Hvem hadde skylden for krigen?

Like etter at den store krigen var over, var det et samstemt syn blant de tidligere allierte at Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde eneskylden for krigen. Dette var nedfelt i Versaillestraktaten som fastslo krigserstatningene som Tyskland derfor måtte betale til sine tidligere motstandere.

I Tyskland var det derimot en vanlig oppfatning at de ikke hadde eneskylden, men tvert imot at Storbritannia, Frankrike og Russland sto bak det som førte til krigsutbruddet.

Politikere og generaler ga ut sine memoarer, der de på samme måte la skylden på motstanderne.

Hvor stort ansvar hadde Tyskland?

Seinere i mellomkrigstiden modererte historikerne disse to motstridende synene, og mange la like stor skyld på begge parter. Men særlig i Tyskland holdt mange fast på forklaringen om at Tyskland ikke hadde skyld, og sammen med dolkestøtlegenden var dette en av de viktigste årsakene til at Hitler og nazismen kunne komme til makten.

Etter andre verdenskrig fortsatte diskusjonen om skyldfordelingen, og på sekstitallet oppsto i Tyskland en retning blant historikerne der man nå la eneskylden på Tyskland. De nye tyske historikerne argumenterte med at Berlin førte en aggressiv politikk som naturlig resulterte i krigsutbruddet.

Andre historikere reagerte på dette, og mente at politikken i Tyskland ikke var annerledes enn hos de øvrige stormaktene. Noen la skylden på den østerriksk-ungarske eliten, og andre på engelsk diplomati.

Noen historikere, blant annet den britiske A.J.P. Taylor, argumenterte for at ingen av partene bevisst hadde framprovosert krigen, og at ingen egentlig ønsket den. Krigen ble imidlertid drevet fram av begivenhetenes gang, der ingen kunne stanse utviklingen fram mot krig. Til slutt, da partene hadde mobilisert sine hærer, var det umulig å snu.

Spør historikeren

Synet på bakgrunnen for og årsakene til verdenskrigene har forandret seg mye fra 1920 og fram til i dag. Hvorfor er det slik? Professor Stein Ugelvik-Larsen svarer.