gjøre, og du kan det, på et vis?

F: Ja, man er jo drilla på det, men litt sånn tvil skal man jo ha i bakhodet hele tiden. Sånn med tanke på handlingene sine. Fordi hvis man er bare maskin, da er det klart at da skyter man. I en sånn situasjon så trekker man bare av, da, og så er det bare over, så er det ferdig. Så du skal jo ha den der lille "er det riktig?" – den må være der hele tiden.

I: I etterkant av denne episoden her har du sagt at du var sliten, anspent og hadde problemer med å sove – hvilke tanker var det som holdt deg våken?

F: Det adrenalinet man får når man kommer i en sånn situasjon, det sitter igjen i mange dager. Så det er ikke noe å lure på om det var det som gjorde det. Men så er det klart at man begynner jo å tenke på situasjonen: Er det ting jeg kunne gjort annerledes? Er det noe jeg ville gjort annerledes om det skulle skjedd igjen? Og i og med at dette var kjente drittsekker i området vårt, så begynte det jo å komme en del tanker om det.

I: Ja, for i etterkant har du fått vite at denne lederen som du sparte livet til, han har tatt andres liv og forvoldt mye skade. Da du fikk vite det, hva var det du tenkte?

F: Nei, rett og slett: "Faen, jeg skulle skutt." For vi fikk jo høre en del rapporter, og det var jo ikke noe ukjent, det, for de var jo kjent for å drive med brudd på menneskerettigheter og andre ting i området, så jeg tenkte rett og slett at jeg burde ha trukket av. Og det fikk jeg dårlig samvittighet for, da.

I: Hva ville vært konsekvensene, da, hvis du hadde skutt?

F: Nei, da ville det blitt hevnreaksjon mot oss. Og selvfølgelig skal man jo leve med et skudd. Hadde jeg skutt i situasjonen sånn som den var, tror jeg ikke jeg kunne … Jeg hadde ikke kunnet føle meg god med det, for det var altså i utgangspunktet ikke direkte grunn til å skyte.

I: Ville du valgt annerledes hvis du hadde visst da du stod der, det du etterpå fikk vite om lederen?

F: Nei, rett og slett fordi vi visste masse om disse menneskene – uansett om vi var på Balkan eller i Libanon eller Afghanistan, så har vi jo truffet på folk som vi kjenner til veldig godt hva driver med. Og hvis du da plutselig begynner å tenke på sånne ting, så tenker du altså hevn eller setter deg i en overposisjon der du altså skal kunne "være krigsdomstolen i Haag" – og det, det går ikke.